RVTS Sør

Når hjelperen svikter

I ti år har de to søstrene Silje (23) og Anja (21) båret på et hat til psykologen Heine Steinkopf, som ikke hjalp dem da de trengte det som mest. Ti år etter sitter de sammen rundt et bord for å snakke om det som skjedde.
STERKT MØTE: – Hvorfor hjalp du oss ikke for ti år siden? Da hadde livet kunne blitt helt annerledes, sier de to søstrene som møter psykologen de har hatet i ti år. Illustrasjonsfoto: Shutterstock.

Profilbilde

Eva Dønnestad
RVTS Sør

Publisert: 06.12.2017 11:01

En historie om å vise sårbarhet og møte egne feilgrep som ansatt i profesjonelt hjelpe -og omsorgsarbeid. En historie om hvordan det kan kastes nytt lys over gamle hendelser.

En historie om å møtes ansikt til ansikt for å snakke om det vondeste. Om evnen til å tåle å ta i mot det som gir skamfølelse. Om smerten i å skrive nye fortellinger.

Nylig holdt fagleder Heine Steinkopf et foredrag på en brukerkveld på et Støttesenter mot seksuelle overgrep. Ikke visste han at i publikum satt en ung kvinne som sammen med lillesøsteren sin hadde båret på et hat til ham i over ti år. Fordi han som ansatt på et Familievernkontor ikke hadde klart å møte dem, men tvert i mot hadde sendt dem som en kasteball tilbake til BUP og Barnevernet. Ut i alt som gjorde dem redde.

Ti år med hat
Etter foredraget kommer Silje (23) fram til Steinkopf, aktivert, sint og fortvilet, spør hun:
– Husker du meg? Jeg og søstera mi har båret på et hat til deg i ti år. Du har ødelagt livet mitt. Jeg kan ikke høre noe som ligner på stemmen din engang, uten å bli aktivert.

Steinkopf må tenke. Silje forklarer. Heine husker etter hvert de to jentene. Han husker han skulle slutte i jobben og tenkte at det de to jentene stod i ble for stort og for komplekst til å begynne å ta tak i. Dette hadde ikke jentene skjønt.

– For oss var du vårt siste håp om å bli sett, bli reddet fra vold og overgrep. For deg var det bare en dårlig dag på jobb, sier Silje.

Det skjer noe rart i rommet, for Heine tar i mot. Han ber om unnskyldning. Han sier at han er oppriktig lei seg. De to får en prat. – Han var irriterende ”likeable”, sier Silje i ettertid. – Og jeg merket jo at samtalepartneren min på SMSO hadde respekt for Heine. Jeg sa til han: ”Hvis du sier at Heine er ok nå, så stoler jeg på deg, selv om det er vanskelig å tro.” Derfor blir de, Heine og Silje, enige om å møtes igjen, sammen med lillesøsteren som nå er blitt 21 år. De blir enige om at de har lyst til å skrive ned fortellingen og inviterer meg som historieforteller med på neste treff. – Jeg må nesten advare deg, smiler Silje, – søsteren min er fortsatt veldig sint.

Silje (23), søsteren, Anja (21), samtalepartner fra SMSO, Heine (fagleder RVTS Sør) og Eva (formidlingsleder RVTS Sør) møtes på SMSO en sen høstkveld.

Et møte ti år etter
Vi hilser. Det er litt anspent, men etter fem minutter løsner det. Gjennom smil, tillit, litt å drikke og varme blikk over et bord. For å gi oss et bakteppe for hatet, forteller de noe av historien om livene sine. Om pappa i fengsel, ut av fengsel, om besøksforbud, om mor som drikker og manipulerer, om strømmen som nesten alltid er stengt fordi regningene ikke er betalt, om klær som aldri blir vasket annet enn i iskaldt vann, om mobbing, om barnehjem og fosterhjem som gjorde dem enda reddere og enda sintere. De forteller om møter på BUP der de ikke ble sett fordi man var mer opptatt av diagnoser og skjema enn å trøste og forstå dem. Om frykten for å si noe som helst etter den gangen de skjønte at alt de snakket om ble formidlet videre til moren.

– Vi har vært redde hele livet, så lenge vi kan huske. Redde, redde, redde. Faren vår kidnappet oss fra skolen. Vi har hørt at barnevernet når som helst kunne komme å ta oss. Så ble vi sinte, sinte, sinte. Vi tok støytene på hver våre måter. En av oss kunne ta kranglene, en annen kunne bli fortalt at hun lignet på vår voldelige pappa. Begge forsøkte vi å overleve på hver våre måter.

