- Lytt til VerdiStemmen

DYBDEINTERVJU
Inge Bergdal har kjent på hvordan man kan ha det godt, men allikevel gjennom fordypning finne inn til verdier som gjør at man tar nye veivalg. Han har erfart hvordan fagliv og menneskeliv henger sammen.

At faglig fordypning kan bli til nye menneskelige erkjennelser både som privatperson og som fagperson.

Hans vei til psykologyrket, har på mange måter vært noe utradisjonell. Da han gikk på krigsskolen, valgte han psykologi som valgfag. Møtet med faget og en god veileder og lærer, Ivar Borgersen, gjorde en forskjell. Det gjorde at interessen ble vekket. Da Inge var ferdig med krigsskolen, var det tid for 4 pliktår der han jobbet på en varslingsstasjon som lærer og veileder. I denne perioden la forsvaret til rette for studier ved siden av arbeid i forsvaret.­

– De hadde nok regnet med å beholde meg, smiler Inge, - men noen dagers opphold alene ved havet, førte til et annet valg. Jeg var kommet til hovedoppgaveskriving, fordypet meg i schizofreni og hadde Rolf Gråve som veileder. Jeg var også blant annet ”rotteassistent” for Edvard og May Britt Moser. På samme tid blir min far syk, jeg berøres, og blir nok mer eksistensielt søkende, forklarer Inge.

Veien til et nytt valg – gjennom fordypning og refleksjon
For å klare å fordype seg nok til å skrive oppgaven, dro han til foreldrenes hytte ved havet. Alene.

– Jeg leste, skrev og sov. Leste, skrev og sov. Reflekterte og reflekterte. Og noe begynte å skje. Når du går dypt inn i noe faglig, går du samtidig inn i verdiene. Det finnes noen valg det er ekstra viktig å grunne på. De fleste av oss er vel kanskje ikke helt til stede i oss selv og våre dypeste behov sånn i dagliglivet, vi fanges. Men her i fordypningen, ble jeg heldigvis, tvunget til å ta meg selv og livet mitt opp til vurdering. Jeg fikk en distanse til det som fanger i hverdagen og en nærhet til verdiene, følelsene og det jeg hadde av fortellinger og ønsker inni meg, sier Inge.

– Det rare var at det ikke var misnøye som var utgangpunkt for min vurdering av livet mitt. Jeg trivdes godt der jeg var i livet. Men det at jeg trivdes, gav meg anledning til å søke enda dypere, og det jeg fant, gjorde det lettere å ta nye valg. Som var enda nærmere den jeg vil være og det livet jeg vil leve, sier psykologen.

Skulle han fortsette i forsvaret – eller skulle han hoppe av og begynne som psykolog i arbeid med dem som trengte det mest, kanskje barn og unge?

Han hoppet.

Ytre stemmer får ofte størst plass
– Hva var det som gjorde at du turte å gå fra noe du visste hva var, til noe du ikke visste hva var – når du til og med hadde det fint?

– Altfor ofte er det de ytre stemmene som får stor plass: Krav, tilbakemeldinger, kritikk eller ros. Vi kan kjenne på komfort eller misnøye i forhold til dette. Men altfor sjelden lar vi den indre stemmen bli stor nok. Den indre stemmen overgår behovet for trivsel. Den vil noe dypere. Ved havet på hytta hadde jeg et mektig øyeblikk. Det var ikke bare en klarhet, men en sterk følelse av lettelse over å være ÆRLIG MED SEG SELV. En ærlighet som bunner i at vi kjenner etter litt lenger inn. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt flere slike øyeblikk i livet mitt, sier Inge, som sa opp i forsvaret og bestemte seg for å jobbe for dem som ikke var privilegerte, de som hadde hatt det vondt livet. Der trodde han at han kunne gjøre en større forskjell.

”Du kan få mer lønn, sa sjefen min i forsvaret, - du må ikke slutte.” – Men det var ingen vei tilbake. Jeg var fast bestemt.

