RVTS Sør

Døden blir aldri en vane

Det har dødd milliarder av mennesker før oss. Det har selvfølgelig også levd milliarder av mennesker før oss, men alle som ikke er i live på jorda akkurat nå - i dag - har dødd.
Illustrasjonsbilde: Shutterstock.

Publisert: 12.01.2018 13:58
Spaltist

Alle som har levd, har hatt biologiske foreldre. De fleste har hatt foreldre i ordets rette betydning, og kanskje søsken, tanter, onkler, slektninger og venner. De aller, aller fleste mennesker har berørt andre mennesker på en eller annen måte i løpet av den tida de har levd. Det betyr at ved samtlige av de milliardene av dødsfall som har skjedd i menneskehetens historie, har flere mennesker blitt berørt ved hvert eneste ett. Milliarder av mennesker har sørget over tap av ektefeller, foreldre, barn, slektninger og venner.

I løpet av de årene mennesker har vandret på jorda, har det skjedd en voldsom utvikling på mange områder. Også menneskeheten har utviklet seg. Færre får visdomstenner, for eksempel. Vi trenger ikke lenger å tygge rått kjøtt. 

Vi tilpasser oss stadig vekk litt mer til verden omkring oss. 

"Survival of the fittest", het det før. Nå er det "survival of the most adaptable" som gjelder. Det er lurt å tilpasse seg. 

Det gjør vondt å sørge over tap av nære og kjære. De av oss som har opplevd det, vet at det kan ta tid å komme gjennom en sorgprosess eller finne en måte å håndtere sorgen på. Vi kan faktisk være helt ute av stand til å fungere i kortere eller lengre tid. 

Evolusjonsmessig kunne det jo vært en tanke at vi utviklet oss som menneskehet til å tåle tap bedre? At det ville vært lurt at mennesker ikke ble så preget av sorg? Og på individnivå kunne vi jo sett for oss at det kunne hatt noe for seg å bli bedre til å tåle tap med årene? Den første begravelsen vi går i ville vært forferdelig trist, men så kunne det blitt lettere – kanskje til og med en vane? "Det er den fjerde vennen jeg mister i år. Trist? Nja, jeg er jo blitt vant til det."

Men sånn er det jo ikke. Å miste en nær person er vondt hver eneste gang det skjer. 

Det er til og med slik at tidlige og tidligere tap kan gjøre det enda vondere for oss med nye tap og gjøre dem vanskeligere å tåle. Er det så smart, da – evolusjonsmessig?

Kanskje er vi her inne på en viktig del av det som gjør oss til mennesker. Sorgen kommer jo på grunn av et brudd i en relasjon, og ved død - et endelig et. Vi mister noen for alltid, og vi mister relasjonen til et annet menneske på alle andre måter enn gjennom minnene og erfaringen relasjonen har lagt igjen i oss. 

Savnet og sorgen er prisen vi betaler for å ha vært nær.

Som dikteren Kolbein Falkeid skriver: Å være glad i er å legge grunnsteinen til et savn.

Mennesker blir glad i og knytter seg til. Gang på gang. Både på gruppenivå og på individnivå. De fleste av oss tar sjansen på å knytte oss til noen og bli glad i noen gang etter gang, selv om vi av og til blir avvist, av og til får vonde opplevelser og av og til mister.

Noen sier ”Det eneste i livet som er sikkert, er at vi skal dø.” Jeg vil tilføye at det også er ganske så sikkert at vi kommer til å miste noen.

Vi vet det fra utviklingspsykologien – vi blir oss selv i møte med trygge voksne fra starten av, gjennom tilknytning, speiling og regulering. Men vi fortsetter å bli til i møtet med andre gjennom hele livet. Vi knytter oss til og blir glad i. Vi mister. Vi knytter oss til og mister igjen. Og vi tåler det. Vi må være lagd for å tåle det? Milliarder av mennesker har opplevd det før oss, og følelsene har ikke blitt borte i løpet av tusenvis av år. 

Vi skal bli glad i og knytte oss til. Vi skal sørge. Og vi overlever, selv om det ikke alltid kjennes sånn ut. Vi overlever fordi vi må. Og det er verdt det fordi vi kan ikke klare oss uten hverandre.  

Hvis ikke det er et bevis på at vi mennesker er lagd for å trenge hverandre, vet ikke jeg.



Anne Kristine Bergem

Anne Kristine Bergem er psykiater med videreutdanning i gruppeterapi og en mastergrad i kommunikasjon og ledelse. Hun har arbeidet både klinisk, med fagledelse og med administrativ ledelse i offentlig og privat sektor. Hun er tidligere leder i Norsk psykiatrisk forening, fagrådgiver i BarnsBeste - nasjonalt kompetansenettverk for barn og pårørende, samt at hun er forfatter, spaltist og foredragsholder. Hun er spesielt opptatt av psykisk helse, kommunikasjon og barn og unges oppvekstvilkår.


Våre nyheter