Uansett hva jeg driver med, fortoner ting seg ofte som kaos før jeg etter hvert får øye på en annen innfallsvinkel som gjør at ting plutselig stiller seg annerledes. Den hverdagslige indre dramatikken vi alle streber med er én ting, men det er sjelden så kaotisk som når jeg synes det er vanskelig å forstå barna jeg er sammen med i rollen som miljøterapeut.
Mindre klare tanker og refleksjoner spinner rundt, og for timer, dager eller uker kan det være vanskelig å se hvordan jeg best kan støtte barna. Oppskriften for å se klarere er alltid den samme: jeg må henvende meg til folk som kan hjelpe meg å se saken fra en annen side. Dette gjelder uansett hva jeg gjør, men jeg opplever at det er spesielt viktig i arbeidet med andre mennesker hvor tilgangen på ulike perspektiver er så avgjørende for å være en som tenker klokt for å bidra til positiv utvikling, og i hvert fall i arbeidet med barn hvor utfordringen noen ganger kan være å tenke enkelt nok fordi det barna strever med kan ligge på et så grunnleggende nivå at det er fort gjort å bli for ambisiøs i jobbingen.
For egen del oppsøker jeg ofte en gammel psykologvenn som er spesielt god på én ting, nemlig å se enhver sak ut fra helt enkle mellommenneskelige bånd og på den måten tilføre andre måter å betrakte en sak på.
Det første møtet
– Det viktigste jeg prøver å få til i min jobb handler om det første møtet, sier psykologen. – Da kommer det inn en person med bestemte forventninger og ofte et håp om å få hjelp. Samtidig kan det være mye relasjonshistorie inne i bildet som farger personens forventninger til meg og møtet mellom oss. Dette er folk som ofte strever med relasjonelle vansker og overveldende følelser, folk med et kjølvann av destruktive ødeleggende relasjoner bak seg. Det jeg ønsker å oppnå er ganske enkelt: at vi klarer å sette oss ned og snakke sammen på en måte som gjør at personen får lyst til å møte meg igjen. Det er ikke så viktig hva vi snakker om, det viktigste er at personen får anledning til å fortelle om seg og sin historie, og at han eller hun blir møtt på en måte som gjør at de kan tenke seg å møte meg en gang til.
Å sørge for at det blir et nytt møte handler ikke bare om at jo mer følelsesmessig empatisk, omsorgsfull og nær jeg er, jo bedre. Det handler om å balansere åpenheten.
Dersom klienten forteller for mye i første møte vil det kanskje være vanskelig å komme tilbake. Det kan være mye skam knyttet til det han eller hun forteller, da blir det som å åpne alle sårene med en gang. Det viktigste er at møtet oppleves trygt.
Å være her som menneske
Kan det psykologen forteller meg sammenlignes med når jeg i møte med et barn som avviser tenker at mitt mål skal være å holde ut avvisningen, ikke trekke meg tilbake fordi jeg blir sliten eller redd? Er det her overføringsverdien ligger, i å være den trygge voksne som verken trenger seg på eller blir for defensiv?
– Å være en trygg voksen handler om å tenke at dette er en langdistanse, slik er det for deg som miljøterapeut også. Det er viktig å huske på hvor store relasjonsvansker noen mennesker kan ha, for de fleste vil det å komme tilbake til en samtale være helt greit, mens utgangspunktet for noen kan være helt annerledes.
Å lykkes med å gi personen en opplevelse av at det er trygt å snakke med meg, krever en ekstrem tilstedeværelse i samtalen.
Hvordan er det for den andre å sitte sammen med meg nå? Hvordan har jeg det? Klarer jeg å reflektere og tenke klart rundt det som foregår eller mister jeg selv refleksjon? Blir det for mye trøkk her nå, blir det for mange uavklarte følelser slik at jeg ikke klarer å tenke klart selv? Jeg må hele tiden reflektere over den andre, over meg selv og det som foregår mellom oss. Dette handler om å balansere avstand og nærhet med mål om å få til en nær relasjon over tid. Jeg etterstreber å få til et autentisk møte mellom to mennesker uten at jeg skal fortelle min historie. Det er ikke det dette handler om, men å klare å formidle noe om at jeg er her som menneske.
