Hopp til hovedinnhold

Alt står sin prøve i menneskemøtet

– Det er behov for å lære mer om - og trene på - hvordan bruke kunnskap i menneskemøter. Det er i møtene mellom mennesker alt står sin prøve, sier psykiater Anne Kristine Bergem.

Anne Kristine Bergem
Anne Kristine Bergem
Eva Dønnestad

Eva Dønnestad
RVTS Sør
28.11.2017, kl. 23:07


– Å bygge opp MennenskeMøteKompetansen, er viktig. Hjelpere må få muligheten til å utvikle trygghet i seg selv slik at de kan bruke sin kunnskap og erfaring i møte med dem de skal gi omsorg, terapi eller hjelp.

Psykiater Anne Kristine Bergem

Barndom fylt av åpne dører og åpne hjerter
Anne Kristine Bergem har levd med gode menneskemøtere fra hun var barn. Pappaen hennes var menighetsprest, og hun var ofte med og holdt ham i handa og sang på gamlehjemmet når han var der og holdt andakt. Hun visste også tidlig at en del av jobben hans var å ringe på dører for å overbringe dødsbudskap eller møte mennesker i sorg og krise.

– Det dukket ofte opp mennesker hjemme i huset vårt. Jeg er vant til ulike folk og det er kanskje en av de viktigste erfaringen jeg har med meg inn i arbeidet som psykiater.  

Det var naturlig for mine foreldre å være medmennesker. Jeg lærte helt fra jeg var liten at det er sånn det skal være. Vi skal bry oss om andre. Vi skal invitere, åpne dørene og åpne hjertene. Alt jeg har lest meg til siden har egentlig bare bidratt til å underbygge det jeg lærte som barn. Uten evne til å bry seg om andre, kommer man liten vei i hjelpeyrker.

Barndommen former yrkespersonen
Hun tror alles barndomserfaringer  - enten de er preget av mangler og savn eller gode og trygge er med på å forme oss. Tidlige erfaringer påvirker hvem vi blir.

Faren arbeidet også ett år på Modum Bad mens han tok viderutdanning. Anne Kristine opplevde Modum som et veldig levende sted. Det var et sted med plass til mange sider av livet. Hun lærte blant annet at fysisk aktivitet og kultur var viktig for psykisk helse.

– Jeg gikk rundt og leste Einar Kringlens lærebok i psykiatri da jeg var 13 år. Det er nok ikke en helt vanlig syssel for en 13-åring, ler hun. – Jeg smugleste alle mulige bøker jeg kom over. ”Den brennende sengen”  om overgrep og mishandling leste jeg lenge før jeg egentlig tror jeg var gammel nok. Jeg har alltid vært omgitt av bøker. Vi hadde bøker og bokhyller omtrent i alle rom hjemme. Bøkene ble som venner for meg. Jeg hadde ikke alltid så mange venner i nærheten i oppveksten. Fortellingene i bøkene ble muligheter til å utvide verden.

Da Anne Kristine var 11 år, flyttet hun med familien til Dikemark hvor faren skulle arbeide som sykehusprest.
– Jeg tror det var i årene på Dikemark at grunnlaget ble lagt for at jeg senere ble psykiater, har jeg tenkt. Jeg hadde skoleveien min gjennom sykehusområdet, og å slå av en prat med dem som var innlagt var en naturlig del av hverdagen. Vi barna lærte at folk er folk. Det var helt vanlig å gå på den lokal bygdekinoen sammen med pasienter fra sykehuset. Vi spiste også søndagsmiddag i sykehuskantina av og til, og den var åpen for alle. Det handlet om å være medmennesker i et felles lokalsamfunn. Det var ikke behov for å sette folk i båser, sier Bergem levende engasjert med et ekstra glimt i øynene når hun snakker om denne tiden som var så formende for hennes egen utvikling og yrkesvalg. Menneskene. Det var det viktige. Det verdifulle.

– Yrket mitt gir rom for mange fine og ulike menneskemøter. Menneskemøter er noe jeg trives med, tenkte jeg den gang jeg startet og det tenker jeg fremdeles. Hvert møte gir mening.

