Lyden av ungt MOT

Alle har med seg litt hver. Øya på kjøkkenet vårt blir langt fra øde. Den fylles med druer, meloner, kaker, chips og sjokolader. Plutselig faller alle de oppskårne melonbitene på gulvet. De ler av melonene, og melonene ler sikkert av dem. De ler seg inn i vennskapet og ler bort en haug med sorger. Jeg kan ikke annet enn å smile da sokkene mine klistrer seg fast i gulvet så jeg snubler i melonsaft og slår hodet i kjøkkenskapet senere på kvelden. Hvordan forklarer man en skikkelig kul i panna når man har hatt en ”stille” alene-lørdag i heimen? Alt kan skje når generasjon MOT inntar peisestuene.

Jeg prøver å holde meg fra å bli en wannabe-kul mor som blander seg. Men heldigvis roper de. – Mamma, seriøst, hvor er alle bollene våre? – Eva, hvor er den vanlige karamikkbollen vi pleier å ha chips i? Står den i Alla-skapet på misjonærrommet? Deretter et hyl fra barndomsvennene. – Hva??? Er misjonærrommet pusset opp?

Rommet ble kalt misjonærrommet, fordi det lignet på sånne rom som misjonærer i Afrika kunne innrede med alt gods de tok med seg hjem. Med giraffer på tapetet og urner og trommer på gulvet. Uten at denne gjengen hadde noen særlig formening om hva misjonærrom var, aksepterte de navnet på samme måte som noe kalles bad eller soverom. Men nå er alt lagt øde, og ser ut som Sahara-ørkenen i all sin minimalisme.

Alla-skapet er arvegods fra en Astrid Lindgren-aktig tante av min mor som het Alfhild, men som vi som barn kalte Alla. Hun er typen som ville humret over å få leve videre på denne måten. Som navnet på et skap. I et misjonærrom. Der barn gjemmer seg for trollet. Og nyvoksne mimrer, for å lage broer mellom det gode i barndommen og alt det nye som sprenger på. De husker vi hadde godte-troll på loftet. De husker de var så redde at de ikke klarte å stoppe å le før latteren gikk over i gråt.

De husker. Små øyeblikk. Kledt i noe større enn dem selv.

Og jeg vil huske. Denne vanlige lørdagskvelden. Som et lite mirakel. Da lyden av mot fra sju 20-åringer steg opp av sprekkene i parketten. Da delte gleder gjallet som latter i veggene i huset.

Innimellom. Når de må på do. Eller kommer opp for å hente mer drikke. Eller tømme melonskallet i søpla. Kommer flere av dem bortom den lilla stolen min i stua. Og deler. Og uten at jeg spør. Forteller de. Om livet sitt. Om framtidsplaner. Om alle valgene. Om det som ikke kan velges.

”Vi kan reise hvor vi vil, vi kan studere hva vi vil, bli hva vi vil. Da er det liksom ingen unnskyldning for å ikke få til alt, og ingen får jo til alt. Men vi er modigere enn dere, smiler de.”

Det er nesten for stort. Men de er store. Ingen skal få gjøre dem mindre enn de er, tenker jeg. Når uskylden er borte, danser frykten på bordet. Det er kanskje når vi er redde at vi  lærer å bli modige.

De skal finne sine grunner til å stå opp om morgenen.
De skal begynne å tenke andre tanker.
De skal tenke at det plutselig står skrevet på himmelen med sukkerspinn at de ikke er glemt.
De skal oppleve at det en dag ringer på døren, og utenfor står en venn de ikke kjenner og forteller at de er verdsatt som de er.
At sola er en pute de kan sove på mens mannen i månen kiler dem på tærne og forteller at de får en sjanse til.
At katten har språk som forteller at de kan senke skuldrene.
At de kan feile og reise seg opp igjen.
At sårene kan bli leget av fuglekvitter om våren.

De kan tenke at brødrene Løvehjerte plutselig sitter på sengekanten deres når de står foran et vanskelig valg. "Men då sa Jonatan att det fanns saker som man måste göra, även om det var farligt. ... 'Annars är man ingen människa utan bara en liten lort', sa Jonatan."

Generasjon MOT er på vei ut i livet. De små lorters tid er over.