RVTS Sør

Flukten fra livsnærheten

Vi er ikke nødvendigvis nær livet ved å skrive om det eller nærme oss andres smerte som terapeut, hjelper, blogger eller underholder. Det er forskjell på å mene noe om livet og det å leve det.
Det er det nære som er det vanskelige. Illustrasjonsbilde: Shutterstock

Profilbilde

Eva Dønnestad
Kommunikasjons- og formidlingsleder

Publisert: 25.01.2018 08:24
Spaltist

«Du må huske å leve livet, du som skriver så fint om det.» Setningen kom fra en som vil meg vel, allikevel traff det som et slag i magen. Og igjen hørte jeg «styggen på ryggen»: «Du snakker og snakker… skrive og skriver… Du klarer ikke å bare være -  i verken det vakreste eller det smertefulle.» Det er tid for selvransakelse.

Det som er våre styrker, kan også være med på å kamuflere hva vi trenger. Vi forsøker å løse livets utfordringer på ulike måter. Gjennom ord, stillhet, tro, kunnskap, trening, metoder, intellektualisering, ekspertisevirksomhet, travelhet, produksjon, faglig styrke, offerrolle eller hjelpekunst.

Det som kan sette oss fri og bidra til vekst og utvikling, kan være det samme som hindrer oss fra å komme nær oss selv og andre. En terapeut kan flytte inn i terapirommet og andres liv og tro han er nær livet. Det går an å flykte fra egen smerte ved å gå inn i andres. En hjelper kan få identitet i å hjelpe og bety noe for andre, uten å finne ut hvem han selv er på dypet.

Det er forskjell på å skrive om livet og å leve det. Det er forskjell på å ha mye kunnskap om hva som gir gode liv -  og det å leve eget liv.

Vi er ikke nødvendigvis nær smerten ved å skrive om den eller forske på den. Men vi kan lures til å tro det, fordi det å virkelig dele andres og egen smerte og glede er et risikoprosjekt. Det krever tillit, hengivelse og tid til å være til stede. Mot til å ikke vite, til å ikke kjenne fast grunn under føttene. Mot til å leve med ubehag og smerte.

Innimellom, når jeg glemmer forskjellene mellom å skrive om livet, og å leve det – kjører scener fra filmen Postmannen rundt i hodet mitt. Den kjente poeten og Nobelprisvinneren, Pablo Neruda, har nemlig slått seg ned på øya der den unge fortvilede mannen Mario er tvunget av faren til å skaffe seg et skikkelig arbeid. Han blir postmann for Neruda.  Poeten Neruda viser postmannen lyrikkens kraftige verktøy, men det som gjør like stort inntrykk er hvordan Mario klarer å leve livet mens Pablo skriver om det.

Det er ikke nødvendigvis nært å skrive om nærhet og dele det på en webside. Ord er en gave: De kan kløyve, vise vei, trøste, forstyrre, nyskape, opplyse. Men ord kan også bli en kamuflasje, et tilfluktsted. Som i perioder kan være fint. Jeg kan flykte inn i ordene, eller jeg kan bli nærere virkeligheten gjennom dem. En sjelden gang er til og med ordene virkeligere enn virkeligheten. Noen ganger sendes vi på reiser i mørket for å finne ordene som lyser. Fortellingene kan knytte oss til livet og kan kaste lys over og skape sammenhenger. Språket er jo et av de virkemidler vi har til å fortolke både vår indre og ytre verden.

Det er det nære som er det vanskelige. Nærhet inviterer til å la skallene knuse og la kjerne møte kjerne. Da skjer det noe annet enn når fasade møter fasade - eller rolle møter rolle.

Hva hjelper det å gråte over en film om sorg, om du ikke klarer å trøste dem som sørger rundt deg?

Hva hjelper det å lese 24 forskningsrapporter om psykisk helse – om du aldri setter deg ned og holder hånden til et menneske med angst? Eller aldri tørker bort tårene på kinnet til den som er isende ensom?

Smerten er ikke nødvendigvis delt fordi om øynene dine er røde etter alt du har lest, eller hendene lammet av klapping fordi du blir beveget av en forestilling om livet.

Det mangler ikke på utleverende smertefortellinger i blogginnleggene som flyter på nettet for tiden, men selv de som blogger, skriker etter mennesker av kjøtt og blod ved sin side. Ensomheten blir ikke borte av «likes». Det er ingen hud eller noen blikk som mottar. Som en skuespiller jeg var i selskap med, sa: «Jeg takler å si nesten alt på scenen, men ikke å være nær mine nærmeste.»

Kanskje vi kompenserer for nærhet til eget liv ved å gå inn i andres? Kanskje det å ta imot vonde fortellinger – slik både jeg som forteller og mange hjelpere og terapeuter gjør – kan lure oss til å tro at vi deler smerten på ordentlig med dem vi profesjonelt er sammen med. Bevisstheten om at det kan være sånn, kan være første steg på vei til en sunnere erkjennelse og ny tilnærming til både eget og andres liv.

