Hopp til hovedinnhold

Magne om TRAUMET

Jeg vil skrive om traumet; som mange flyktningbarn bærer på når de kommer til oss. Noen verre enn vi kan forestille oss. Det blir ikke lett på én side når jeg tenker på alt jeg har lest av bøker, kjempet meg gjennom av kompliserte forskingsartikler. Lest og lyttet til Atle Dyregrov i 30 år! Jeg føler meg som en som står foran et stort tre ute i skogen som en gang var et lite frø, og nå skal jeg prøve å få treet inn i frøet igjen. Da må jeg ikke sitte her å kaste bort linjene.

Illustrasjonsbilde: Oscar Jansen
Illustrasjonsbilde: Oscar Jansen
Magne Raundalen

Magne Raundalen
Barnepsykolog
01.03.2016, kl. 11:38



Traume betyr skade
Traume er latin og betyr skade. Legene og medisinen eide begrepet for å skille mellom sykdom, lungebetennelse, og beinbrudd som var traume – skade. Da de ikke trengte begrepet, tok vi det, først som mentalt traume, brudd i det mentale, og deretter eier vi det: traume = skade, brudd mellom tanker og følelser. Kort og godt.


Brudd mellom sanser, følelser og tanker
Traume-bruddet skaper uro i hjernen. Fordi det er så mye følelsene husker, som tankene ikke vet om. Se for deg tankene i hjernens 4. og øverste etasje, og følelsene ned trappen til 3. etasje. Begge har sin egen hukommelse. Ord der oppe i tankehjernen, skrekkfilm uten tekst der nede i følelseshjernen. I det vanlige dagliglivet samarbeider de til tusen, opp og ned i trappen – top-down og bottom-up! Triste følelser der nede, henter ord der opp; og sinte tanker der oppe leter etter følelser der nede.

Der oppe vet de hvorfor du føler deg trist, og de kan sette ord på og tekste triste minner fra i går. Siden jeg tror og tenker at hjernen først og fremst er sosial og bygget som assosiasjoner, tenker jeg at tur-retur, til-og-fra tanker og følelser går i ett kjør hele tiden og kanskje det som gjør livet både herlig og forferdelig.


Alltid i beredskap
Men så skjer det en skade, et brudd, og det blir etablert et traume. Det skyldes ikke en feilvare på hjernebygget, men fordi det forferdelige, skrekkelige, livstruende som skjer, det må hjernen ikke glemme. Og fremfor alt må den minne deg på at du må passe deg for andre lignende situasjoner som minner deg om det forferdelige. Traumet tror egentlig at det er blitt din følgesvenn.


Minner uten ord
Samtidig som bombene drønner i Aleppo, folkene løper ut av husene som raser, noen blir truffet, noen blir knust av husveggen som faller over dem, har et barn på 8 år kommet over på den andre siden av gaten. Ser alt, holder seg for ørene, men drønnene og skrikene overdøver alt, støvet tetner i halsen og blinder synet. Var det mamma som skrek? Da er traumet et faktum. Tankehjernen klarer ikke dette, og følelseshjernen lagrer en langfilm av alt som hendte. Heldigvis så viser det seg at både mamma og pappa og søster og bror overlevde, og samlet lander de mange måneder etter på Bardufoss – hos oss - med alle traumeminnene. Hver for seg og uten at de har klart å snakke om dem. Minnene er lagret, men har veldig få ord. Kanskje har de bare denne setningen felles: «Nå dør jeg, nå dør vi, når dør vi alle sammen.»


Trygghetsskapende informasjon
Traumer handler ikke bare om død og krig, de handler først og fremst om at det som hender er for voldsomt og for plutselig til at den menneskelige hjerne kan håndtere det der og da. Det forferdelige blir lagret i minnet og skaper uro, hos noen hele tiden. Da heter det traume. Brudd. Det har skjedd et brudd mellom tanker og følelser fordi tankene nesten ble sjaltet ut da det forferdelige hendte; fordi alt handlet om å overleve.

Så ble det programmert følgende, foreløpige, mentale handlingsprogram: Skal du fortsette å overleve må du være ekstra oppmerksom på det som er farlig og det som skjer plutselig. Evolusjonen heter programmereren som har satt inn et forløp av reaksjoner som skal sikre at vi passer oss og overlever når det virkelig gjelder. Men evolusjonen gjør ikke skadelige feil, den gir oss også redskaper til å endre programmet når faren er over. Den ber om at det blir sendt inn ny og trygghets-skapende informasjon inn i traumerommet.


Virksomt for den enkelte
Men siden situasjonene er forskjellige og menneskene som blir utsatt er forskjellige, må vi forske og føle oss fram til hva som er viktig og virksomt for den enkelte. Det vil si at programmet når inn. Noen vil ordne det best på egenhånd med egne ord, noen vil skrive det ned, vi vet at et flertall blir noe bedre av å snakke om det og fortelle det til noen, noen trenger spesialskolerte terapeuter.


Mirijam
Mirijam i Baidoa i Somalia 1993, har aldri forlatt tankene mine. Jeg lot henne fortelle meg flere ganger, fordi hun ville, om soldatene som torturerte mamma for å si hvor pappa og storebror var, fordi de var fiender. “Tilslutt sprettet de opp mammas høygravide mage og spiddet fosteret som hun så var en bror.” “Kan hun komme seg igjen,” tenkte jeg. Kan hun overleve mentalt når hun har opplevd det verste et barn på hele kloden måtte oppleve? Evolusjonen har bestemt at du dør ikke av å overleve. En dag spurte jeg Mirijam om hun trodde hun klarte å komme videre. Da sa hun: «Det er bedre nå, for nå sørger jeg og sørger jeg fordi jeg har mistet mamma og broren. Før var det bare forferdelig, FORDI DET DA VAR SOM I EN DRØM. Nå vet jeg at det har hendt».

Man blir ikke kravstor når man er et barn som skal vakle videre med verdens verste traume. Hvordan vi skal hjelpe de traumatiserte barna vet vi bedre i landet Norge enn i mange, mange andre land.

Siste nytt

Vi er en del av Stiftelsen Pilar Pilar