– Jeg har hele veien sett på livet vårt som en film, det er slik jeg har klart å distansere meg fra følelser, samt med rus og alkohol fra tidlig alder. Jeg må nok starte å slippe til det vonde jeg også, sånn som du har gjort. Grunnen til at jeg virker sterk, er at jeg har stålsatt meg, men det er ikke bra med så mye sinne. Men sinnet har også beskyttet meg, sier Anja.

Sammen utfyller de hverandre i budskapet:
– Vi hadde trengt varme voksne som brydde seg om oss. Som ble glad i oss. Du trenger ikke en diagnose når du ikke har varmt vann og strøm, når du blir utsatt for vold og overgrep og ser mora di bli dengt hver dag. Du trenger noen som prøver å forstå LITT av det. Som møter oss. Vi merker det med en gang det skjer, sier de. Selv om vi har gått glipp av mange skoledager i frykt for å bli tatt av pappa, er vi ganske gode på mennesker. Vi leser situasjoner og mennesker godt begge to, sier Anja og Silje og ser smilende på hverandre.  – Hadde vi ikke hatt hverandre, hadde vi ikke sittet her nå. Jeg har hatt lyst til å dø flere ganger, men jeg sitter nå her med det livet jeg har, sier Silje.

Barndom fylt av svik
De to jentene kom på barnehjem da de var 6 og 7 år. De hadde vært i fosterhjem i to og et halvt år da de som 12 og 13 åringer ble sendt hjem til mamma igjen. Et sted det var verre å være enn da de forlot det for flere år siden. Derfor ble det så utrolig stort fall den dagen for ti år siden. Da barnevernet og BUP hadde sagt at nå skulle de få komme til noen som virkelig kunne hjelpe dem. Som ikke skulle skrive ned alt de sa.

– Vi satte alt vårt håp til denne mannen. Vi gledet oss til å endelig møte noen som ønsket å forstå, som ville hjelpe oss ut av den vonde situasjonen vi var i.

I 2007 kommer to søstre på 12 og 13 år til psykologen på Familievernkontoret og håper han skal redde livet deres. De har vært på barnehjem, fosterhjem, vært utsatt for omsorgssvikt, vold og overgrep. I stedet henviser han dem tilbake til BUP. Verden raste sammen for de to jentene. Der hadde de vært i årevis uten å få hjelp. I ti år har de båret på hat til mannen som ikke hjalp dem.

– Du var vårt siste håp. Vi hadde så høye forventninger. Du sa det ble for stort og for mye og ville ta for lang tid, for du skulle skifte jobb. Du sendte oss tilbake til det stedet vi aldri hadde fått hjelp – til BUP – det var det siste stedet vi ville.

– Jeg har vært rasende på deg, sier Silje. – Jeg også, sier Anja, – men hadde ikke du vært en sånn type du er, hadde jeg nok kastet stoler nå. Men det er noe med å møte deg ti år etter.

– Du har forandret deg, sier Silje, og legger til; – og kanskje jeg har forandret meg også.

En hjelper innser egne feil og viser sårbarhet
Heine Steinkopf, fagleder på RVTS Sør, tar i mot jentene. Tar i mot sinne. Følelsen av svik. Det gjør noe med de to søstrene.

Heine: – Jeg er utrolig takknemlig for at du kom fram til meg på brukerkvelden. For at du var ærlig. For at du ville møte oss sammen med søsteren din. Du gir meg en mulighet til å se på hva jeg har gjort som såret dere dypt. Jeg dreit meg ut. Jeg møtte dere ikke. Jeg klarte ikke å se de to jentene og hva de trengte. Dere gir meg en mulighet til å lære, til å bli en bedre voksen, en varmere hjelper. Jeg håper også det kan gi dere en mulighet til å plassere ting. Jeg er fryktelige lei meg for det som skjedde og jeg beklager veldig. Jeg trenger ikke at dere gir meg tilgivelse. Barnet i dere skal få lov til å fortsatt være sint på meg. Det er god grunn til det.

Silje og Anja: – For deg var vi to jenter som var innom kontoret en dag. For oss har møtet med deg levd videre i oss som skuffelse og sinne. Vi har snakket om at vi tror livet vårt kunne blitt helt annerledes, bedre, om du hadde hjulpet oss. Det er rart hvordan en ikke vet nok om hvordan en lever videre i andre. Det må vi kanskje få hjelpere til å tenke mer på.

– Hva skjer her, da? Sier Silje og ser bort på Anja, søsteren.
– Vi har aldri møtt en sånn fyr som deg. Som bare sitter og tar i mot og tror på oss. Som innrømmer feil. Det  er bare helt utrolig, sier søstrene.
– Dere trenger ikke å please meg, sier Heine.
– Bra du sier det, vi er så gode til å ta ansvar for andre. Om noen bare hinter om noe vanskelig eller dumt, hører vi det og går inn og forsøker å lytte og ordne opp. Derfor er det lett å utnytte folk som viser omtanke for andre. Vi er ikke vant til å være ærlige med offentlige folk for vi har ingen gode erfaringer med det. Men nå sitter vi og sier det som det er, og du tar i mot det. Det er vi glade for.