Det er i det nære, vare og sårbare styrken i menneskeligheten kan bygges. Menneske ved menneske, skulder ved skulder, gåte ved gåte. Der blikk møter blikk og hender finner hender for å oppdage hverandre, blir noe mer sammen enn alene. For å trøste og bære hverandres byrder et lite stykke av veien. 

Det er nærhet og nærvær medmenneskeligheten trenger for å overleve som livsutfoldende individer i et fellesskap.

Om jeg legger fra meg ordene, om du legger fra deg bloggen, scenene, intellektualiseringen, referansene og kunnskapen – hvem er du da?

Alt vi har av ressurser kan bidra til bevisstgjøring, gi oss kunnskap og inspirasjon til å gå nærmere. Men det er i møtet mellom utilslørte og ekte medmennesker nærheten står sin prøve. I hverdagene. I livene vi lever. Side om side. Det hjelper lite med hoder overfylte av kunnskap og kropper strammere enn slangeskinnet, om hjertene knuser. Jeg kan ikke si det kraftfullt nok: Ingen av oss klarer seg alene. Det er når vi deler liv, sorg og glede at vi kjenner oss hele.

Når noen nærmer seg sjelen vår, når noe ligner noe viktig, er det ikke sjelden vi trekker oss tilbake til ufarligheten.

Til det vi behersker, enten det er ord, hjelpekunst eller scenen. Til livet som ikke er så nært. Vi har alle vært i situasjoner, menneskemøter der vi burde blitt. Latt bussen fare. Latt en avtale ryke. Latt noen vente – fordi dette var ekte, sant og livsnært. Det var betydningsfullt.

Det koster å være nær den andre som gir, trenger noe, ønsker noe, utfordrer, forstyrrer og skaper kimen til et savn ved å komme nær. Det vet alle vi som prøver… og glipper. Men vi prøver igjen. Og igjen. Fordi det er verdt det.

Det er som om nærheten vil oss noe vi ikke finner på avstand. Når vi slipper den inn, blir noe finere enn den vi er uten nærhet.  Hele livet er avhengig av det. Fine ting kan skje når sjel møter sjel. Om nærheten gjester deg, slipp den inn. Livet gir seg ikke før du følger lidenskapen din. Det å være nær, være i livet, krever større anstrengelser enn å følge sporene, oppskriftene og velge det makelige. Vi må nærme oss det som får hjertene til å banke og øynene til å gløde – slik at noen kan finne ny kraft i dem.

Hysj!
Legg øret tettere inntil
hjertet mitt

alt vi ikke sier
sier alt
Eva Dønnestad

Jeg legger også ved en hyllest til det å leve livet -  av poeten fra filmen «Postmannen»:

Ode til livet
(Den dør langsomt)


Langsomt dør den som
forblir en slave av sine vaner
den som hver dag vandrer i samme spor
den som ikke forandrer retning
den som ikke tar sjanser eller skifter farge på klærne
den som ikke snakker med ukjente.

Den dør langsomt, som unnlater å følge en lidenskap,
den som sverger til svart fremfor hvitt og til pirkete
detaljer fremfor et vell av følelser,
som får øynene til å gløde,
som forvandler gjesp til smil,
Som får hjertet til å banke, fordi noe har gått galt
eller av følelsesaffekt.

Langsomt dør den som ikke endevender sitt bord.
Den som er ulykkelig i sitt arbeid,
den som ikke risikerer,
den som ikke tør følge en drøm,
den som ikke tillater seg selv, minst en gang i livet,
å bryte med all fornuft.

Langsomt dør den som ikke leser,
den som ikke reiser,
den som ikke lytter til musikk,
den som ikke finner nåde i sitt eget dyp.

Den dør langsomt, som ødelegger egenverdet
den som ikke tar imot hjelp,
den som ustanselig klager over egen ulykke eller over det ustoppelige regnet.

Langsomt dør den som forlater en plan før den har begynt,
den som ikke spør om ting han ikke vet,
den som ikke svarer når noen spør om noe han vet.

La oss unngå denne langsomme død.
La oss huske at det å være i live
krever en større anstrengelse enn kun å puste,
bare med en glødende tålmodighet
kan vi finne veien til en glitrende glede.

Pablo Neruda
(Oversatt fra spansk av Kristin Flood, 2007)



Eva Dønnestad

EVA DYPPER PENNENEva Dønnestad er kommunikasjonsleder i RVTS Sør. En erfaren skribent og historieforteller som har vært morgenkåsør i NRK P2 og magasinspaltist i Fædrelandsvennen i en årrekke. Hun har ledet mange nasjonale prosjekter med sårbare barn, unge og voksne i fokus. Hun har produsert magasiner og utgitt flere bøker. Hos RVTS Sør driver hun verdi- og utviklingsarbeid og lager innhold til prosjekter og våre websider.


Våre nyheter