 Grensene og åpningene mellom oss
– Et Menneskemøte du husker som har levd videre i deg?
– Da jeg var i turnus, arbeidet jeg på en medisinsk avdeling hvor terminalt syke pasienter med kreft kunne komme når de selv ville. ”Åpen retur” ble ordningen kalt.

En av pasientene begynte å ringe sykehuset for å spørre om det var jeg som var på vakt før hun kom. At hun ønsket å bli tatt imot av meg opplevde jeg som en enorm tillitserklæring. Jeg tror hovedårsaken til at hun ønsket det var at jeg snakket med henne, både om livet og døden. Det gjorde sterkt inntrykk på meg da hun sa ”Du er den første legen som snakker med meg om at jeg skal dø.” Hun sa at sykepleierne ofte tilbød gode samtaler og viste mye omsorg, men at legene var mindre interessert i henne etter at det ikke var kurativ behandling å tilby. I møtet med henne lærte jeg mye om betydningen av å være tilstede også i det som er vondt, og at ærlighet gir nærhet.  

– Hva er et godt menneskemøte?
– Jeg er blitt mer og mer oppmerksom på at det er viktig å snakke om og få et bevisst forhold til grenser. Når de skal settes opp og hvorfor. Grenser er selvsagt viktige, men kanskje trenger vi ikke ”hold deg unna”-grenser i så stor grad, men ”autovern”-grenser. Et autovern er jo satt opp for å holde folk på veien og for å hindre en fra å skli utfor. Slike grenser handler ikke om at vi ikke skal være nær eller bry oss, men om å beskytte fra invaderende oppførsel. Å være sammen med andre på en god måte handler om at jeg er meg og den andre er seg. Så finnes det et mellomrom mellom oss som vi kan dele mye i.

Da jeg jobbet som pleieassistent opplevde jeg mye ”piggtrådgjerder”:
Ett eksempel var: ”Du må ikke snakke med pasientene om Gud.” Jeg fikk beskjed om at å snakke med dem som var innlagt om tro eller politikk var uprofesjonelt, i hvert fall på den tiden. Jeg opplevde dette veldig rart, hva om det religiøse og eksistensielle var noe som var viktig å snakk om for mennesker? Intensjonen var sannsynligvis god og handlet om å skille det private fra det profesjonelle, men i stedet tok vi antakelig fra enkelte noe som var viktig for dem. Kunsten å finne den andre der han eller hun er, er fortsatt utfordrende. Om vi ikke lytter godt nok til hvor mennesker er, og hva deres behov er, klarer vi heller ikke å hjelpe eller gi dem det de trenger.

Det finnes grenser som settes opp for å stenge andre ute. Det skaper utrygghet. Jeg leter etter de grensene som skaper trygghet både for den som er i hjelperrollen og for den som er i rollen av å trenge hjelp.

Profesjonaliteten må være menneskelig
– Si litt mer om hva du tenker rundt profesjonalitet?
– Jeg har lærte mye av min far om det å være profesjonell: Å være profesjonell handler i stor grad om å være klar over hva man selv bringer med seg inn i et møte og om evnen til å håndtere egen baggasje på en måte som ikke belaster andre. Profesjonalitet handler ikke om å holde avstand, men om å dele de riktige tingene. Evnen til å leve seg inn i den andres opplevelse og å møte vedkommende der er sentralt. Av og til kan det være naturlig å dele egen erfaringer i møte med en annen. Målet skal være å styrke alliansen og minske avstand. Hjelpere skal aldri dele sitt eget strev med utgangpunkt i eget behov for å fortelle, men i den andres behov for å bli møtt og forstått.

Profesjonaliteten rommer alltid det andre menneskets behov. Jeg har behandlet mennesker som er i possisjoner og roller, som blir sårbare og nakne i møte med sykdom. Da har det vært viktig for meg å ikke møte ordføreren, artisten, politikeren, men mennesket. Når vi blir syke, blir vi kanskje litt mer like. Vi trenger mye av det samme. Status og yrkestittel blir uvesentlig. I tillegg til at disse situasjonene er slik at psykiater møter pasient, er jeg mer og mer oppmerksom på at et menneske som møter et annet menneske. Det skjer ofte mer i møter hvor man deler menneskelighet.