– Hvorfor tenker du at slike fordypningsopplevelser før valg er viktige?
– Fordi det er mulighet til å velge igjen og igjen. Valgene må være forankret i noe som er viktig for oss. Hva som er viktig for oss, kan endre seg i løpet av livet. Jeg ser på det som noen frø de fleste har i seg. Det kan være som ønsker, drømmer, eller det å ville være tro mot seg selv og sine gaver og ressurser. Jeg tror de kan vokse om vi gir dem næring og lys. De kan trykkes ned i mørket. Jeg velger å se på slike sannheter vi bærer i oss som frø. De blomstrer når de er klare.  De kan fryses ned, men de dør aldri dersom de er en del av den vi skal være i verden. Det koster å vokse som menneske og nye valg kan være en del av denne veksten.

Det er det vi gjør med kjærlighet som setter spor, som er avgjørende. Hvis du skal møte mennesker og være der fullt og helt, da vil forpliktelsen og kjærligheten til de menneskene kommet fram - og da blir du ansvarliggjort.

Dette er lettere om vi er tro mot oss selv og ikke går på akkord med den vi er,  understreker Inge Bergdal.

Lytt til VerdiStemmen
– Har RVTS Sør ansatt en filosofisk psykolog?
– Alle mennesker har mulighet til å tenke igjennom hvem de vil være og hvordan de vil leve. Ekstra viktig er det for oss som selv er verktøyene i arbeidet vårt.

Det er like mye den vi er, som det vi kan, som er ute og møter hjelpere og de vi skal hjelpe.

Som møter mennesker. Derfor må både vi som lærer opp hjelpere, og hjelpere selv, alltid arbeide med oss selv og den vi er og vil være. Tja, jo, jeg er kanskje litt lettere filosofisk anlagt. En jordnær filosof, smiler Inge.

– Ved større veiskiller erfarer vi at vi er bundne og fri på samme tid. Friheten vil du oppdage hvis du bruker tid på å utforske det du er bundet av. Det krever mot å sette lys på eget liv. Det å bli tro mot seg selv er ikke en lykkereise alene – det gir både gode og dårlige følelser å foreta endringer, eller gi rom til noe nytt i livet sitt. Noen ganger tror vi livet skal være smertefritt om det skal være godt. Gode liv gjør vondt, det er prisen for å søke kjærligheten, tror Inge.

Gode erkjennelser kan ha liten verdi om de ikke får konsekvenser for livet ditt. Veien fra erkjennelsene av at noe må endres eller gjøres, ut i handling, kan være krevende. Vi rygger ofte tilbake i velbehaget, tror Inge.

– Vi som arbeider med at livene til barn og unge skal bli bedre, kan med fordel også arbeide med hvordan våre egne liv kan bli bedre. Vi må lytte mer til verdistemmen og mindre til komfortstemmen i oss.

Det er verdistemmen som gjør at vi kaster oss ut i menneskemøter og i nye utfordringer der vi ikke vet helt hva som skjer.

Praksis uten pengeinntjening
Nordmøringen er bosatt i Grimstad og har hatt flere ulike stillinger på Sørlandet. Han har ledet PP-tjensten i Grimstad i flere år. Jobbet på BUP og vært ansatt på UIA som foreleser og veileder. Han har også en særlig interesse for menneskelig interaksjon og relasjon, og dermed også arbeidskulturens betydning for å få utført gode tjenester i møte med barn og unge.

Fra i høst er Inge Bergdal fulltidsansatt på RVTS Sør, men han tar med seg en liten side-virksomhet har hatt de siste 7 årene: En privat praksis, som han ikke selv tjener noe på. Psykologtimer for dem som kommer i hans vei og trenger det.

– Det har jeg råd til, det har jeg tid til, og det gir meg nærhet til menneskers fortellinger som styrker meg i arbeidet som kompetansehever, understreker Inge som av flere beskrives som uredd, varm, modig, omsorgsfull og dyktig som formidler. Smilet er ikke langt unna i salen når Inge formidler, men alvoret er allikevel tegnet med samme tydelige streker.

De som vil betale for timene, kan betale, men da setter jeg alle pengene over til Leger uten grenser, dette er jo bare en vinn- vinn –situasjon, ler Inge.

– Hvorfor gir du dem anledning til å betale når de vet at pengene går videre?
– Det handler om verdighet, svarer Inge.

Inge forteller at det startet med personer med rusproblematikk for 6-7 år siden. Da ringte en ung mann som ikke fikk hjelp noe sted fordi han var rusa.

