RVTS Sør

Når den vanskelige ungen blir voksen

Dette er en fortelling fra en voksen kvinne - om hvordan vanskelige opplevelser som liten må håndteres som voksen. En fortelling om å føle seg dum i møte med psykologer, men å reise seg og finne styrke gjennom ærlighet og åpenhet. Dette er en fortelling om å være sterk, men å ikke se det selv.
Illustrasjonsfoto: Shutterstock.

Profilbilde

Kjell Gustumhaugen
Miljøterapeut

Publisert: 09.01.2018 09:42

Dette er fortellingen om Camilla, en av mange med en oppvekst bestående av fysisk og psykisk vold i eget hjem. Jeg kjenner Camilla fra tidligere, men historien hennes er ny for meg. Vi har hatt barn i samme klasse i flere år, hilst høflig på hverandre og småpratet under ulike klassetreff, men aldri gått dypere. Etter at et tilfeldig treff i skolegården plutselig tok en annen retning da hun fortalte meg at hun hadde bodd på barnehjem, har jeg bedt om å få treffe henne for å bli bedre kjent med hennes historie. Under vårt møte legger jeg raskt merke til hvordan hun toner ned det hun forteller meg, som om det var hennes feil at ting var som de var. Jeg merker det på alt hun prøver å unnskylde når hun forteller om hvordan hun ble trykket ned og trakassert da hun vokste opp. Jeg merker det når hun sier at hun ikke var lett å ha med å gjøre og at det var mye hun ikke var flink til.

Oppveksten
– Søsteren min og jeg fikk mye bank. Første gangen jeg kan huske at mamma banka meg var jeg fem år. Jeg husker at jeg satt i senga og at hun plutselig ble rasende og pressa meg inn mot veggen med hendene rundt halsen min. Mamma tok ofte kvelertak på meg. Jeg husker det frådet av munnen hennes, at hun var så sint og ropte så høyt at spyttet stod ut av munnen hennes. Mamma jobbet mye og sent, så vi passet på å legge oss før hun kom hjem, da var sjansen mindre for at vi fikk bank. Det var slag, kveling og spark. Jeg husker kleshengere som knakk og jeg husker at hun sparket oss med hvite helsetresko, sånne med masse små hull oppå. Jeg husker at jeg lå på gulvet og at hun sparka meg. Jeg husker følelsen i kroppen da hun tok på seg de skoene. Mamma kunne bli rasende uansett tid på døgnet, grunnen var alltid at vi hadde gjort noe galt, noe mamma syntes var galt. Det kunne være at huset ikke var rent nok, at vi ikke hadde ryddet etter oss, at vi ikke hadde gjort lekser, ikke vasket badet ordentlig eller ristet klærne våre godt nok. Jeg husker at jeg klippet ut lekseoversikten nederst på ukeplanen og kopierte opp en ny ukeplan med blankt felt der leksene egentlig stod så det skulle se ut som vi ikke hadde lekser, da kunne ikke mamma bli sint for at jeg ikke hadde gjort leksene. Jeg var mye redd, mest av alt for å få kjeft og juling.

I dag tåler jeg ikke synet av kleshengere i samme farge som vi hadde hjemme.

– Jeg er redd for å komme for sent til avtaler og for å ikke fullføre det jeg gjør. Og jeg sliter med å ta telefoner fra folk jeg ikke kjenner fordi jeg er redd for å få kjeft.

En vanskelig unge
Da Camilla var 11 eller 12 år plasserte barnevernet henne på et barnehjem. Dette var første gangen barnevernet kom på banen og skjedde etter at hun hadde forsøkt å ta sitt eget liv ved å drikke store mengder sprit. Etter denne hendelsen var det en venninne som hjalp henne med å anmelde foreldrene til politiet. Venninnen, som visste hvordan Camilla hadde det hjemme, hadde fått nok og fulgte Camilla ned på politistasjonen. Selv om både politi og barnevern ble koblet inn og Camilla flyttet til barnehjemmet for en periode, ble saken henlagt og Camilla plassert tilbake til mamma og stefar etter omtrent ett år. Fra denne tiden husker hun godt lærere som sa at de håpet at hun endelig skulle få hjelp og at hun fikk lese en rapport fra et avhør hvor en politimann omtalte henne som en vanskelig unge. Camilla har ofte lurt på hvorfor ikke barnevernet eller andre voksne gjorde noe tidligere. Hun mener at både familie, naboer, lærere på skolen og andre må ha visst at ting ikke var bra, men at de ikke torde gjøre noe fordi moren hadde makt ikke bare over henne og søsteren, men også andre i familien og omgivelsene rundt. Også var hun jo ikke så lett å ha med å gjøre, akkurat som moren hadde prentet inn over flere år og som politimannen skrev i rapporten.

