Å leve med vold

Han forklarer hvordan mange som har levd i voldsforhold sier at det ikke nødvendigvis er slagene eller den fysiske smerten som er den verste, men forventingen om at den kan komme og at man aldri vet når det kommer.

Egne behov og initiativ forsvinner
– Det å gå å være redd hele tiden. Det er så intenst, så margstjelende. Det er som om alt annet forsvinner, det er som å synke ned i et svart hull. Virkeligheten vibrerer. Folk snakker til deg, men det betyr ingenting. Du får med deg lite av hva de sier. Du sliter med tilstedeværelse og konsentrasjon fordi nærmest all energi går med til å forsøke å regulere frykten. Det å overleve redselen, tar all oppmerksomhet. Det blir vanskelig å planlegge, vanskelig å være til stede på en god måte i forhold til barn og andre mennesker rundt seg.

Heine peker på hvordan forventningen om volden blir altoverskyggende tema for dem som lever i et voldsregime:
– Man begynner å organisere virkeligheten for å unngå vold og krenkelser. Da begynner man å tilpasse seg, man tenker lenger fram. Automatisk. For å overleve.
Tanker og initiativ som: ”Jeg har lyst til å gå ut å trene.” ”Jeg har lyst til å ta en tur på kafe med venninner,” forsvinner. Egne initiativ og behov forsvinner fordi fokus er på å unngå sinne, raseri og nedverdigelser fra partneren. For noen blir det til slutt slik at de tror partnerens, voldsutøverens, ønsker, er ens egne ønsker. Ofte foregår det en gradvis tapping av egen vilje.

Man slutter å gjøre ting fordi partner ikke bifaller eller synes det er dumt, og sier i stedet at en selv ikke kan, det passer ikke. Man begynner å dekke over. Man har blikket vendt mot å behage partner, fremfor å lytte til sine egne behov. Det blir en gradvis vandring mot å miste kontakten med egne behov egne drømmer.
Men i tillegg til det, skal man dekke over og spille at alt er ok. Det blir ekstra energikrevende. Det lille man har igjen av energi går med til å dekke over.
– Hvorfor?
– Fordi det er så skamfullt å si hvordan man har det. Fordi det er så skamfullt at man ikke engang klarer å se seg selv utenfra, se seg selv i speilet. Man gremmes over den man er blitt; viljeløs, uten selvfølelse, uten vilje. Derfor spiller man i stedet så godt man kan at man klarer livet, er vellykket, har det bra. Det er energitappende, understreker psykologspesialist Steinkopf.

Voldsutøvers mål
– Hva er voldsutøvers mål?

Vi deler voldsutøver ofte inn i to kategorier for å forstå noen nyanseforskjeller:

1. Den som går inn i forhold for å kontrollere. Bruker andre mennesker. Overtar deres vilje, har ikke noe blikk for andres behov i det hele tatt. Andre mennesker eksisterer kun for deres behov.

2. Avmaktsvolden. Både menn og kvinner uøver fysisk og psykisk vold fordi de kjenner seg små og hjelpeløse og redde - føler de mister kontroll. Volden blir et forsøk på å ta igjen kontroll og mestring. Et forsøk på å gjenreise selvfølelse ved å krenke eller slå eller være ufin verbal. Donald L. Nathenson(1992) snakker om dette: Denne avmaktsopplevelsen kommer av frykten for å ikke være god nok.
Dette er den mest typiske volden. Her angrer utøver volden og spør seg: Hva er det jeg har gjort? Allikevel ser vi at volden fortsetter og fortsetter og ødelegger partneren, helt til voldsutøver finner andre strategier for å gjenreise selvfølelse når de kjenner seg små og ikke gode nok.
Voldsutøvere håndterer skamfølelse ved å utøve vold, sier Steinkopf.

Også kvinner utøver vold
Steinkopf påpeker at det er viktig å vite at menn ikke er alene om å utøve vold. Kvinner utøver også fysisk vold, men i større grad enn menn bruker de psykisk vold, men også kvinner slår. De kan bruke hersketeknikker i sosiale lag gjøre den andre liten, dumme ut. Den kan være typisk å gjøre mannen liten som mann ved seksualiserte spøker eller ved å peke på hans udugelighet på ulike områder. Stikk som går direkte på menns selvfølelse.

Det mannen kan merke det på er at en føler seg ydmyket og degradert. Han kan bli trist og lei seg. Mange går inn i et mønster der de gjør alt for å pleies partneren. Etter hvert er det ikke nødvendig med blikk eller korreks. Han vet hva han må gjøre for å ikke bli angrepet. Mange menn ydmyker seg mer og mer, deres egen vilje blir nærmest spist opp. De vet til slutt ikke lenger hva de vil og får ikke sine egentlig behov for kjærlighet og anerkjennelse møtt. Man ender opp med å være noe helt annet enn den man ønsker å være. Man kan ikke forteller det til noen, for det er skamfullt å si at man har mistet grepet. Dermed er man fanget ikke bare i volden, men også i skammen, man orker ikke å bli konfrontert av familie, venner og verden rundt på hvor mislykket man er, sier Steinkopf som også har bred erfaring med terapi for familier der det utøves vold.

Familie og venner: Vær direkte, bry dere!
– Alle forsøker å lage et meningssystem i livet de lever, selv når de er manipulert eller styrt i et psykisk eller fysisk voldsregime. Den mest brukte grunnen til å bli er vel å si: Nå må jeg bli her for ungenes del. Man må ingenting, understreker Heine, – man må ingenting som begraver sin egen vilje og verdighet.
– Men hvor skal man gå, da? Hva skal man gjøre?
– Det er ikke lett. Mange voldsofre er blitt isolert eller velger isolasjonen for å dekke over. Derfor er det viktig at familie og venner fortsetter å bry seg. OM noen forteller, er det viktig å ikke beskrive og gi den andre en følelse av å være mislykket. Men lytte og prøve å forstå den smerten og frykten vedkommende står midt i. Det kan for mange være nødvendig å søke profesjonell hjelp for å klare å bryte noen mønstre. Men jeg vil absolutt oppfordre familie og venner: Vær direkte og ikke slutt å bry dere, ikke slutt å invitere dere inn. Noen trenger hjelp for å komme seg ut av et voldsregime. Vær modig dersom noen av dine nærmeste er utsatt for krenkelser, overgrep eller vold. Om ikke de klarer å gjøre noe med det, kan det være en viktig korreks på at ingen skal finne seg i å miste sin egen vilje, sin livskvalitet fordi et annet menneske utøver vold mot en. Det finnes noen som ser og vil være der for deg og støtte deg i de valgene du ønsker å ta.

Steinkopf poengterer at vi aldri må gjøre mennesker kun til ofre.
– Når vi snakker med mennesker som virkelig sliter – enten det er fordi de er utsatt for vold eller krenket på annen måte- er det viktig å sørge for at den andre bevarer verdigheten. Et menneske er mer enn et voldsoffer, en deprimert, et som har angst - det er alltid noen ressurser og styrker vi må belyse slik at den andre kan klare å finne tilbake til den han/hun ønsker å være, sier Steinkopf.

 

LES OGSÅ

Når fagpersonen har opplevd vold

http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=219064&a=3

https://www.sanitetskvinnene.no/sanitetskvinnene/Mødre+som+utøver+vold+-+et+tabubelagt+tema.b7C_wBjKYC.ips

https://www.regjeringen.no/no/tema/lov-og-rett/vold-i-nare-relasjoner/id2076819/