Brukermedvirkning må gis innhold
Anne Kristine Bergem er i dag PhD-stipendiat ved Nord Universitetet. Hun har i flere år vært engasjert i arbeidet med pårørende blant annet gjennom et 4 års engasjement i BarnsBeste nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende. Hun er en mye brukt foredragsholder og formidler og også en av RVTS Sørs spaltister.

Brukermedvirkning som tema er viktig for henne. Hun er opptatt av på hvilken måte mennesker med egen erfaring involveres. Utvikling av ny kunnskap og nye tilbud må ta utgangspunkt i både erfaringen til mennesker som har hatt behov for hjelp, forskning og erfaring og kunnskap fra fagfolk.

– Vi trenger kunnskap og erfaring fra de som er i mottakerenden av hjelpetilbudene for å bedre tjenestene.  Men det må ikke bli sånn at om du ikke har egenerfaring, har du ikke noe å komme med. 

Kunnskapen og erfaringen må brukes sammen.

Fallgruvene og styrken i brukerstemmene
Psykiateren har også sett eksempler på at ”brukere”, hun liker ikke ordet, nærmest blir gisler. ”Brukeren” er nyttig så lenge vedkommende deler personlige erfaringer – gjerne på fagfolks premisser. Min opplevelse i noen situasjoner blir at mennesker blir fanget i sin lidelseshistorie med begrenset mulighet til å gå videre. Jeg blir sint dersom barn og unge brukes på denne måten. Da har vi en ny form for arroganse i hjelpeappararet som er like ille som da brukerne ikke ble sett og hørt i det hele tatt.

Vi må sammen utvikle gode modeller for brukermedvirkning som ikke låser mennesker fast i sine påkjenninger, men bidrar til utvikling av både mennesker og systemer. Vi har historier fra erfaringskonsulenter som har jobb ”så lenge de har en historie som passer de profesjonelle.” Det hjelpetjenestene skal er å hjelpe folk videre i livet i samarbeid med dem. Nye fortellinger skal skrives og identitet som rommer både styrker og sårbarheter skal utvikles. Jeg har opplevd begeistring fra for eksempel politikere bare ”brukerstemmen” er lyder fra en scene. Det blir en undervurdering av dem med egen erfaring dersom vi ikke stiller spørsmål, diskuterer og utveksler meninger i disse møtene på samme måte som ellers. Her må vi lete sammen videre etter gode måter å samspille på, for vi kommer ingen vei uten å lytte til dem det gjelder. Men det kan ikke være sånn at de må opp på en scene for å bli hørt. Ekte brukerinvolvering må skje hele tiden, alltid og i alle sammenhenger, understreker Bergem.

– En historie er en historie som kan skape gjenkjennelse hos noen, men ikke alle. Vi må aldri tro vi har belyst et komplekst bilde som for eksempel å være pårørende til psykisk syke om vi har hørt én fortelling. Men fortellinger er viktige for å vekke engasjement.

FeedBack
Bergem understreker at hun er blitt mer og mer opptatt av at vi må bli feedbackorienterte. Erfaringene fra dem det gjelder – og fra hjelperne, er viktig for å lage gode omsorgstjenester og et godt hjelpeapparat. Sammen med to andre stiftet hun Norsk forening for pasientsikkerhet i psykisk helsevern for en tid tilbake. Selv om hun ikke er aktiv der lenger, er hun opptatt av at når det gjelder behandling – også samtaleterapi – må vi vite hva som virker og hva som kan skade. Pasienter må få informasjon om mulige effekter og mulige bivirkninger. 

– Hvordan bygger vi tryggere hjelpere?
– Hjelpere som ikke er åpne for å få tilbakemeldinger, klarer sjelden å bli bedre. Man blir ikke automatisk en bedre terapeut med tiden eller etter å ha drevet terapi lenge. Skal man bli bedre, må man være kritisk til egen praksis og endre det som trenger endring. Terapeuter bør være interessert i å finne ut hvordan de fungere som terapeuter, både gjennom tilbakemeldinger fra pasienter og kolleger. Når man først åpner opp for feedback og venner seg til det, blir det etter hvert ikke så utrygt. Vi må tørre å vise oss fram og tåle å høre at vi ikke alltid treffer. Vi må ta åpenheten til et nytt nivå, ikke sosiale medier-åpenheten, men åpenheten som viser feil og mangler hos oss.

