Krisesenter? Er det forsvarlig å ta med barn dit?

Nå skal jeg være litt kontroversiell, og ta et skritt utenfor firkanten. Jeg vet ikke helt hvor vanlig det er å reklamere for den instansen jeg er i ferd med å reklamere for. Desto større grunn til å gjøre det kanskje? Dette blir rett fra margen. Dette innlegget er hovedsakelig til DEG som en eller flere ganger har tenkt tanker som:

«Krisesenter? Men er det forsvarlig å ta med BARN dit?»

Har du i det hele tatt tenkt den tanken, er det trolig på høy tid at du gjør akkurat det. For JA, det er ikke bare forsvarlig. Det er ofte det eneste riktige alternativet du har, og etter å ha lest innlegget mitt vil du kanskje forstå at det også er et ganske godt alternativ.

Jeg har vært «frem og tilbake» til krisesenter siden januar 2015. Jeg skriver «frem og tilbake» fordi ønsket vårt verken var «frem» eller «tilbake». Situasjonen vår har dessverre artet seg på en måte som gjorde at det var nødvendig. Dette var ikke raske avgjørelser tatt på bakgrunn av vindretning og værforhold, men velbegrunnede avgjørelser tatt gjennom veloverveide vurderinger av relevante instanser, nært nettverk og meg selv. For utenforstående kan det fort se ut som «frem og tilbake», og det er antakelser man må tåle, det koster lite sammenlignet med prisen man betaler for å la være.

Det første du må vite om krisesentertilbudet er at de har ulike tilbud, alt fra dagsamtaler til midlertidig bosted. Det å ha midlertidig bosted på et krisesenter forutsetter at du fyller visse kriterier. Fyller du disse kriteriene vil du raskt erfare at alle dine ideer og tanker om hva et krisesenter er trolig ikke helt holder vann. For hvordan er det å bo på et krisesenter, egentlig? Helt krise? Hvordan er det å være barn på krisesenteret? Er ikke det i seg selv «ganske traumatisk»?

Alle krisesenter er ulike, og jeg må trå forsiktig i det å skulle utlevere «mitt» for mye av sikkerhetshensyn  – men jeg kan dele noen av våre personlige erfaringer. La meg beskrive litt av stemningen på et krisesenter. Dette kan være et lite glimt inn.

Det er ettermiddag. Formiddagen er brukt ute i parken i nærheten. Vi har hatt piknik på benkene, plukket blomster, og matet ender. Det var det barna helst ville. Etterpå lekte vi på lekeplassen utenfor, men har nå trukket inn. Noen barn er tilbake fra barnehagen, de store barna har kommet hjem fra skolen, noen av mødrene fra jobb, og alle har i tur og orden spist middag og falt til ro. Barna leker med hverandre, krangler med hverandre, og hjelper hverandre. Mødrene veksler mellom å delta i leken, og å sitte med en kopp kaffe like i nærheten. De snakker sammen om trass, bleieslutt, lekser, og tenåringstrøbbel. «Hvor mye skjermtid har din nå?»

En av krisesenterets ansatte stikker innom, og barna vil "bare" vise duplohuset de har bygget. Og synge en sang de kan. Og danse litt. Oi, hun kan hinke! «Vet du at…?» Så vil de bare gi en klem, eller vise det ørlille såret på den fingeren de ikke er helt sikker på hvilken er, eller vise noe på rommet. Den ansatte lover å komme tilbake, hun må bare ned i resepsjonen og ordne noe først.

Den ansatte kommer opp en halv time senere og åpner opp aktivitetsrommet. «Vil dere male?». Mødrene blir med inn, og ler litt av hverandres tapre forsøk på vakre kunstverk. Kanskje får de uttrykt noen av de grå følelsene, eller bare kost seg sammen med barna som helst maler alle andre steder enn på arket. Stemningen i gangen er lun. Sofaen har som seg hør og bør puter i alle retninger etter barnas romstering. Kjøkkenet dufter av deilige middager av ulik opprinnelse og kultur og man kjenner det langt ut i korridorene. Ned trappen også. Ved tavlen hvor det er bilder av de ansatte på jobb står det en stor lykt med lys. Velkommen, står det på matten utenfor resepsjonen.

I resepsjonen møter et vennlig fjes meg, hun kjenner meg og vet hvem jeg er – mer enn bare navn og nummer på rommet. «Hei, jeg skulle bare hentet litt bakepapir, jeg og jentene skal bake rundstykker til kvelds!» «Åja, er det tomt? 2 sek, jeg kommer med bakepapir. Hei jenter! Så gøy at dere skal bake! Kan jeg komme og smake etterpå? Jeg gleder meg allerede!»  Etter at barna er lagt kryper vi en og en inn i sofaen på stua med hvert vårt pledd og ser noe helt hjernedødt på tv som alibi for å sitte og skravle. Kveldsvakta dukker opp og spør «skal jeg sette på litt tevann? Hva ser dere? Kan jeg være med?» Vi ler litt, for vi vet egentlig ikke hva vi ser, men hun er hjertelig velkommen hun også. Vi skravler om alt fra a til å, og hadde du ikke visst at bygningen du befant deg i het krisesenter, hadde du ikke visst at de menneskene du satt sammen med var der fordi de delte skjebne med deg.

