Voksne må både forstå og utfordre

Kine og Ole har begge vært i kontakt med BUP siden de var 15-16 år. De har også vært på BUPS sommerleir kalt ”Kick Off” – der flere unge som for tiden har det vanskelig - eller lever i familier med foresatte som sliter psykisk eller med rusavhengighet, kommer sammen i fem dager.

– Det er rart at det å komme sammen med andre som sliter med angst eller depresjon, kan gjøre så godt, sier Kine.
– Sommerleiren er umulig å forklare – det er et sted der du kan være hundre prosent deg selv. Være ærlige. For meg har det vært med på å endre livet. Her er det voksne hjelpere og terapeuter som ikke stresser, men som lar oss være den vi er, som viser at de bryr seg på ordentlig, sier Ole.

Godt å være sammen med andre som er ærlige
Både Kine og Ole er opptatt av at unge som sliter ikke alltid trenger å sitte i tre kvarter i et trangt rom med en voksen for å bli bedre. De verdsetter at det både finnes gruppeterapi og leire i det fri. De mener dette kan hjelpe like mye og at større deler av terapien burde foregå ute i verden, på kafeer, i  skogen eller i byen.

– Vi ser mange ulike sider i oss selv og hverandre. Vi kan søke å være sosiale, men også trekke oss litt tilbake når vi trenger det. Det er godt å være sammen med andre som er ærlige med hvordan de har det. Akkurat som om det ikke er plass til det på skoler og andre aktiviteter, alle viser perfektsiden sin. Det blir distansert og vanskelig å få til når du ikke har det perfekt, eller ønsker å være perfekt, sier begge.

Vennskap, ikke bare terapi
– På leiren møter vi også innsidene til folk. Du møter folk som har slitt med lignende ting som oss. Selv om det ikke er helt like ting vi sliter med, er det ofte mange av de samme følelsene vi deler. Følelser av å ikke være verdifull, ikke strekke til, være trist, lei seg, ikke god nok, redsel, sorg eller sinne. Når vi unge møter hverandre, kan vi forstå hverandre på et annet nivå enn en psykolog kan. Vi kan trenge begge deler dersom det er gode voksne. Men for oss har det betydd mye å være sammen med andre unge. Vi blir venner, det blir du ikke med terapeuten din, sier de to ungdommene og ser nikkende på hverandre.

Vi må takle livet i de livene vi lever, ikke bare for oss selv og sammen med terapeuten.

Ønsker kontakt men viser det ikke
Kine forteller fra sin første leir som 15-åring:
– Jeg var som en kylling inni et egg. Beskyttet meg veldig den første dagen. Stolte ikke på noen. Jeg røykte. Så ingen i øynene. Ville ikke ha kontakt med noen. Og EMO-jenter tar ikke kontakt med noen. Men så kommer ei av de som er litt eldre enn meg bort, som jeg synes virket veldig ok. Hun hadde vært på leiren før. Hun begynte å snakke med meg. Hun sa hun så seg selv i meg. Hun hadde også vært sånn på første leiren. Og jeg tenkte: ”Den kuleste jenta som jeg ønsket kontakt med, kom bort til meg!”. Jeg ble så glad for at noen kom bort. Og sånn er det på leiren. Du opplever på bli invitert inn. Noen bryr seg om at du er en del av gjengen, liksom. Og når jeg blir trygg, kan jeg skravle som bare det. I dag trenger jeg ikke lyve om hva jeg virkelig føler, jeg har folk rundt meg som vil at jeg skal være ekte.

Ole fortsetter:
Jeg har vært på sommerleiren fire ganger. Den har betydd veldig mye for meg. Det er helt annerledes å være sammen hele døgnet. Man ser flere sider av hverandre og en kan dele ting og ting kan bli bedre bare ved å være sammen og dele ting. Snakke litt. Du kan liksom ”reparere” tingene der og da sammen med andre. Jeg har vært veldig deprimert i flere år. Jeg blir skeptisk når folk blir vennlige mot meg på grunn av tillitsproblemer. Jeg har vanskelig for å ha tillit til folk. Det har vært så mange tillitsbrudd. Men jeg vet jo at det er det jeg trenger, selv om jeg ikke klarer å ta i mot at folk er vennlige mot meg. Det er jo det jeg lengter etter, selv om jeg avviser det. Men det må være ekte – falsk omsorg, falsk vennlighet, er det verste jeg vet. Jeg merker det fort om det er ekte eller ikke. På leirene var det et fint sted å være for å bygge tillit. Folk ser på deg med vennlige blikk. Alle er litt sårbare og trenger å bli møtt på en ok måte.

Ole er utsatt for mobbing fra han var 11 år og fram til videregående skole. Han ble utestengt på barneskolen og var ensom. Veldig ensom.

– På ungdomsskolen ble de mer oppfinnsomme i mobbemetodene. Det var vondt. Jeg var helt alene. Jeg stengte alt det vonde inni meg og ble sint. Men det var ingen som spurte hvorfor jeg var så sint, sier Ole. Ole begynte å slite med angst. Moren sendte søknad til BUP da han var 15. Han hadde et par timer med psykolog før han kom i en gruppe for unge med angst og depresjon. Det fungerte for ham. Det hjalp litt.

Ikke synes synd på oss!
Begge sier litt om hvordan de ønsker å bli møtt når de har det vondt:

Vi trenger ikke blikk som sier: Jeg synes synd på deg. Vi trenger blikk som sier: Jeg liker deg og ønsker å forstå deg.

Dette er hele forskjellen. Det er det voksne hjelpere må skjønne. Vi avslører nyansene i om du virkelig bryr deg eller om du overfladisk gjør jobben din eller vil vise hvor god du er til å hjelpe oss.

