RVTS Sør

Paven, volden og økokrisen

”Alle orkanene bør få folk til å forstå at menneskeheten vil gå under hvis vi ikke snur,” sa pave Frans nylig til en gruppe journalister som fulgte ham på flyet fra Colombia til Roma.
Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com

Profilbilde

Paul Leer-Salvesen
Teolog, professor ved UiA

Publisert: 22.09.2017 10:15
Spaltist

”Alle har et ansvar, små og store, et moralsk ansvar.”

I fjor kom Frans med en ”encyklika” om økokrisen og klodens tilstand, med tittelen ”Omsorgen for vårt felles hjem”. I denne teksten er ordet ”ansvar” helt sentralt: Vi må svare på de tegnene vi ser i tiden, på alle fortellingene om mennesker på flukt fra levekår som er blitt umulige. Ansvaret er moralsk, og det er politisk, og det vil koste å oppfylle det. Vesten kan ikke fortsette å innbille seg at krisen kan løses ved hjelp av ny teknologi og fortsatt økonomisk vekst.

Den norske filosofen Arne Johan Vetlesen sammenligner i siste nummer av Kirke og Kultur teksten fra pave Frans med sluttdokumentet i Parisavtalen. Dommen fra den fremste norske økofilosofen er nådeløs i artikkelen ”Krisenes tidsalder og veien ut”: Frans har skrevet en langt mer radikal og dyptpløyende tekst enn forhandlerne i Paris klarte å få til. I Paris var de redde for å ta ord som økonomisk vekst og kapitalisme i sin munn av frykt for å miste støtten fra rike, vestlige land. Frans skriver at hele det globale økonomiske systemet må legges om dersom vi skal klare å nå klimamålene og forhindre en flyktningekatastrofe av langt større dimensjoner enn vi hittil har sett.

Jeg har et forslag: La oss arrangere et felles landsmøte for alle partiene i god tid før neste stortingsvalg, og la oss invitere pave Frans til å lese oss teksten og inspirere. Husker dere talen han holdt i den amerikanske kongressen rett etter at han ble valgt? Noen ble rasende og kalte ham kommunist fordi han våget å tale om global urettferdighet, om klima og om dødsstraff. Andre lot seg begeistre og bevege. Jeg vil se pave Frans i Oslo Spektrum med hele det norske partipolitiske spekteret i benkeradene. Jeg vil så gjerne se ham stå der på scenen hvor Leonard Cohen knelende sang sine bønner ”If it be your will” og ”Hallelujah” siste gang for fire år siden. Pave Frans bruker de samme bønnene og mange flere, og han lever sitt bønneliv kombinert med et intenst engasjement for ikkevold og rettferdighet i verden.

Refleksjoner om økokrisen hører hjemme i en spalte hos RVTS, en institusjon som har det voldsforebyggende arbeidet som en av sine fremste oppgaver. En hører til de små profeter hvis en spår at klodens ”lidelsesproduksjon” vil øke dramatisk hvis klimakrisen fortsetter å aksellerere ukontrollert. Det er voldsforskeren Yngve Hammerlin som har preget uttrykket ”samfunnets lidelsesproduksjon”, og det er en treffende beskrivelse av alle de forhold i samfunnet som vedlikeholder eller øker de ulike voldsformene: Legemsvold, materiell vold, sosial vold, strukturell vold, for å nevne noen av voldsformene Yngve Hammerlin opererer med, blant annet i boken ”Voldens ansikter” som han og jeg skrev sammen i 2014.

Hvis økosystemer kollapser og mennesker drives på flukt i et langt større omfang enn det vi ser i dag, vil alle de voldsformer vi kjenner, øke.

Vi har ikke tilstrekkelig historisk erfaring til å fatte omfanget, men noe vet vi: Urettferdighet og nød avler vold. Det ser vi på mikronivå der samliv gjennomsyret av sexisme og undertrykkelse av kvinner og barn, også byr på økt fare for vold. Det samme kan vi iaktta på makronivå når én gruppe i et samfunn har devaluert en annen gruppes menneskeverd slik at volden blir muliggjort og rettferdiggjort. Nå trenger vi et utvidet voldsbegrep som innbefatter det vi utsetter også andre livsformer enn våre egne for, volden mot dyr, planter, mikrober og økosystemer. Dette er selvsagt en bommerang som flyr tilbake og rammer avsenderen med økt kraft om ikke noe blir endret.

Statsministeren og Oslo biskop bør sammen invitere pave Frans til Oslo spektrum. En ting er jeg sikker på: Han vil fortsette å forkynne at det er håp. En pave er programforpliktet til det. Han kan ikke si at alt går rett til helvete. Det kan ikke en voldsforsker si heller. Vi må gå sammen med alle mennesker av gods vilje som vet at det ennå ikke er for sent å snu.



Paul Leer-Salvesen

Paul var fengselsprest i sin ungdom, ble så skjønnlitterær forfatter, voldsforsker, tok doktorgrad i kriminologi, var kulturjournalist og til slutt professor i etikk ved UiA. Han skriver romaner, barnebøker og fagbøker og har særlig vært opptatt av temaer som skyld, tilgivelse og forsoning. Han er glad i å lage mat, reise sammen med sin kjære, dekke bord til venner og familie, og de lange åpne samtalene som varer utover kvelden.


Våre nyheter