RVTS Sør

En omplasseringkatt ved navn Linus

En fortelling om en redd katt med overføringsverdi til redde mennesker. Tillit bygges ved at erfaringene man har fått gjennom dårlige opplevelser gradvis byttes ut med god erfaringer.
Illustrasjonsfoto: Shutterstock

Publisert: 16.11.2017 09:17
Spaltist

For et par-tre uker siden flyttet det inn et nytt familiemedlem hos oss. Han heter Linus og er en seks år gammel brannete hannkatt. Han vokste opp i en låve med over sytti andre katter og ble forsøkt påkjørt av irriterte naboer.

Han ble reddet. Og noen tenkte at et katteliv var verdt å leve til tross for en veldig stusselig oppvekst og tok hånd om han. Han satt under sofaen i flere måneder. Gradvis kom han ut fra gjemmestedet sitt og begynte å forholde seg til en menneskeverden.

Så ble han omplassert til oss.
Det første døgnet tilbrakte han i nederste hylle i bokhylla på kontoret til mannen min med snuten inn og halen ut mellom tunge fagbøker i munnhulekirurgi. Han freste iltert med betent tannkjøtt (relevansen var nok ikke tilsiktet) hver gang vi nærmet oss.

Etter hvert pilte han ut i et kott og fant seg et reir i noen klær. Da mannen min i vanvare kom i nærheten litt plutselig, satte pus klørne i han så blodet silte. Ble vi sinte? Nei.

Når Nemo, vår 14 år gamle huskatt klorer sier vi ”nei” med streng stemme. Det vil si, vi trenger ikke si si det, for Nemo vet at vi vil han vel og har aldri opplevd noe vondt i sine møter med mennesker, så han klorer ikke. Bare når vi leker, og da holder det å si ”stopp”, så skjønner han at leken er over.

Linus vet ikke at vi er til å stole på. Linus har liten grunn til å ha tillit til mennesker. Det skjønner vi veldig godt. Han må få all den tiden han trenger for å opparbeide seg gode erfaringer som han etter hvert kan omskape til tillit.

Vi ser at det går i riktig retning. Han tør å vandre rundt i huset nå. Han tør å spise selv om vi er i nærheten. Når sofaen er ledig, legger han seg i den – med respektfull avstand til gamlepus Nemo, selvfølgelig.

Med omplasseringskatten Linus blir alt veldig tydelig. Han har vonde opplevelser med mennesker. Derfor er han redd.
Han freser og klorer fordi han ønsker å overleve og gjør det som trengs for å forsvare seg. Selvfølgelig.

Det eneste riktige er å gi han all den tiden har trenger og å hver dag vise at vi ikke vil han vondt. Hver dag må vi snakke med kosestemme, sette fram mat og vann og nærme oss forsiktig, forsiktig.

Vi kunne jo ha straffet han for kloringen. Kloring er ikke okay. Men ville det ha hjulpet? Ville Linus ha blitt tryggere og oppført seg ”bedre” av den grunn? Neppe.

Vi kunne kastet han ut fordi kloring ikke er akseptabelt i vårt hjem. Hadde han lært av det slik at han hadde kommet tilbake og mjauet bot og bedring? Neppe.
Han ville sannsynligvis gått ut i skogen med alle sine fordommer mot mennesker bekreftet og antaklig gått til grunne.

Skulle du sett.
Her har jeg skrevet om en voksen hannkatt, men så ser jeg jo plutselig at historien kan ha en overføringverdi...

Det er mange mennesker som har opplevd vonde ting.
Som ikke har noen grunn til å stole på andre.
Det er barn som har blitt behandlet dårlig og vært utsatt for overgrep og mangel på omsorg.

Mange av de barna kunne trengt flere måneder under sofaen eller i en bokhylle i håp om at tålmodige omgivelser skulle forstå frykten og tillitsmangelen på rett måte. Voksne som ikke skulle straffe eller utøve ”konsekvenser” ved regelbrudd, men som skulle være tålmodige og snakke med vennlig stemme. Lenge. Selv om det ble frest eller kloret iblant.

Det er selvsagt stor forskjell på dyr og mennesker. Jeg mener ikke å trekke sammenlikningene for langt. Men jeg har lyst til å bruke tydeligheten i mitt møte med omplasseringskatten Linus som en tankevekker.

Tillit kan aldri kreves. Opparbeidelse av tillit kan ikke forseres. Tillit kan man ikke diskutere seg fram til med kloke og velformulerte argumenter. Tillit krever tålmodighet.

Tillit bygges ved at erfaringene man har fått gjennom dårlige opplevelser gradvis byttes ut med god erfaringer.

Tillit må fortjenes av den som vil ha den.



Anne Kristine Bergem

Anne Kristine Bergem er psykiater med videreutdanning i gruppeterapi og en mastergrad i kommunikasjon og ledelse. Hun har arbeidet både klinisk, med fagledelse og med administrativ ledelse i offentlig og privat sektor. Hun er tidligere leder i Norsk psykiatrisk forening, fagrådgiver i BarnsBeste - nasjonalt kompetansenettverk for barn og pårørende, samt at hun er forfatter, spaltist og foredragsholder. I dag er hun universitetslektor ved OsloMet. Hun er spesielt opptatt av psykisk helse, kommunikasjon og barn og unges oppvekstvilkår.


Våre nyheter