– Jeg var en vanskelig unge, jeg skjønner jo det. Jeg gjorde ikke alltid leksene mine og jeg gjorde mye rart for å få oppmerksomhet. Etter at jeg kom hjem fra barnehjemmet begynte jeg å stikke av og rømme hjemmefra, jeg fløy mye med eldre og begynte å feste tidlig.

Ting ble enda vanskeligere etter at jeg kom hjem fordi jeg følte at ingen trodde på meg. Jeg gjorde alt for å få holde meg unna hjemme og sov mye ute i skogen.

Tilhørigheten til mamma
Camilla flyttet tidlig hjemmefra og fikk barn i begynnelsen av 20-årene. I dag lever hun et stabilt og godt familieliv med mannen og far til barna, en jente i tenårene og en gutt på barneskolen. Hun hadde kontakt med moren fram til for snart fire år siden. I dag er kontakten brutt, noe som har vært viktig for Camilla fordi bruddet representerte begynnelsen på et vendepunkt i livet hun nå befinner seg midt inne i. Det går sakte og er tidvis tungt, men hun føler seg sterkere enn før og har skjønt at hun må ha hjelp på en annen måte enn tidligere for å få det bedre. Hun sliter med angst, går på antidepressiva og tar medisiner mot marerittene som kommer om natten. Fram til bruddet lå kontakten med moren på et overflatisk nivå hvor de møttes i ulike familieselskaper. Kontakten i disse årene gikk opp og ned, det kunne være stille i flere år og så litt kontakt igjen fordi Camilla fikk fornyet tro på at det kunne bli bedre. Flere ganger tenkte hun på å bryte kontakten, men klarte det ikke fordi hun hele veien opplevde at moren hadde kontroll og makt over henne.

– Mamma har hatt makt over meg også i voksen alder fordi jeg har vært redd for å gjøre feil. Hun har opprettholdt makten og kontrollen ved å trykke meg ned og si stygge ting, som at jeg burde være glad for at jeg ikke fikk samme unger som jeg selv var. For meg har det vært som at hun bare kunne trykke på en bryter som umiddelbart gjorde meg svak og fikk meg under hennes kontroll. Jeg er klar over at hun hadde en vanskelig oppvekst og at også hun fikk mye bank og ble kastet ut hjemmefra. Derfor har jeg forsvart henne og heller lagt skylden på meg selv for at ting har vært som det har vært.

Jeg har ikke følt tilhørighet noe sted, tilhørigheten til mamma var den tilhørigheten jeg hadde.

Vendepunktet
Camillas vendepunkt startet da hun for første gang i livet reiste seg opp overfor moren og satte en stopper for år med det hun hevder har vært trakassering og psykisk vold.

– Det var en vanlig situasjon hvor hun snakket stygt om barna mine, men hvor jeg endelig klarte å ta igjen. Jeg sa noe sånn som at hvis du skal kjefte på mine barn så kan du holde deg langt vekk. Hun ble forfjamset og datt ned noen hakk mens jeg følte meg stolt og fløy ti meter opp i lufta. Etter dette fikk jeg en ekstra kraft og kjente meg så sterk. Jeg har mange ganger tenkt på å konfrontere henne mer, men jeg er redd for å falle tilbake til at hun skal ha kontrollen over meg. Jeg har skjønt at jeg har det bedre uten kontakt. På mange måter er jeg mer skjør og sårbar enn før jeg klarte å stå opp mot henne. Da jobbet jeg så hardt for å være sterk, nå tillater jeg meg selv å være svak og slipper til de tunge periodene.

Det skal ikke mye til før jeg får en smell og graver meg ned, men jeg har i hvert fall lært meg å slippe til disse periodene. Da er jeg bare skjør og ligger på sofaen.

Hele skjelettet er ødelagt, det verker i hele skjelettet, hele kroppen er vissen, jeg klarer ingenting, er bare full av angst. Minner kommer frem og ting blir så sterkt. I disse periodene vegrer jeg meg for å gå ut, men prøver å få laget mat til ungene.

Fra glad til sterk
Camilla har gått til psykolog i mange år, men aldri følt at det har hjulpet henne stort. Hun har byttet behandler mange ganger, den lengste perioden hun har gått til samme person er et drøyt år. I dag går hun til psykolog en gang i uka. Etter å ha gått til samtale hos mellom ti og femten forskjellige psykologer de siste årene, skal hun nå starte opp med timer hos enda en psykolog. En som kan en del om traumer, har hun blitt fortalt. Hun er glad for at hun kan begynne på nytt og tenker at hun denne gangen skal gjøre det hun kan for at det skal bli lettere for psykologen å hjelpe henne. Hun forventer ikke raske svar eller enkle løsninger og vet at det er en lang vei å gå. Men nå vet hun litt mer om hva hun selv kan bidra med for at det skal oppleves nyttig og bidra til en god utvikling i livet hennes.

