RVTS Sør

Språk og væremåte i endring

Nye begreper gir økt forståelse og bedre tilnærming til pasientene, viser funn i følgeforskningen etter to års samarbeid om kompetanseheving i traumebevisst omsorg og praksis - mellom RVTS Sør og Borgestadklinikken, avdeling Loland.
Tre ledende stemmer i kompetansehevingsprogrammet Pål Solhaug, prosjektleder AvHoldt, RVTS Sør, Anne Birgit Nordgaard, Borgestadklinikken avdeling Loland, Heine Steinkopf, Fagutviklingsleder RVTS Sør er enige om at samarbeidet har vært nyskapende og meningsfullt.

Profilbilde

Eva Dønnestad
RVTS Sør

Publisert: 28.09.2017 13:01

Samarbeidet mellom Borgestadklinikken, avdeling Loland, og RTVS Sør om kompetansehevingsprogrammet AvHoldt ble avrundet i vår.

Da Borgestadklinikken, avdeling Loland, nylig feiret sitt 70 års jubileum med jubileumsseminar holdt RVTS Sørs prosjektleder og fagleder hovedforedraget om MenneskeMøter som forandrer. Teater Avvik hadde en sterk forestilling og det hele ble avsluttet med alvorsmettet stand-up innlegg -  for å feire jubilanten og for å formidle noe av det faglige innholdet de to miljøene har gitt hverandre og utviklet sammen.

MenneskeMøteKompetanse
Noen av begrepene det har blitt undervist om og trent på er: ”Menneskemøte” – der kunnskap viser seg i praksis og væremåte, ”å forstå i lys av opplevelser”, ”smerteuttrykk - det å se smerten bak atferd”. Begrepene er godt innarbeidet og gir mening for alle. De bidrar til økt forståelse for pasientene etter to år med kompetansehevingsprogram fra RVTS Sør. Men det er ikke bare i forhold til pasientene at språket er endret. Kollegaene omtaler også hverandre i mer positive ordelag. Et flertall av de ansatte uttrykker at de har gått fra å tenke ”konsekvenspedagogikk” til å tenke hvordan de kan skape gode menneskemøter. Noen uttrykker allikevel behovet for også å sette grenser og oppdra, ikke bare forstå. Det kan oppstå dilemmaer der underveis som man må ha dialog om.

Følgeforskning
Traumefeltet og rusfeltet har samarbeidet for å skape bedre behandling og omsorg. Følgeforskningens spede første funn viser endring i språk og et ønske om å forstå mer av hva som ligger bak symptomene. MenneskemøteKompetanse er et ord som gir mening og fylles med innhold hos ansatte for å være på en måte som bygger tillit, skaper trygghet og bygger relasjon slik at de kan forstå og utfordre pasientene.

Kristin Håland

– Det virker som om de ansatte har økt fokus på å prøve å forstå pasientene i lys av hva de har opplevd, i stedet for å beskrive, sier forsker Kristin Håland som på seminaret la fram noen av funnene fra den kvalitative studien der 10 personer er intervjuet.

I stedet for å tenke sinne og uro som symptom på for eksempel ADHD – er ansatte nå mer nysgjerrige på å se hva som ligger bak diagnosene.

”Nå skal vi se etter hva som har skjedd med dem.” Det er ikke nytt at man etterspør bakgrunnen, men det er nytt å tenke at livshistorien har en så direkte innvirkning på atferden i dag, sier Kristin Håland. Hun og Solveig Storbækken fra Korus-Vest, er ansvarlig for følgeforskningen som vil bli publisert som en eller flere artikler det kommende året. (Merknad: Vi vil dele artiklene på vår side når de er publisert.)

Holdningsendring: Han vil hvis han kan.
Forskningen viser at setningen ”Han vil hvis han kan”, brukes mye blant ansatte. Det uttrykker en holdningsendring mot å forstå, ha et syn på pasienten som virkelig prøver så godt han kan etter forholdene. Dette står  i motsetning til den mer vanlige setningen: ”Han kan hvis han vil.”  Dette kan uttrykke et syn på at pasienten er lat, en som ikke gidder. Han vil hvis han kan – sier noe om at ansatte tror pasientene gjør så godt de kan ut fra de forholdene de lever under. Det er ikke alltid viljen det står på. Det kan være andre hindringer som ansatte må prøve å forstå.

Både RVTS Sør og Borgestadklinikken avd. Loland er enige: Dette har vært et samarbeid som har samlet alle ansatte i et mer felles språk, økt bevisstheten på viktigheten av å se bakenfor symptomer og atferd og prøve å forstå de det gjelder.