Å være her som menneske! Det er akkurat slike ord og formuleringer jeg elsker ved miljøterapiens verden. Det er akkurat slik jeg trenger å høre når jeg ikke selv ser klart, men er i ferd med å miste de helt enkle perspektivene av syne i tåken av spørsmål. Men hva kreves av den voksne når troen på en relasjon lever farlig? Min venn bidrar igjen til nye perspektiver:
Skiftet av følelser
– La oss si at du blir avvist etter en ellers perfekt dag, da er det viktig at du ikke reagerer med å tenke ”er dette takken?” Du må ha en viss hypotese om hva som skjer. Å kunne forstå hva som faktisk skjer vil være til god hjelp. ”Stopp litt, nå går det for fort her, la oss gå tilbake, hva var det som skjedde nå?” Man kan noen ganger lure på om barnas handlinger er et rop om grenser. ”Tåler du meg når jeg også gjør dette? Vi har hatt det så fint i dag, men hva hvis jeg nå er sånn som jeg føler meg? Jeg føler meg som en dritt, hva hvis jeg kaster dette på deg, hva gjør du da?” Kanskje han eller hun er redd for hva som skjer når du går ut døra og tenker at hvis de gjør dette, så vil du bli her litt lenger? I terapisituasjonen stopper vi ofte opp og går tilbake for å finne ut hva som skjedde i skiftet i følelser fra noe som var ok til det ikke var greit. Da er jeg veldig nysgjerrig på hva som skjedde. ”Hva skjedde i deg da? Hva tenkte du om deg selv og oss andre?” Som terapeut er jeg nødt til å få innsikt i hva som skjedde i dette skiftet. For deg som miljøterapeut må det være interessant å finne ut av dette sammen med barna. Det er mange paralleller til miljøterapeutjobbingen her, hvordan du kan gå inn i situasjoner med barna når de er tilgjengelige for å snakke om det.
– Å stoppe opp og å gå tilbake er nødvendig også med tanke på ivaretakelsen av dere miljøterapeuter. Når barna for eksempel velter ting på middagsbordet eller river duken av bordet, vil jeg anta at du trenger hjelp til å nøytralisere dine egne følelser og ditt eget sinne. Jeg vil tro at du kan bli både sint, forbanna, resignert og at du kan få følelsen av at ingenting nytter. Da trenger du en god organisasjon og gode systemer, et dyktig team, veiledning, kunne bytte barn, fortelle hva som skjer. For å kunne være en god voksenperson, enten vi snakker om din eller min jobb, må rammene være på plass. Det er essensielt for at du skal klare å håndtere deg selv, for at du skal holde ut over tid og for at barna ikke skal oppleve nye brudd.
Å tenke sammen
Min psykologvenn er en ordrik mann som evner å formulere seg godt om livets vanskelige sider. Men det er ikke først og fremst derfor jeg velger å henvende meg til ham. Grunnen er at vi mer enn å snakke sammen, tenker sammen. Fordi han er nysgjerrig på det jeg har å fortelle, det som foregår i meg og hvordan jeg tenker, får han nesten alltid mine egne refleksjoner til å skifte bane. Hele tiden skjer små, nesten umerkelige sporskift bare fordi vi tenker sammen og er nysgjerrige på hverandres perspektiver. Han stiller spørsmål tilbake og er, på samme måte som i terapisituasjonen, tilstede i samtalen med meg.
Jeg tror vi alle trenger et klokt hode ved vår side, et hode som er interessert i det vi har på hjertet. For skjer ikke da det som alltid skjer, at ting plutselig stiller seg annerledes fordi vi selv finner en annen innfallsvinkel gjennom samtalen?