Anja: – Jeg setter stor pris på at du sier unnskyld.
Heine: – Og jeg er glad for at dere gir meg mulighet til det.

Vi skrek: "Hjelp oss!". Du knipset oss bort
– Hva var det som vekket sinne for ti år siden? Hva var det i det møtet som ble så vondt?

De ser bort på Heine: – Vi følte vi skrek høyt: HJELP OSS. Du knipset oss bare videre. Du var så kald. Sånn opplevde vi deg. Det virket som om du ikke ville ha oss der. Du sa at du tjente på at vi satt i rommet. Vi hadde trodd vi skulle være der, lenge, få hjelp. Så ble vi sendt tilbake til BUP. Vi ble forbanna på deg. I dag kan vi se at det er systemet vi er forbanna på. År med svik fra folk som jobber med å skulle hjelpe oss, men ikke klarte det. Det virker som om de som jobber innenfor barnevernet og BUP er mer opptatt av det de har lest i noen bøker eller det de blir bedt om å gjøre i stedet for å se barna rett foran seg. Kan du ikke like og elske og bry deg om små barn, unge gutter og jenter, må du slutte i jobben og finne deg noe annet å gjøre. Du må gi plassen din til de som klarer å bry seg. Det er langt viktigere enn hvor mange bøker du har lest. Det er for mange som ikke aner noe om hvor vondt det er å være i et sånt liv som vi har vært i.

Om de voksne ikke prøver å forstå noe av den smerten, er det ikke lett å oppleve seg sett og forstått,  Anja og Silje.

Heine: – Å, hjelpe meg. Jeg husker jeg hadde en sånn vending som jeg trodde skulle virke motsatt. Et eller annet med at de som kom ikke trengte å ha dårlig samvittighet for å bruke av tiden min, for jeg fikk betalt for å være der. Skjønner jo godt at det kan misforstås. Jeg skal aldri si noe så dumt igjen. Jeg husker også at jeg la ut en tidslinje på et bord. Det er ikke rart dere opplevde at jeg var mer opptatt av den metoden enn av dere.

Anja og Silje: – Det var ikke en fin opplevelse å møte deg. Vi ville det skulle være en plass hvor vi kunne begynne å åpne oss, noe vi aldri hadde gjort ærlig til noen før. Vi ville ikke være problembarna, men de redde barna som trengte varme voksne. Det VAR og ER så vanskelig å leve i den familien som vi ikke har bedt om.  Det er en del av livet ut.

Anja: Jeg har alltid visst at det er systemet som har sviktet oss hardt, og det er mange endringer som må til for at de yngre generasjonene og foreldrene som enda lever i slike forhold skal se lyset i enden av tunnelen. Det første og største problemet mellom hvert enkelt individ og hver enkelte familie og systemet, er tillit. For å komme forbi den tykke, stålharde, sammensveisede "garden" som enhver familie har brukt alle år på å bygge opp, må man skape trygge, langvarige, og tillitsfulle omgivelser. 

Redd for å fortelle. Alt ble vrengt på og tolket
Silje og Anja sitter og reflekterer litt over hvordan det er lettere å forstå det som skjedde i voksen alder.  Vi var ganske ”voksne” barn, det vil si at vi hadde tålt å snakke mye mer direkte om virkeligheten enn det voksne trodde de måtte beskytte oss fra. Vi LEVDE og PUSTET i den forferdelige virkeligheten. Hvorfor da ikke gå rett på sak og si ting som det var til oss? Da ville vi følt noen forstod litt.  

– Loggføring og nedskriving av alt gjør mange barn og unge redde for å fortelle. De fleste som lever med drit hjemme, blir vant til å ikke skulle snakke om noe av det som foregår innenfor husets fire vegger. Moren til jentene klarte også å bevare fasaden ved å gå i full jobb, innsiden av huset var det få som så. Jentene fikk høre at hun jobbet ekstravakter for å slippe å se dem og være sammen med dem.

De var blitt vant med at ord som ble skrevet ned, ble brukt mot dem. De har flere ganger sittet og hørt på hvordan situasjoner de hadde prøvd å forklare, ble vridd og vrengt på og tolket av barnevernsansatte, på måter de ikke kjente seg igjen i. Derfor må de få lese alt i dette intervjuet og jeg må slette notatarket fra møtet vårt.

Søstrene har også en søster som ble adoptert bort. De ser at hun har vært heldig og fått et helt annet liv enn de selv har fått.

