RVTS Sør

Klemmen på Oslo S

Jeg tar bussen hjemmefra nesten hver dag. Jeg har lagt merke til at én av bussjåførene alltid venter med å kjøre ut fra bussholdeplassen til jeg har satt meg i setet mitt. Jeg er sikker på at han gjør det av omtanke, for da slipper jeg å snuble meg fram eller holde meg fast på veien til plassen min.
Illustrasjonsfoto: Shutterstock.

Publisert: 15.09.2017 13:46
Spaltist

Når jeg går tur med hunden min gleder jeg meg over de to naboene som har et klistremerke på restavfallsdunken din som signaliserer at her er det greit å kaste hundeposen. Da slipper jeg å bære den med meg hele veien hjem.

I matvarebutikken som er nærmeste nabo til hotellet jeg bor på hver gang jeg er på Stord, er det en ung jente som alltid legger varene mine opp i posen for meg når jeg innom for å kjøpe med meg litt lunsj.

Etter sene møter i Oslo, får jeg ofte en tekstmelding med tilbud om henting på stasjonen selv om jeg egentlig godt kunne tatt bussen det siste stykket hjem. Oftest fra mannen min, men når han er bortreist, kommer smsene fra faren min.

For noen dager siden fikk jeg en epost fra en kollega som ga en hyggelig tilbakemelding på noe jeg hadde skrevet. Bussjåføren hadde gjort jobben sin selv om han ikke hadde ventet til jeg hadde satt meg. Det er ikke noe spesielt ved å måtte bære hjem egen hunds bæsjepose. Jeg er fullt istand til å legge varene mine i en pose. Jeg kunne tatt bussen hjem. Kollegaen min hadde ingen forpliktelse til å sende meg epost.

Men du verden så glad jeg blir når noen bryr seg nok til å gjøre det lille ekstra i en travel hverdag!

En dag for ikke så lenge siden opplevde jeg noe som gjorde meg så glad at jeg smilte lenge etterpå. Jeg kom med toget til Oslo S, og hadde planlagt å kjøpe en drikke og en pose nøtteblanding for å ta med på jobb, så jeg gikk til en kiosk inne på stasjonen. Jeg la tingene mine på disken hvor en ung dame stod og ekspederte.

”Hei” sa jeg og pekte, ”Jeg skal ha den og den”. Hun smilte og begynte å slå inn varene på kassa.
”Du skal ikke ha noe mer, da?”, spurte hun.
”Hva med en kaffe?”
”Nei, takk”, sa jeg.
”En bolle?” Sa hun.
”Nei, takk”, sa jeg og smilte.
”En klem? Sa hun og smilte bredt.
”Ja, takk”, sa jeg. ”En klem hørtes veldig hyggelig ut”.
”Da blir det en ordentlig bamseklem, altså”, sa hun.
”Så fint”, sa jeg.” ”Sånne klemmer hvor man bare får et kaldt øre mot kinnet er ikke så stas.”
”Bare vent litt mens jeg slår inn på kassa, så kommer jeg rundt”, sa hun.
Jeg ventet, og hun kom rundt.
Og så, midt inni en kiosk med mange mennesker, fikk jeg en kjempestor bamseklem med to gode, sterke armer og et varmt kinn.
Det var mange smilende ansikter i den kiosken akkurat da.

Etterpå ønsket vi hverandre en god dag, og jeg gikk for å ta trikken. Hun gikk tilbake bak kassa. Jeg satt med et stort smil i ansiktet hele veien til min holdeplass. Og jeg har smilt hver gang jeg har fortalt om min hyggelige opplevelse. Jeg smiler nå når jeg skriver om det som skjedde.

Hvorfor deler jeg disse eksemplene og denne historien?
Forhåpentligvis smiler dere som leser den når dere ser for dere i hodet hvordan episoden må ha utspilt seg. Men det er ikke hovedgrunnen til at jeg deler den.

Det viktige budskapet i denne lille historien er at vi alle har i oss en potensiale til å gjøre en forskjell for et annet menneske.

Ikke koster det penger. Ikke tar det så veldig mye tid. Det handler om å tenke litt på andre. Det handler om å by litt på seg selv, så det koster litt mot, kanskje. Når man byr på seg selv, gjør man seg selvsagt sårbar for avvisning. Jeg kunne sagt ”hehe, nei, takk” til den klemmen jeg ble tilbudt.

Avvisning er pinlig og ubehagelig, men ikke farlig.

Det viktige er ikke å gi seg. For plutselig treffer man et menneske som tar i mot med bokstavelig talt åpne armer.

 



Anne Kristine Bergem

Anne Kristine Bergem er psykiater med videreutdanning i gruppeterapi og en mastergrad i kommunikasjon og ledelse. Hun har arbeidet både klinisk, med fagledelse og med administrativ ledelse i offentlig og privat sektor. Hun er tidligere leder i Norsk psykiatrisk forening, fagrådgiver i BarnsBeste - nasjonalt kompetansenettverk for barn og pårørende, samt at hun er forfatter, spaltist og foredragsholder. I dag er hun universitetslektor ved OsloMet. Hun er spesielt opptatt av psykisk helse, kommunikasjon og barn og unges oppvekstvilkår.


Våre nyheter