RVTS Sør

Fremtidsfrykt

Nylig var jeg i Athen, denne byen som alltid gjør meg ærbødig fordi den er så viktig i demokratiets og filosofiens historie. Jeg må alltid opp på Akropolis og lese en tekst. Enten fra Sokrates forsvarstale etter at han så urettferdig ble dømt til døden for å ha fordervet byens ungdom. Eller fra Paulus’ tale på Areopagos der han går så overraskende langt i retning av å anerkjenne sannhet i andre religioner. Men så ble jeg satt fullstendig ut av et møte med samtidens problemer.
Illustrasjonsfoto: Shutterstock

Profilbilde

Paul Leer-Salvesen
Teolog, professor ved UiA

Publisert: 14.11.2017 23:19
Spaltist

Jeg kom til Frissiras museum i Plaka, rett under Akropolis. Der stiller de denne høsten ut arbeider fra 20 unge greske kunstnere. Utstillingen er engasjert og politisk, og lederne i EU og Verdensbanken får sine pass påskrevet etter de siste års behandling av den økonomiske krisen i Hellas. Det er gjort beregninger som viser at Hellas trenger hundre år på å nedbetale den gjelden de nå har opparbeidet. Det er tre generasjoner. I galleriet henger et bilde av en naken ung mann som sitter på et teppe av ord, mange frykt-ord. Bildet kom under huden på meg: Angst, fremtid, gjeld, jobb, krise, katastrofe, moral, muligheter er noen av ordene han sitter på. Han blir et ikon for en altfor stor del av ungdomsgenerasjonen ved Middelhavet som nå lider av «chronophobia», frykt for fremtiden, fordi de er plassert utenfor i samtiden. Jeg beklager at jeg ikke fikk med kunstnerens navn, men adressen er Monis Asteriou 3, og dit vil jeg gjerne sende alle norske politikere som i disse dager forhandler om å lukke landet vårt enda tettere til og overlate flyktningestrømmene til de fattigste av våre europeiske venner.

Store deler av en sør-europeisk ungdomsgenerasjon lider nå av fremtidsfrykt, og føyer vi til alle dem som er på flukt i sine egne land eller over grensene, blir frykten så massiv at vi ikke kan forestille oss den. Aristoteles skrev en gang, nettopp i Athen i boken «Retorikken», at «frykt er en smerte som kommer av at vi kan forestille oss det onde.» Mennesket kan lage mentale bilder av det som kommer i fremtiden, sier han også. Og slike bilder kan lamme. Det vet vi fra flere områder i livet: Sykdom, økonomisk krise, kjærlighetssorg. Men også krig, og sosiale kriser. Fryktbildene trenger motbilder. De trenger håpsbilder.

En annen kjent athener var Epikur, en av de viktigste tenkerne i stoisismen. Han tenkte annerledes enn Aristoteles, svært annerledes, nettopp om fremtiden. Han skrev dette om frykten for døden. Den er i følge ham, ubegrunnet. «For når døden kommer, er ikke jeg lenger. Og så lenge jeg er, har ikke døden kommet!» Lev nå! Er hans appell. Ikke la dødsangst og fremtidsfrykt få knuge deg. Aksepter din skjebne! En besnærende løsning, tenker mange. Men jeg mener den er svært utilstrekkelig. Den forutsetter jo nærmest at jeg er alene. Jeg kan til en viss grad kjenne meg igjen. Jeg er ikke så redd for min egen død. Men jeg er redd med tanke på andres. Jeg kan kjenne dødsangst i mine svarte stunder når jeg tenker på mine kjære, frykten for å miste dem, frykten for at barnebarna mine skal arve en klode som er blitt ubeboelig. Epikur bommet på dette med menneskelivets relasjonalitet. Det gjorde ikke Aristoteles. Han skrev følgende:

Mennesket er et sosialt vesen,» og: «Ingen kan være lykkelig alene med seg selv".

Lars von Trier er en begavet dansk filmkunstner. Men den siste filmen hans, ble jeg på mange måter dårlig av å se. Den heter «Melancholia» og skildret et bryllupsfølge på en herregård i et vakkert, kanskje toscansk landskap. Plutselig kommer nyheten om at en enorm meteor er på kollisjonskurs med jorden. Det er bare timer igjen til kloden utslettes, og i filmen forteller von Trier om de ulike reaksjonene folk møter dødsdommen med. En klarer ikke å vente og dør for egen hånd. Noen ruser seg. Noen blir gale. Noen holder rundt hverandre og vil være tett sammen de timene som er igjen. Men over det hele, svever stoikernes «trøst» og «formaning»: Dere kan ikke gjøre noe til eller fra! Aksepter skjebnen og gå den i møte på en verdig måte.

I dette universet finnes det ikke håp, og er det noe vi trenger for å møte fremtiden i Sør-Europa, flyktningekrisene, krigene og ikke minst økokrisen, så er det håp. Bilder av ønsket fremtid som kan møte fryktbildene og fylle oss med energi til å ta kampen opp.

En av mine store helter er den danske etikeren, filosofen og teologen K.E. Løgstrup. Han talte en gang på en samling for barnebokforfattere og bibliotekarer. Det var 1970-tallet, og det var da nytt at barnebokforfattere kunne skrive også om livets mørke sider i bøkene sine: Skilsmisse, alkoholisme, til og med død. Løgstrup ble spurt om en kunne skrive om hva som helst for barn. «Ja, sa Løgstrup», «men dere må skrive slik at dere ikke tar håpet fra barna. Den som tar håpet fra et barn, er en niding på jord.»

Fremtidsfrykt er farlig, både for barn, unge og voksne. Det å bekjempe fremtidsfrykten, er voldsforebyggende arbeid.    



Paul Leer-Salvesen

Paul var fengselsprest i sin ungdom, ble så skjønnlitterær forfatter, voldsforsker, tok doktorgrad i kriminologi, var kulturjournalist og til slutt professor i etikk ved UiA. Han skriver romaner, barnebøker og fagbøker og har særlig vært opptatt av temaer som skyld, tilgivelse og forsoning. Han er glad i å lage mat, reise sammen med sin kjære, dekke bord til venner og familie, og de lange åpne samtalene som varer utover kvelden.


Våre nyheter