Voldsutøvere er ikke merket i panna, og det er ikke voldsofre heller.

De ansatte er varme og oppriktige, de er profesjonelle medmennesker som tør å stå sammen med deg i en situasjon du aldri hadde drømt om å skulle måtte stå i. De tåler både skravlingen på stua og de helt dype samtalene i enerom. «Fikk du byttet den genseren du kjøpte i feil størrelse til minsten?» spør hun blidt, med tevannet i hånda. For to timer siden snakket vi om hendelser jeg helst ville vært foruten. De har erfaringer i livets nyanser og kontraster, og de tar alle sider av deg på alvor. Nei, du er ikke alene. Nei, det er ikke bare du som tenker sånn. Ja, de har hørt det før. Ja, det er helt vanlig.

Tilbake konkret til barna. På krisesenteret jobber det egne barnefaglige ansvarlige. De har som sin oppgave å se til at barnas rettigheter og behov blir møtt, og å legge til rette for en god hverdag for barna mens de bor der. I praksis kan dette bety en rekke ulike ting, alt etter hvilken situasjon man er i, alderen på barna, og hva man har behov for. De har for eksempel samtaler både med barna, og med forelderen, de arrangerer ulike aktiviteter, og de koordinerer med relevante instanser.

Det er også ansatt miljøterapeuter som selvfølgelig fort blir temmelig populære, da det alltid skjer noe EKSTRA GØY når de dukker opp. Røde Kors er innom jevnlig, og arrangerer aktiviteter. Vi møtte henne på Sørlandssenteret en gang, og de LØP mot henne og ropte gledesstrålende «HEI RØDEKÅSH!!!». Så får man opplevelser man kanskje ellers ikke hadde fått opplevd, eller kanskje opplever for første gang uten frykt som grunntone. For å nevne noen av opplevelsene våre, har vi vært i parker, på gård, i dyreparken, i badeland, på lekeplasser, i ulike friluftsområder, på teater, på kino, på båttur, på togtur, på sirkus, på Sabeltannshow, bakt pepperkaker og kakemenn, lussekatter og pavlova, hatt filmkvelder med lerret, badet og grillet, vært på museum, vært på konsert, laget fruktspyd og baluba, bakt muffins, laget masse forskjellig kunst og pynt til ulike årstider og høytider, feiret bursdager med brask og bram, hatt hjemmesnekra show og konserter, hatt besøk av Baldrian og Musa, perlet, strikket, malt og spilt BINGO!

Dette er bare et lite knippe av noe av det som foregår på krisesenteret. Alt i alt så handler krisesenteret like mye om normalitet som gode opplevelser, og jeg har opplevd at det har vært en god balanse mellom de store opplevelsene og de små øyeblikkene. I tillegg til kvalitetstid gjennom aktivitet, får man oppleve kvalitet i relasjoner. Dette kunne jeg skrevet en hel avhandling om, da det virkelig engasjerer meg, men jeg nøyer meg med ett enkelt eksempel. Jeg kommer aldri til å glemme den ene datteren min sin respons da vi kom tilbake til krisesenteret etter første opphold. Jeg gikk mot døren med bøyd hode og kalde føtter. Hun slo opp døren med rak rygg og strålende øyne og sa «NÅ blir xxx fornøyd!!» Hun refererte til en av de ansatte på krisesenteret, og hun fikk rett. Hun var hjertelig velkommen. Ikke en formell og profesjonell variant av hjertelig velkommen – men velkommen på en varm og hjertelig måte. Krisesenteret er døgnbemannet, og man blir godt kjent med dem som jobber der. Når jeg nå stikker innom for en prat er alltid det første spørsmålet «hvordan går det med jentene?».

Den genuine opprømtheten over femåringens LØSE TANN avslører at her er det mer enn bare låste dører og overvåkningskameraer som beskytter de små hjertene til barna som bor der. Kjærlighet og omsorg, pakket inn i profesjonelle, faglig kompetente, bautaer.

Til deg som sitter og tenker «men kan jeg virkelig ta med barna mine?». Eller til deg som kjenner noen som sitter og tenker det. Svaret er JA, det kan du. Terskelen er høy, først for å tenke det, så for å vurdere det, og så for å gjøre det. La meg senke den ørlite ved å si at krisesenteret er spesialdesignet for at små superhelter skal få trygge, gode og opplevelsesrike dager. Eller bare ro, fred og flest mulig vanlige hverdager. Eller begge deler. Alt etter hva de trenger. Det er også spesialdesignet for at du som omsorgsperson skal være den beste varianten av deg, bli ivaretatt, styrket og rustet til rollen som mor i en ekstra utfordrende situasjon.

"Jeg savner krisesenteret jeg.."
"Du kan jo ikke savne en bygning!"

Jeg mener helt oppriktig at navnet krisesenter gir et feil bilde av hva tilbudet innebærer. Det er ikke en bygning, men et tilbud og et trygt tilholdssted. Det riktige navnet på dette tilbudet er noe i sjangeren TRYGGHETSBOBLA.

Så hvordan er det for barn å være på krisesenter? Trygt.