Kanskje tiden er moden for å fokusere mer på forankring enn forandring? Eller kanskje er forankring en forutsetning for god forandring?
Med forankring mener jeg en refleksjon og bevisstgjøring rundt verdiene våre, verdensbildet vårt og hva vi tror på. Det vi lener oss mot. Grunnfjellet. Kjernen. Som ingen kan ta fra oss. Det vi har med oss av syn på livet og menneskene rundt oss som vi vil bygge på og finner mening i. Som vi vil leve ut i holdninger, væremåte og handlinger.
Kanskje vi skal bevege oss fra endringsledelse til forankringsledelse, fra metodiske forandringsprosesser til forankringsprosesser der vi deler verdier, tanker om livet, døden, troen, meningen? Slik at mennesker kan fastholde hva de lever for, finner verdifullt og hvordan de klarer å bære sin fortelling.
Å legge til rette for at andre kan finne sin forankring, sin tro, sitt håp og sine verdier, er også hjelpekunst.
Når vi er godt forankret, er det kanskje lettere å utvide horisonten, være trygge i møte med andre og mer slitesterke når bølgene bryter.
Forankrede mennesker blir ikke redde om det stormer. De synker ikke. De har et feste. Forankrede mennesker er ikke redde for å la vindene føre seg dit de ennå ikke har vært. Ut i det ukjente. De har et feste.