Når terapeuten når inn
Kine gikk til behandling på BUP et helt år før den første sommerleiren. Hun har gått til behandling i de fire årene etter også.

– Det var en behandler som klarte å nå inn til meg. Jeg hadde møtt så mange som ikke nådde inn. Det handlet sikkert både om meg og om dem, men jeg tenker at jeg lette etter en som virkelig brydde seg. Jeg merket så godt om de bare hadde en metodikk. Noen ganger gav jeg til og med beskjed om at den måten du har lært å møte meg på, funker ikke for meg. Kan du ikke bare være et vanlig menneske som møter meg så kan vi se hva som skjer. Når ikke det er tillit til behandler, kan jeg likeså godt slutte med det samme. Men den ene behandleren jeg fikk tillit til, pushet meg også til å dra på leiren: ”Kom deg ut, du trenger det. Det blir sikkert fint!” Det fikk meg til å dra, smiler Kine.

Menneskemøter som har betydd mye
– Kan dere fortelle om et godt menneskemøte dere har hatt med en person – et møte som har vært med på å gjøre godt eller forme dere?
– Møte med Kine og andre ungdommer på leiren, svarer Ole kjapt. Her er folk direkte på en varm måte. De både forstår og utfordrer. Jeg trenger også å bli pushet. For å klare å få det bedre, må jeg også gjøre noe som koster meg litt innimellom.

Kine: Jeg har også blitt mobbet siden barnehagen. Har vokst opp med ufør mor og dårlig økonomi. Jeg trodde livet aldri skulle bli bedre. Tenkte at så ensomt er det å leve. Et godt menneskemøte er en lærer jeg hadde fra 1.-4.klasse. Hun sa fra til rektor om hvordan de andre elevene behandlet meg. Det ble ikke gjort noe særlig, men det betydde så mye at hun ville meg godt og forsvarte meg.

I tiende møtte jeg enda et menneske som satte spor. Hun var grunnen til at jeg kom meg gjennom skolen og bestod til eksamenene i 10.klasse. Hun la ting til rette for meg, lot meg gjøre ting på litt andre måter. Hun tilpasset mye. Jeg fikk høre på musikk i timene når vi leste og skrev, for da konsentrerte jeg meg bedre. Det skjønte hun. Jeg fikk ha muntlig opptreden og fremføring alene med henne i et annet rom enn klasserommet, for hun visste jeg aldri turte å stå foran hele klassen. Hun bar meg gjennom ungdomsskolens siste år.

Kine forteller at hun sliter med traumer. På de mørkeste dagene ligger hun under dyna. Da hun fikk lappen, tenkte hun at hun ville ut å kjøre. Kjøre i fjellveggen.
– Heldigvis karte jeg å ta meg sammen og ringe hjelp, sier hun.
– Hva hadde du trengt da du hadde det som verst?
– Å, det høres så banalt ut, men jeg trenger egentlig en klem. Noen varme mennesker som bryr seg. Jeg synes det er godt når noen trøster meg.

Det har vært så mye smerte, så det hjelper alltid med trøst og godhet. En trenger ikke alltid å si så mye. En varm hånd eller en klem kan lege sår. Klemmen kan også si: Jeg setter så stor pris på deg.

Både Ole og Kine ønsker å si noe om at selv om de har slitt både med vonde opplevelser, traumer, angst og depresjon, så er det også mye bra i livene deres nå. Det går litt opp og ned. Noe er blitt mye bedre. Mye fordi de har gode folk i livet sitt.

– De menneskene som er kommet tilbake til meg etter at jeg har frest. De menneskene som fortsetter å bry seg om meg – selv etter jeg har vært sint og oppført meg krevende. De som blir, de har gjort livet mitt bedre i dag. Når jeg blir møtt på en fin måte er det som om noe av sinnet forsvinner. Vi blir jo sinte fordi det er så mye avmakt og vondt inni oss, fordi noe har opplevdes veldig urettferdig. Jeg sammenligner noen ganger BUP og Barnevernet med steiner. Jeg testet om de stod da jeg trengte det mest. De fleste ble skremt og flyktet eller trakk seg da jeg freste. Jeg trengte en stein som ikke flyttet seg, sier Kine.

Uten nærhet, blir ingenting bedre
Ole og Kine vil understreke det viktigste:
– Barn og unge leter etter den ene personen de kan komme nær. Som tåler erfaringene og følelsene, drømmene og forventningene. Som ikke ser på oss som problembarn eller ungdom, men som mennesker som vil ha gode dager. Det er faktisk altfor sjeldent en kommer så nær – så langt inn  – at en kommer inn til der det gjør vondest. Skal vi få det bedre krever det nærhet. Et menneske du kan glede deg til å treffe. Fordi de ser mulighetene i deg, tross alt det vanskelige. Som får oss til å se og tro på det gode i oss selv og i livet.

Vi vil bety noe for andre
Ole og Kine er enige:
– Det som får oss til å komme tilbake til et menneske, er at det viser kjærlighet. Kjærligheten betyr mer enn ordene noen ganger. Det er den kjærligheten og varmen vi har fått av hjelperne og medmennesker som gjør at vi i dag har noe å gi videre til andre. VI BIDRAR! Vi liker å gi tilbake. Nå er vi 20 år. Vi ser litt andre sammenhenger. Vi har vennskap. Vi har noe å gi til andre.  Vi har fått ord på fortellingene våre. Men historiene stanser ikke, så ingen må bli hengende fast i erfaringer de vokser ut av. Vi må se hverandre på nytt og på nytt, for vi er ikke de samme som vi var for fire år siden. Nye fortellinger er i ferd med å blir skrevet . Og vi har det ikke så verst. Og vi har hverandre.