– Han var rusa da han ringte meg, rusa da vi hadde første timen. Midtveis husker jeg han så på meg forundret og spurte: ”Ser du ikke at jeg er rusa, så får jeg allikevel være her?”

Jeg svarte at det ikke var noe jeg kunne gjøre med at han var rusa men det var kanskje noe jeg kunne gjøre noe med ved å snakke med han allikevel? Vi snakket om endringene han ønsket seg i livet sitt. Han var nesten like rusa, men litt rettere i ryggen da han gikk, etter å ha satt over en liten sum til ”Leger uten grenser”, sier Inge ettertenksomt.

– Det finnes en kraft i alle mennesker. Den kan være godt kamuflert i rus, i fasader, i slitenhet, i alt det dumme og gale vi mennesker gjør, men jeg leter alltid etter den iboende muligheten. Overlevelsen. Verdiene mennesker bærer med seg som de ikke alltid har klart å sette ut i livet, sier Inge Bergdal.

Etter hvert er det blitt flere mennesker i ulike livssituasjoner med ulike vanskeligheter og smerter som har funnet veien til Inges rom.
– Det ble ektepar som strever, kvinnen som vil leve sannere, unge som har det vondt, mennesker som ikke ønsker å leve lenger. Det er fint å gjøre noe for fellesskapet som ikke er knyttet til jobb også, sier Inge.

– Hva tror du disse timene betyr for dem som har vært innom?
– De fleste kommer med lav følelse av egenverd. Jeg håper jeg har bidratt til å gi dette til noen.

Inge Bergdal tror nærhet til livet og menneskers smerte er viktig når en selv skal undervise andre som arbeider som hjelpere.

– Disse timene bidrar til å holde engasjementet og nysgjerrigheten min oppe og til å finne deres engasjement. Denne tankegangen tar jeg med meg inn når vi skal kompetanseheve fagpersoner ved RVTS Sør også. Jeg ønsker at den pedagogiske rollen skal bli mer tilrettelegging for engasjement, enn ren kunnskapsformidling. Forskning viser at dette er klokt. For å sette kunnskap ut i praksis, må vi involvere den andre, dele og trene.

Nå vi ønsker å utforske hverandre i stedet for å bare presentere oss selv, vekker det som regel positive følelser i den andre. Og det er et godt utgangspunkt når man skal dele noe smertefulle eller finne veier til bedre dager.

Finn den andres engasjement, skap undring, oppfordrer Inge Bergdal.

Kompetanseheving med hjertet
Inge understreker at vi vet at mennesker lærer bedre og forandringsprosesser lettere settes i gang, når vi er trygge og motiverte.

­– Hva kan hindre positive følelser og motivasjon?
– Det er to ting som hemmer nysgjerrighet og positive følelser i å komme. Det er frykt og avvisning. Frykten kan være at man tror at andre vil en vondt, vil skade en. Ikke vil en vel.  Man må forberede seg på at noe ille vil skje. Da blir man hemmet ,beskytter seg, selv, begynner å spille – tør ikke å være seg selv.

Jeg søker å bruke hverdagslig språk på ting for å ikke skape avstand. Jeg tenker til og med at det er viktig at vi forsøker å finne den andres engasjement før vi forsøker å forstå alt.

– Hvordan kommer frykt og avvisning til uttrykk slik du har erfart det?
– I opplæring kan jeg se det ved at mennesker går i forsvar eller trekker seg unna. På arbeidsplasser kan frykt og usikkerhet på om man er god nok, noen ganger føre til at man snakker ned andre, forsøker å finne feil hos ledelse og andre ansatte – fordi det blir for sårbart å si hvordan man selv har det i forhold til faglig og menneskelig utilstrekkelighet. Relasjonsarbeid er nøkkelen. Å bygge tillit og nærhet i relasjoner, skaper trygghet for å ta opp det som er vanskelig  uten å gå i forsvar, tror Bergdal.

Som kompetansehevere er det viktig å ikke bli bedreviter, men gå ved siden av mennesker og ha med seg hjertelaget i tillegg til fagblikket. Vi må gå sammen med mennesker som har opplevelser av å ikke være gode nok. Det ligger ofte et enormt slør over mulighetene hvert menneske bærer i seg til å gjøre god jobb, være et bra menneske. Trygghet kan fjerne sløret. Men vi må også understreke at hver fagperson er invitert og forpliktet på en ansvarlighet for egen arbeidsglede.