Vi kan gjøre en forskjell
– Terapeuter og profesjonelle omsorgsarbeidere kan med fordel ta inn over seg begrensingene i hva terapi og profesjonell omsorg kan bidra med og hva som må leges i livene mennesker lever utenfor terapirommet eller sykehusavdelingen. Det kan være fint å snakke med noen en gang i uken, men LIVET LEVES I ALLE DE ANDRE TIMENE. Det kan være fint å ha noen profesjonelle omsorgsarbeidere og systemer  som tar vare på en når mye av det nære svikter. Men de profesjonelle blir aldri venner eller det viktigste i livet videre.

Vi må blir flinkere til å jobbe familie- og nettverksorientert.

Både kunnskap og kjærlighet er nødvendig
Det har vært mye snakk om at kjærlighet skal lovfestes i den nye barnevernloven. Det er gode intensjoner bak en slik tanke. Det bekymrer meg likevel som fagperson om vi tror alt er løst fordi om vi snakker om kjærlighet og lager hjerter med hendene. Nå setter jeg det litt på spissen, det vet jeg. Jeg er SVÆRT opptatt av kjærlighetsbegrepet og jeg har tro på at å bli glad i og vise at vi bryr oss om pasientene er svært viktig. Men jeg er også opptatt av at noen ganger er livet så vanskelig at mennesker kan bli alvorlig syke, både fysisk og psykisk. I de situasjonene kan det være avgjørende å møte noen som kan litt mer om det som skjer og som har fagkunnskap. Kjærlighet og kunnskap – det ene er fattig uten det andre, understreker Bergem.

Hun forteller om konferanser der hun etter foredraget sitt blir spurt om hun har ”egenerfaring”. Har vi innsnevret hva egenerfaring er? Vi lever jo alle liv med sorger, gleder og livserfaringer med alle nyanser. Noen har mer traumatiske og verre livspåkjenninger enn andre, men vi kan ikke mene at alle som arbeider som hjelpere må ha vært alle disse stedene for å hjelpe eller at hjelpere ikke samtidig kan ha plager og bekymringer. Profesjonalitet og medmenneskelighet handler om å kjenne seg selv og vite hva man bringer med seg inn i møtet med den andre. Så kan rollene skifte i løpet av et liv.

Fremvisning av egen fortreffelighet
Bergem har de siste årene vært på mange konferanser i inn- og utland. Hun har gjort seg noen tanker om en del av de foredragene hun har hørt:

– Noen foredragsholdere er åpenbart mer opptatt av å vise fram seg selv og sin forskning, enn å formidle hva resultatene betyr i praksis. Kanskje er det greit at det er sånn iblant, men jeg savner ofte ”take home messages” som gjør at jeg går fra et foredrag og kjenner meg bedre rustet til hverdagen eller har fått økt forståelse eller kunnskap. 

Selv hadde jeg en aha-opplevelse i fjor: Etter et foredrag i København sa moderator av sesjonen til meg etterpå ”You have such a rapport with the audience. How do you do it?” Jeg hadde egentlig ikke et godt svar på stående fot, men etterpå har jeg tenkt at det kanskje har med det å gjøre at jeg ofte brenner sterkt for det budskapet jeg ønsker å formidle framfor å brilliere med egne prestasjoner? Jeg håper jeg klarer å ta vare på engasjementet og nærheten til praksisfeltet også når jeg selv nå begynner med forskning.

– Jeg ønsker å være en oversetter av kunnskap. Derfor legger jeg vekt på å bruke et språk som forhåpentligvis treffer både brukere og profesjonelle hjelpere. Jeg skal selvsagt kunne stå inne for alt det faglige innholdet, men jeg skal også treffe menneskene.

Reparere troen på mennesket og bygge tillit
Ett av budskapene hun brenner for – er at det alltid er mulig å bygge tillit.

– Vi tenker nok ofte at vi skal løse problemer, men mange ganger er det vi egentlig skal gjøre er å bygge tillit. Da gir det mening å jobbe på mange forskjellige måter, ikke bare med en spesiell metode, sier hun.