– Jeg tenker at det ikke er så rart at jeg ikke har kommet noen vei tidligere fordi jeg aldri har vært ordentlig ærlig. Jeg skjønner at de psykologene jeg har møtt har hatt en vanskelig jobb fordi jeg har vært redd for å fortelle hva som har skjedd og derfor har pynta på ting. Jeg har vært redd for at psykologene skal tro at det er min skyld, redd for at de skulle se meg som en vanskelig unge.

Før tenkte jeg at psykologen jeg gikk til kunne hjelpe meg med å gjøre meg glad. Nå trenger jeg hjelp til å bli sterk.

Derfor må jeg være ærlig om min historie og tydelig på hva jeg trenger hjelp til. Utfordringen er at jeg ikke er så flink til å sette ord på ting og har lett for å føle meg liten og tenke at det er jeg som er problemet. Jeg tror mange er som meg og lett kan føle seg dum i sånne møter. Når jeg er hos psykologen føler jeg at jeg må si noe klokt, dermed blir jeg stille eller prøver å pynte på det jeg skal si. Hva skal jeg si når psykologen starter med å spørre hvorfor jeg er der? Dette er vanskelig for meg, det er ikke så lett å vite hva man selv trenger. Derfor trenger jeg hjelp til å prate i sånne settinger, noen som spør meg og som ikke er redd for å være direkte. Jeg trenger et puff for å komme i gang, ikke bare ”ja…” og ”hmmm…”. Jeg trenger hjelp til å gå til det som er vanskelig, til det innerste og vanskeligste, til det skamfulle og flaue. Jeg tror vi er mange som føler oss dårlige som personer og som derfor blir usikre i møter med andre. Jeg tenker ofte at mamma hadde rett, hun sa at jeg ikke var noe, at jeg ikke var flink til noe.

Ærlighet og åpenhet
Camilla bebreider ingen av psykologene hun har møtt for at hun ikke har fått så mye ut av møtene, men erfaringen har i hvert fall lært henne litt om hva hun trenger for at møtet med den nye psykologen skal ta henne videre.

– Nå vet jeg at jeg trenger en psykolog som tar meg som jeg er og som gjør det trygt å være meg fordi han eller hun gjør det lettere å ikke være flau over meg selv. Jeg trenger en som har øynene oppe under møtet vårt, en som ser på meg og som raskt kan gå dit jeg trenger å gå.

Når jeg føler meg liten og redd trenger jeg at de som skal hjelpe viser med hele seg at de vil hjelpe.

– Så redd og usikker som jeg har vært får jeg ikke noe ut av møtene om ikke psykologen tar tak i meg med en gang jeg kommer, da blir det bare et dårlig møte som ingen av oss får noe ut av. Jeg trenger at noen drar ting ut av meg, at han eller hun går inn og lurer på ting og er nysgjerrig, graver videre på det jeg sier, da blir det så mye lettere for meg å prate.

Selv om de dårlige dagene dukker opp med jevne mellomrom føler Camilla seg sterkere enn på lenge. Nå ser hun oppstarten med den nye psykologen som en mulighet til å bli enda sterkere, en mulighet hun virkelig vil ta vare på og som hun ser som en viktig del i neste fase av det store vendepunktet i livet hun er inne i. Det er mye hun vil jobbe med i eget liv, men det viktigste er at hun altfor ofte ser seg selv som problemet, at det er hun som er vanskelig og at det er hennes skyld at ting er som de er. Ett av målene for framtiden er at hun skal bli sterk nok til å gå på NAV og få hjelp der, sterk nok til å gå dit uten å være redd for at noen skal se henne.

– Før har jeg levd for ungene mine, nå vil jeg leve for meg selv også. Jeg vet at jeg må jobbe med meg selv og at det viktigste er at jeg er ærlig og åpen om min historie. Jeg vil ikke at noen skal overkjøre meg mer. Jeg må åpne opp for å tørre å være meg selv. Jeg vil ikke være redd for å gjøre feil lenger, vil ikke være redd for å få kjeft, vil ikke se meg selv som en vanskelig unge. Jeg håper å bli en sterk person og at jeg kan slutte å føle meg så liten. Jeg vil føle meg litt verdifull for jeg vet at jeg er en flink mamma.


Våre nyheter