Mot til å gå utenfor rammene
– Jeg er også opptatt av at mennesker som er trygge i rammer, noen ganger våger livsutfoldelsen utenfor rammene, for å vokse. For å våge å vise egen feilbarlighet. Den kan binde sammen noen ganger. Vi må ha rom for feilbarlighet.

Bergdal tror maktutøvelse ofte er en forsøk på å søke trygghet.

– Frykt og opplevelse av avvisning, gjør at vi noen ganger søker trygghet feil steder. Sammen med dem som er like utrygge som oss selv og kanskje snakker ned andre. Noen ganger søker vi tilhørighet der den er å finne. Behovet for tilhørighet kan bli sterkere enn etikken i hva man tilhørighet i. Jeg har snakket med mennesker som i søken etter tilhørighet er blitt en del av negative subkulturer på en arbeidsplass. Her må vi hjelpe hverandre, for  jeg tror alle egentlig ønsker å være en del av fellesskapet som arbeider verdiforankret mot målene på en arbeidsplass.

Tilhørigheten betinger at du viser egen sårbarhet. I et fellesskap må vi også vise det vi ikke får til og bli møtt uten anklage. Fellesskapet rommer forskjellige mennesker som er likeverdige, men ikke like. Tilhørighet skapes gjennom å bli anerkjent som menneske.

Da må vi trene på å ikke kaste egne negative følelser over på andre. Trene på å ikke gjøre andre mindre fordi vi selv kjenner oss små, sier Inge Bergdal.

– Hva tapper deg for energi?
– Jeg kan nok tappes i møte med folk som er for opptatt av detaljer og ikke greier å se bak, ikke greier å se de store linjene, men blir rigide. Jeg tappes når arbeidet mister glede og fleksibilitet - og FÅR energi i møte med mennesker som sammen blir konstruktive og henter ut det beste i hverandre.

Tillitsbyggere
Inge er opptatt av at dem vi skal hjelpe, ofte har utviklet et forhold til verden som en utrygg plass å være. Deres bilde av at verden er god, mennesker er gode og vil meg vel, er blitt smadret tidlig. Dette gjør det ekstra viktig med hjelpere som klarer å håndtere mennesker med en dyp mistillit til mennesker og til verden. – Det kan kreve at vi må jobbe ekstra godt for å bli tillitsbyggere, for å håndtere egne følelser, trene på evne til å reflektere og allikevel ha nærhet til egne og andres følelser, tror han.

Han er opptatt av at mennesker er aktører i egne liv. Det vil alltid være ting som er vanskelige, men vi har også et ansvar for å lete etter det som kan gjøre mennesker til bidragsytere i fellesskapet. Noen ganger er det ikke nok å anerkjenne smerte. Mennesker trenger også å kjenne seg verdsatt gjennom å bidra.

– Det er krevende å være menneske. Det er krevende å være mennesker som skal hjelpe dem som har det vondt. Men det er aller mest givende. Hjelper og hjelpemottaker har ulike roller, selv om begge er mennesker. Det som er bra nå, er at forskjellene i roller blir mindre. De som søker hjelp skal være aktører i profesjonelt omsorgsarbeid og terapi. Vi nærmer oss det fellesmenneskelige på en ny måte, selv om rollene er ulike, understreker Bergdal og legger til at dette også fordrer fagpersoner med avklarte forhold til egne livsfortellinger slik at de kan på best mulige måte være til stede for den andre. Finne ut hvor den andre er, og hva han eller hun trenger.

Relasjonens pris er sårbarhet
– Det finnes prosesser vi kan velge å gå inn i. Men noen ganger kaster livet oss inn i hendelser vi ikke har valgt, som gjør noe med oss. Det er da vi virkelig kan lære oss selv å kjenne. Jeg velger å se på det som mulighet til å integrere. Og her er det ulike metoder som hjelper for ulike mennesker. Noen trenger meditasjon, andre musikk, noen samtale, andre nærvær, noen tid alene, andre fellesskapet. Men den indre reisen kommer vi ikke utenom om vi vil bli hele utfoldende mennesker. Om vi vil bli et menneske i ekte relasjoner med andre mennesker. Om vi vil bli bidragsytere i det større fellesskapet, sier Inge.