– Vi må, som min kloke kollega Sverre Varvin sier, tro på at det er meningsfullt å gi terapi og vise omsorg også til mennesker som er alvorlig traumatisert etter krig, vold, overgrep, omsorgssvikt og mishandling. For mange år siden ble jeg fortalt at det ikke var noen vits å tilby terapi til mennesker som for eksempel levde i uvissthet med tanke på oppholdtillatelse i Norge fordi det ville være så stressete at de ikke ville ha nytte av terapien. Varvin fortalte meg at folk tåler å leve videre med de utroligste traumer i bagasjen, men mye av tilliten til andre mennesker blir ofte ødelagt under traumer og krig. Å bygge tillit blir derfor viktig, og det kan man alltid gjøre, uavhengig at ytre faktorer. Tillit til andre mennesker skal bygges i møtet mellom to mennesker, sier Anne Kristine engasjert.

Verdisyn menneskesyn
– Jeg etterlyser mer protest når hjelpere blir satt til å jobbe på måter som er i strid med deres verdier og menneskesyn eller når rammebetingelsene kveler utøvelse av god faglighet og menneskelighet. Verdier må ligge til grunn for alt hjelpearbeid, fordi vi for noen timer, dager eller måneder har et annet menneskes liv og helse i våre hender.

Hjelpearbeid må ha røtter i menneskeverd og verdier.  Det tar på å effektivisere eller arbeide på måter der man aldri føler man får gjort sitt beste. Jeg lurer på om ikke det å kompromisse på egene verdier kan bidra til utbrenthet?

I et samfunn som i økende grad er basert på målstyring, og hvor bare det som kan telles teller, vil verdier, etikk og faglighet kunne bli en salderingspost.

Arbeidsforhold må legges til rette for at hjelpere skal kunne arbeide verdibasert, kunnskapsbasert og med varme. Om ikke dette er tilfelle, si ifra, protester! Helepersonell er så flinke og pliktoppfyllende og vant til å stå på, men av og til er det nødvendig å si ifra!

Vi må formidle til de nyutdannede at de ikke er ansatt for å bli ”effektive” terapeuter og for å ”produsere liggedøgn”, men til å arbeide med mennesker ut fra gode verdier. Det er ikke enkelt å holde fast på dette. Det enkleste er ofte å tilpasse seg, men det må vi ikke gjøre.

Bergem forteller at VENNLIGHET er hennes første verdi. Vennlighet koster ingenting og passer i alle situasjoner, enten det er ved å si ”hei” til bussjåøren på bussen eller takke en sekretær for hjelpen med et referat.

Tilstandsrapport barn og unge. Hva trenger de?
En del barn og unge lever under dårlige oppvekstvilkår med omsorgssvikt og overgrep, men også unge med tilsynelatende gode oppvekstvilkår har psykisk uhelse. Mellom 15 og 20 prosent av barn og unge har psykiske helseplager. Vi har liten kunnskap om hvorfor, men nyere forskning tyder på at både prestasjonspress og kroppspress har stor betydning. Unge i dag har idealer som ikke er oppnåelige, og blir i strevet med å bli noe de kanskje ikke har verken forutsetninger eller mulligheter for å bli. Det er blitt for lite tid til å utforske, til å gjøre feil eller til ikke å gjøre noen ting. En opplevelse av meningsløshet kan dukke opp i alt strevet. De arbeider mye med hva de skal bli, men får lite rom til å finne ut hvem de skal bli.

Vi voksne må kanskje snakke mer om at gode liv ikke bare innebærer problemløshet eller at livet bare er fint hvis det er smertefritt. Livet gjør vondt selv på sitt mest normale. I stedet for å bruke krefter på å holde det vonde på avstand ved å polstre oss eller dempe det på ulike måter, må vi tenke på det at det er like naturlig med sorg som med glede. Vi kan fortelle unge at ting som gjør veldig vondt ofte gjør mindre vondt etter hvert. Flukt og fortregning kan i verste fall bare hermetisere det vonde. Å mestre vonde følelser gir styrke. God psykisk helse handler mye om å tåle å leve med noe som er vondt og samtidig gi rom for det som er godt.

Et Godt liv innebærer ikke å fjerne all smerte – i et godt liv lever vi med gleder, sorger – og tåler å ikke ha kontroll på alt.

