Når relasjonen er god tåler jeg mer

Hvorfor er da psykisk helsevern så redd for at relasjonen skal bli «for god»?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Illustrasjonsfoto: Shutterstock
RVTS Sør

RVTS Sør
Nyheter
08.11.2017, kl. 09:04

Det vil alltid, i alle situasjoner, i alle avdelinger, i alle settinger der mennesker møtes, være noen man har mer kjemi med, noen man får en bedre relasjon til enn andre. Sånn er det. Også i helsevesenet. Jeg synes det er synd at det er lite fokus på det i hvert fall sånn jeg opplever det, i psykiatrien. Jeg KAN ikke få like god hjelp av Trude som jeg ikke opplever god kjemi med, som av Astrid, der praten går lett og hun ser meg og prøver å forstå hvordan jeg har det. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor det er sånn at i det man går inn dørene på ett sykehus, forventes det at man skal snakke like godt med alle når alle vet at ellers i samfunnet så er det ikke sånn.

Jeg har ofte tenkt på at man stort sett i dag kan velge hvem man vil omgås. Man kan velge fastlege og i ganske stor grad får man lov til å bytte behandler på psykiatrisk poliklinikk hvis det trengs. Man kan velge frisør og tannlege og det aller meste, men i spesialisthelsetjenesten, og da spesielt døgnposter, så møter man mye motbør hvis en prøver å si at det er noen få i personalet som en virkelig ikke klarer å forholde seg til.

Opp igjennom årene, så har jeg hatt relasjoner med mange hjelpere, noen dårlige, noen gode, og noen veldig gode. Det jeg aldri har opplevd er å ha en relasjon som er for god. Og det undrer meg at jeg opplever gang på gang at noen, og da ofte ledelsen på ulike steder, virker redde for for gode relasjoner.

Hva er en for god relasjon lurer jeg på? Jeg skjønner at Magda som jeg har en god relasjon med ikke forteller meg alt om hvordan hun har det, og det skal hun heller ikke. Men jeg skjønner ikke hvorfor det virker som at noen bevisst går inn for å begrense den gode relasjonen. Fordi den kan bli hva da? For god? Jeg har som sagt en lang historie i helsevesenet. Og at gode relasjoner blir for gode har jeg tilgode å se.

Jeg tror at det er mulig å lage gode og fruktbare relasjoner, som ikke blir feil. Jeg tror at personalet må være bevisst sin rolle, og de må huske på at det er forskjell på personlig og privat. I de fleste situasjoner går det an å være personlig i forskjellige grader, uten å 
bli privat. Men jeg skulle ønske at man tenkte seg om. Ville du fortalt om det vanskelige i livet ditt til ett menneske som du visste navnet på, men som ellers aldri sa noe om seg selv? Som ikke kunne fortelle deg hva han eller hun hadde til middag i går en gang? Eller når man snakker sammen rundt jul, og jeg spør "Fikk du noe fint til jul?", og svaret er "Det snakker vi ikke om". Det er ikke førstemann jeg forteller om mitt mørkeste til iallefall..


Man kan tåle mye mer "avvisning" og andre feilskjær når en god relasjon ligger i bunn. Jeg er utrolig takknemlig for den avd jeg nå tilhører, og helt ærlig håper jeg at jeg aldri må prøve ett nytt sted igjen.

 

Cathrin - BrukerStemme

 

Siste nytt