– Hvis relasjoner er å gi seg hen til den andre – ligger det en enorm mulighet til avvisning og forkastelse i denne tilnærmingen. Derfor har mange få relasjoner, tror jeg. For meningen med relasjonen forsvinner om man bare blir overfladiske tidsfordrivere som lar fasade snakke med fasade. Det ligger i relasjonens vesen at det også vil gjøre vondt og kreve noe av oss. Men den er livsnødvendig.

Inge er opptatt av å invitere andre inn. Komme mennesker i møte.

– Hva er en god hjelper?
– En god hjelper har en grunnleggende interesse for den andres liv på godt og vondt. Det går ikke an å bli helt kjent med et annet menneske, men om vi lytter og er tilstede på en god måte, tror jeg den andre kan bli bedre kjent med seg selv, sier Inge Bergdal.

Psykologen understreker også at barn og unge vi skal hjelpe i tillegg trenger voksne som viser vei. Både ved å gå sammen med dem, ved å lete etter muligheter, ved å være der som et forbilde og en trygghetsskaper og en utfordrer under reisen.

– Om vi skal finne inn til hvordan andre har det, ligger det oftest mange svar i historiefortellingen, i historiene mennesker bærer med seg.  Noen ganger lager vi fortellinger vi klarer å leve med og overleve med, noen ganger trenger vi andre medforfattere for å klare å få fortellingen til å favne virkeligheten sånn den er.

Gode menneskemøter
– Hva er et godt menneskemøte?
– Et godt menneskemøte er et møte hvor du kan være deg selv. Et godt menneskemøte er noe som skaper håp. En tanke om at noe kan bli annerledes vokser fram i gode menneskemøter. Et godt menneskemøter gjør mer med oss enn vi fatter med det samme – noe aktiveres, vekkes til live, gir oss økt mot. Gode menneskemøter er alltid rause og forsøker å forstå den andre i beste mening. Raust  - ikke i betydningen av snill, men mer som et fundament som rommer alt. Kjærligheten har også rom i gode menneskemøter – den søker å forstå hva som er bra for den andre i tillegg til hva man trenger selv. Kjærlighet uten forståelse gir ingen mening.

En mor skulle i kjærlighet og velmenenhet, arrangere klassetur. Du måtte ha ski for å komme opp til hytta deres. Det moren ikke hadde tenkt på, var at det var flere i klassen som ikke hadde ski, ikke kunne gå på ski. 

Vi må ha kjærlighet med forståelse for den andres behov, at noe er gjort i beste mening, er ikke nok i profesjonell sammenheng  - og sikkert ikke i privatlivet heller.

Ledere som veivisere
Inge Bergdal er allerede involvert i oppdatering av lederstøtten RVTS Sør gir i sine programmer. Dette vil bli en integrert del av MenneskeMøteAkademiet som blir navnet på det reviderte programmet fra RVTS Sør som nå er under utvikling.

– Hvorfor viktig å jobbe med ledere ?
– Ledere blir ofte sett på referansepunkter. Veivisere – enten de er klar over det eller ikke.  De er rettesnorer for hva man ønsker å gjøre og hva man faktisk skal gjøre.

Lederne blir symbolene på det man skal gjøre. De besitter den formelle makten, og det vil være tendenser til at ansatte tilpasser seg øverste leder for å komme bedre ut selv på arbeidsplassen.

– Hva er viktig lederatferd?
– Ledere må først og fremst leve ut de verdier arbeidsplassen er enige om å gå for. Lederens håndtering av konflikter har stor betydning. Når det er uoverstemmelser, spiller det mindre rolle hva leder gjør, men at han gjør noe, er viktig. Det viser et relasjonelt.

Ledere skal skape trygghet, særlig når de fleste organisasjoner og tjenester mer går bort fra et hierarkisk lederstruktur, blir tydelig angivelse av profil, visjon, verdier og retningen organisasjonen skal gå, viktig. Slik at det ikke skaper utrygghet.

Ledere er viktige veivisere og forbilder. Men jeg ønsker alle som arbeider med mennesker skal tenke om seg selv at de er viktige veivisere og forbilder. Det fordrer at vi er tro mot oss selv og bruker tid på å bli hele  og integrerte mennesker som våger å komme nær andre og kaste oss ut i livet og arbeidslivet, sier Inge Bergdal.