RVTS Sør

En tale ved årets begynnelse

Å miste feste for å hengi seg til det nye i året som ligger foran, er ikke farlig.
Illustrasjonsfoto: Shutterstock

Profilbilde

Eva Dønnestad
Kommunikasjons- og formidlingsleder

Publisert: 07.01.2018 19:48
Spaltist

Det finnes mennesker som lyser opp i mørket. Mennesker som blir og treffer dypere jo mer av deg selv du viser. De tåler utilstrekkeligheten og får skjønnheten i deg til å blomstre.

Søk dem som får forsvar til å smelte. Flammen i deg til å brenne. Og motet i deg til å tillitsfullt hengi deg til livet. Vær tro mot det vakre, ekte og sanne. Vær tro mot de ydmykede. Vær nådig med deg selv.

Det kan gjøre vondt når skallene knuser, men det er da den vakre kjernen i deg blir synlig. Til glede for både deg selv og andre.
Det skjer noe forunderlig i verden. De med knuste hjerter, trer fram som helhjertede.

De gode tingene i livet bærer ofte smerten i seg. Å komme nær, finne et ansikt, finne en hånd, bli glad i, elske og bli elsket, er det vi søker, uansett hvor stygge sår livet har laget. Det er et under i seg selv når et menneske finner inn til et annet. Det er til ettertanke hvorfor vi noen ganger flykter fra det vi lengter etter.

Smertefri idyll skaper ikke dyp glede. Smerten er en del av et ekte liv. Sant liv, kan være vondt liv. Noen fremstiller et godt liv likt det å ha det godt. Gode liv koster. Derfor kan vi kjenne dyp tilhørighet og anerkjennelse i de relasjonene der kompleksiteten i livet får plass. Der både den dype smerten og den dype gleden slipper til.

Å slippe kontrollen er det vanskeligste. Hvor er du deg selv som den hele og sanne? Hvor er du med Guds stempel på din panne?
Å være som seg i verden. Å rette ryggen og løfte blikket. Å ikke la noen stjele din verdighet og glede. Å slippe fram de følelser og tanker som er sanne og ekte. Å finne ansikt, hender og sjeler som tar i mot, men som også gir.

Kunsten er vel å ikke bikke av når vi møter noe eller noen som treffer livsnerven i oss. Ta tid til å være i det du kjenner er ekte og viktig. Våg ubehaget om det er nødvendig for å bevare hjertet. Jeg lurer på om ikke vi går glipp av mye i livet fordi vi ikke stanser lenge nok ved det som fyller kropp og sjel med glede og mening. Enten det er mennesker, natur, poesi eller musikk.

Å miste feste for å hengi seg til det nye i året som ligger foran, er ikke farlig. Kunsten er å leve modig - å se når det er tid for murer for å bevare hjertet og når de skal senkes for å gi hjertet hva det trenger.

Det er lov til å tenke at det kan skje noe uventet godt. Det ønsker jeg for alle dere mine nære, mine venner og bekjente.
Noen ganger blir det mulige så umulig at det umulige blir mulig.

Artikkelen er også publisert i fvn.no



Eva Dønnestad

EVA DYPPER PENNENEva Dønnestad er kommunikasjonsleder i RVTS Sør. En erfaren skribent og historieforteller som har vært morgenkåsør i NRK P2 og magasinspaltist i Fædrelandsvennen i en årrekke. Hun har ledet mange nasjonale prosjekter med sårbare barn, unge og voksne i fokus. Hun har produsert magasiner og utgitt flere bøker. Hos RVTS Sør driver hun verdi- og utviklingsarbeid og lager innhold til prosjekter og våre websider.


Våre nyheter