–  Vi skulle gitt hva som helst for å bli bortadoptert. Når jeg i ettertid har lest papirene våre, skjønner jeg ikke at de ikke tok oss før. Hvorfor tok de oss ikke før? Hvorfor var det ingen som reddet oss? Som lot oss få noen gode mennesker rundt oss. Vi var BARN som systemet hadde oppdaget, men som de allikevel lot BLI i en familie med alkohol, vold, ikke strøm, ikke vaskemaskin, ikke noe god omsorg. Vi har håpet så mye og blitt skuffet så ofte. DET JÆVLA HÅPET, som vi ikke hadde klart oss uten. Nå må vi gjøre det beste ut av det livet vi har, sier de ettertenksomt.

En hjelper reflekterer over hva han skulle gjort annerledes
Heine Steinkopf sitter ettertenksom og berørt i en lav skinnstol og lytter til jentene som også er berørte av fortellingen, av møtet.

HEINE: – Jeg kan ikke løpe fra at jeg ikke har sett dere. Hvordan kunne jeg være så dum? Om det er noe jeg kan gjøre eller være for dere i dag, gir dere beskjed. Alt kan gå via kontaktpersonen deres på SMSO. Jeg skulle ha blåst i alt, alle tanker om skifte av jobb, alle retningslinjer om hvem som skal gi hjelp til hvilke problemer. JEG SKULLE SETT DERE OG BLITT HOS DERE TIL DERE FIKK DET BEDRE. Jeg klarte til og med å tolke dere feil. Jeg trodde du Silje snakket over og for Anja. Jeg så ikke samspillet dere i mellom. Hvordan det var styrken som holdt dere oppe. Selv om den ene var stille og den andre snakket – så var dere helt samsnakket. Hvert møte med barn i barnevern og BUP og alle andre hjelpermøter, er en mulighet til å redde liv. Gjøre liv bedre. Jeg klarte det ikke. Jeg ser på meg selv som en snill og likandes kar, men dette så jeg ikke. Lærdommen er at selv om vi har gode hensikter, sårer og svikter vi. Ser vi ikke, handler vi ikke. Jeg sviktet dere.

Silje ser varmt på Heine og sier: Det er så rart. Vi var så små. Jeg husker deg som stor og veeeldig høy. Du er jo ikke spesielt høy i det hele tatt. Ikke stor heller. Men du er monsteret jeg har lagret i hodet mitt. Det forsvinner nå når vi sitter og snakker sammen. Du har nok for oss blitt symbolet på det store sviket. Men det tar ikke bort fakta om at du var på jobb den gangen. Vi kom med de vonde livene våre i hendene, og du så det ikke.

Gulltråden som fikk dem til å overleve: Relasjonen til hverandre
Det er så mye jentene ikke har lært. Inngangen til voksenlivet er krevende. Silje havnet i et dårlig forhold som hun klarte å komme seg ut av. Hun får hjelp på DPS innimellom når angsten blir for stor. Anja holdt på å rase utfor i et dårlig miljø, men har fått hanket seg inn igjen. De holder sammen, de to jentene. Det er den relasjonen som ifølge dem selv, er hovedårsaken til at de lever i dag. Og fortsatt håper på gode liv. Selv om de ikke tør å håpe for mye.

– Jeg vil forsøke å få studiekompetanse, sier Silje.
– Jeg vil begynne å bearbeide litt mer, sier Anja.

Silje og Anja: Vi har lyst til at denne helvetes barndommen ikke skal ha vært forgjeves. Vi har et stort behov for å redde andre barn som lever i lignende situasjoner. Om vi kan bidra til at ETT barn blir sett og kommer ut av vonde liv, er det verdt alt.

I fire år ha Silje gått til samtaler på SMSO. Her fant hun den kjærligheten og forståelsen hun har søkt i hjelpeapparatet. Her fant hun en som husker hva hun sier uten at han noterer ned. Her har hun fått den beste hjelpen.

HEINE: Det virker som om systemene ikke er laget for mennesker, de rommer ikke livene deres. Vi må virkelig arbeide med å få rom til varme og forståelse i systemene vi som vi underviser hjelperene i. Dere ber om gode mennesker, vi krever topp karakterer. Vi bør kanskje bli mer opptatt av menneskers karakter enn deres karakterer.

ANJA OG SILJE: – Vi vil hate deg, men når du står for det du har gjort, forstå vi deg. Og ser annerledes på deg. Jeg skulle ønsket vi var 12 og 13 igjen og kunne møte deg nå og fått den hjelpen vi hadde trengt…

HEINE: – Det svir i hjertet å høre dette. Jeg må leve med det, og gjøre alt jeg kan for å få hjelpere til å ta dere på alvor med å bli varme voksne, ikke bedrevitende voksne.

 

Silje og Anja er ikke jentenes rette navn, av hensyn til dem og konteksten de lever i, bruker vi disse navnene.

 


Våre nyheter