Det er sjelden trygghet kommer rekende på en fjøl. Ofte må vi gjøre noe vi er redde for, for å erfare mestring og etter hvert bli tryggere. Vi utfordrer oss selv og hverandre i passe porsjoner.

Anne Kristine innrømmer at hun selv i stor grad har vært ”flink pike”. Å erkjenne feilbarlighet og å omfavne egne svakheter har vært en prosess. En av fordelene hun har hatt, er at hun ikke er redd autoriteter. Derfor tror hun at hun kan virke uredd utad. Likevel kan hun kjenne på mange egne ting hun har måttet jobbe med over lang tid for å kunne bli ennå helere og mer integrert.

– Jeg er egentlig ikke noe naturlig gruppemenneske. Og i relasjoner og i terapi har jeg fått høre at jeg har vært intellektualiserende forståelsesfull. Dette har jeg jobbet med – å våge å gå litt lenger inn. Koble på følelsene. Våge sinnet. Og gleden. Sammen med andre.

Anne Kristine Bergem er en hardtarbeidende kvinne. Hun finner mening og glede i å gi sitt beste. Hun innser at hun er i en privilegert situasjon på mange vis, med god oppvekst og gode mennesker i livet sitt. Men det dukker opp utfordringer i alle liv. Barna har hatt det vondt i perioder. Dette valgte hun å skrive om i en av spaltene våre.

”Da mitt barn for noen år siden utviklet panikkangst og depressive symptomer visste jeg hva det var. Det betyr ikke at det var mindre smertefullt å se barnet mitt ha det vondt og vanskelig. Men jeg visste hva det var. Jeg visste også at det å ha psykiske helseplager ikke er noe å skamme seg over.

Det hendte bekjente sa ting som ”det må være ekstra vanskelig for deg som er psykiater å ha et barn med psykiske plager.” Men det var ikke det. Jeg syntes kunnskapen min ga meg en styrke og en forståelse som gjorde at jeg kunne møte barnet mitt med ro og støtte. Selv om det var tøft. Jeg kunne tåle samtaler om liv og død fordi jeg visste at ting ikke blir verre av å snakke om det. Kunnskapen fjernet ikke smerten, men den styrket håpet og tålmodigheten.

Barnet mitt har aldri fått beskjed om å ta seg sammen. Barnet mitt har aldri fått høre at det er noe feil med han. Han har hatt og har det strevsomt. Men det kommer til å bli bedre. Det tror vi på.”

https://rvtssor.no/aktuelt/141/skomakerens-barn/

Savner resiliens satt ut i praksis
Bergem savner recovery- og resilienstenkning fylt med ordentlig innhold og satt ut praksis i møtene med de menneskene som trenger det.
– Jeg tror det er det som har manglet i psykisk helsearbeid, er nettopp det dere ved RVTS Sør kaller gulltråder – og gulltrådjakt.  Å arbeide like hardt og systematisk med å kartlegge menneskers ressurser når det gjelder symptomer og problemer er det viktigste vi kan gjøre for å legge til rette for at mennesker kan utvikle seg. Vi bør være like opptatt av hvor det gode kommer fra som hvor det vonde kommer fra. Begge deler dukker opp i alles liv. VI har i vår behandlingskultur kanskje vært for opptatt av feilene, av å lyse opp det som er sykt. Vi må også få tak i det som overlever, det som er ressursene i et menneske, det som er godt. Når alt kommer til alt, handler det å leve et godt liv om å skape hverdager vi kan leve i, puste i, være sammen i. Forståelse, varme og det å ville andre vel er gode ingredienser for å favne bredde i livene våre. Når vi finner noe som er viktig for oss, noe som gir mening, noen å dele noe viktig med, da er det som vi tåler litt mer, sier psykiater Anne Kristine Bergem.

Eva Dønnestad

Eva Dønnestad
RVTS Sør
28.11.2017, kl. 23:07


Fagprofilintervju
Intervjuet er en del av fagdialogene inn i MenneskeMøteAkademiet - RVTS Sørs kommende reviderte program med implementeringsstøtte.
Eva Dønnestad og Anders Dovran har møtt 15 fagpersoner og brukere, innholdet fra dette vil komme ut i flere ulike genre.




Aktuelt
Siste nytt

Vi er en del av Stiftelsen Pilar Pilar