Fornøyde ledere
Den erfarne rusbehandleren Anne Birgit Nordgaard, enhetsleder ved Borgestadklinikken, avdeling Loland, ledet dagen og satte an tonen med å takke RVTS Sør for samarbeid som har gitt økt blikk for hvordan menneskemøtene kan forandre. Hvordan kompetansesamarbeidet har gitt økt bevissthet om å se bakenfor atferd – at mennesker er bredt sammensatte av kropp, hjerte og tanke. At vi alltid må tenke hele bredden når vi skal hjelpe. Prosjektet AvHoldt har utfordret ansatte til å bruke seg selv som verktøy og være mennesker på godt og vondt. De er blitt utfordret til å bli bedre kjent med seg selv for å bli trygg i møte med andre.

RVTS Sørs fagleder Heine Steinkopf (t.v) og prosjektleder Pål Solhaug.

Pål Solhaug som selv har erfaring med flere år i rusarbeid  - også som leder, dro oss med tre år tilbake da henvendelsen kom fra Loland med ønske om opplæring i traumebevisst omsorg. Han trakk også fram navnet på prosjektet: AvHoldt – som nettopp vektlegger å skape menneskemøter der den andre kjenner seg avholdt og verdsatt. Kjenner at det er rom til å være den han eller hun er på godt og vondt.

– Vi gratulerer med 70 års dagen for Loland og vi takker for konstruktivt og givende samarbeid med dere! Det har vært en fantastisk reise å være med på, varmen fra ledere og ansatte og dialogen har lært oss mye, sa prosjektleder Solhaug.

– Noe av det vi har arbeidet mye med er å ta inn at det nesten alltid ligger smerte bak rusen. Rus er en uhensiktsmessig måte å dempe smerte på. Vi ønsker å se bakenfor rusen. De fleste mennesker har et grunnleggende behov for trygghet for å klare å bryte mønstre og utvikle oss videre. Derfor er tillitsbygging og trygghetsskaping en viktig del av arbeidet. Vi må våge å gå litt nærmere. I gode menneskemøter klarer vi å gå fra refleks til refleksjon. Vi prøver å forstå den andre, ikke beskrive. Vi må våge å jobbe med hjertet. Gode erfaringer bygger hjernen, bygger kroppen, bygger sinnet. Alt henger sammen,  understreker Solhaug.

Jeg tror ikke noe på at de pasientene som kommer hit i utgangspunktet har atferdsproblemer, men jeg tror svært mange har problemer med følelsene sine.

Det kan gi seg uttrykk i uforståelig eller dårlig atferd. Vi må inn til behovene, smerten og følelsene for at mennesker skal klare å håndtere smerten på annen måte enn ved å bruke rusmidler, sier Pål Solhaug.

Han er ikke så opptatt av hva vi kaller de ulike traumene, men legger vekt på at det er forskjell på å være utsatt for en enkeltstående traumatisk opplevelse og det å over tid være utsatt for påkjenninger av dem som skulle gitt deg omsorg – såkalt utviklingstraumer. Forskningen som viser at hjernen formes av bruken, gir håp inn i rusfeltets arbeid. Vi har også lært av Bruce Perry at det ikke nytter å ikke tilby behandling som taler til logikkhjernen når skjevutviklingen ligger i føle- eller overlevelseshjernen. Vi må arbeide med kropp, følelser, tanker og fortellinger for å bidra til helhet, sier Solhaug.

Frykten for å falle utenfor
Heine Steinkopf minnet om de store linjene i alle menneskers liv, enten vi demper smerte på den ene eller andre måten: Vi ønsker å være en del av flokken. Vi trenger tilhørighet. Og vi har det ikke godt om vi ikke hører til noe sted. Vi søker tilhørighet der den er å finne. Og det kan være tungt å skulle endre mønstre, hjernen vår vil helst ikke det. Han understreket også at samholdets og relasjonens pris er sårbarhet – fordi vi mennesker er feilbarlige.

– Vi må trene oss på å vise hvem vi er, hvilke behov vi har. Vi må skape fellesskap som ikke utstøter oss når vi viser hvem vi er på godt og vondt. Endring medfører at vi må gjøre noe utenfor mønstrene våre, og det kan oppleves skummelt. Vi kan risikere å feile og da kommer frykten for å bli avvist av de andre.

Steinkopf understreket viktigheten av å være verdiforankret i arbeidet.

Det er ikke så viktig HVA du gjør, men HVORFOR du gjør det. Vi kan ikke møte alle på samme måte. Da forsvinner kompleksiteten.

Det som fungerte på Per, behøver ikke å fungere på Pål. VI må i hvert enkelt menneskemøte finne ut: Hva handler dette om? Hvordan har Per det? Hvorfor ruser han seg? Hva gjør vondt, hva er han redd for, hvilke ressurser har han i seg som gjør at han kan klare å bære fortellingen sin, våge en endring? Før tiltakene kommer metodene, før metodene kommer teoriene, før teoriene kommer verdier og menneskesyn. Det er verdiene vi skal leve ut i møtet med den andre. Da kan vi få en verdibasert praksis der hvert menneske blir møtt som unikt. Det er forståelsen som skal avgjøre hva vi lever ut i praksis, understreker Heine Steinkopf.


Våre nyheter