RVTS Sør

Skomakerens barn

Jeg er lege. Jeg er psykiater. Jeg er mor. I enhver potensiell rangering av hvilken rolle som er viktigst for meg, vil det å være mamma toppe listen. Alltid. Det betyr derimot ikke at jeg slutter å være lege eller psykiater. Jeg er mamma, lege og psykiater samtidig.
Illustrasjonsfoto: Shutterstock

Publisert: 10.08.2017 09:00
Spaltist

Da mitt barn for noen år siden utviklet panikkangst og depressive symptomer visste jeg hva det var. Det betyr ikke at det var mindre smertefullt å se barnet mitt ha det vondt og vanskelig. Men jeg visste hva det var. Jeg visste også at det å ha psykiske helseplager ikke er noe å skamme seg over.

Det hendte bekjente sa ting som ”det må være ekstra vanskelig for deg som er psykiater å ha et barn med psykiske plager.” Men det var ikke det. Jeg syntes kunnskapen min ga meg en styrke og en forståelse som gjorde at jeg kunne møte barnet mitt med ro og støtte. Selv om det var tøft. Jeg kunne tåle samtaler om liv og død fordi jeg visste at ting ikke blir verre av å snakke om det. Kunnskapen fjernet ikke smerten, men den styrket håpet og tålmodigheten.

Barnet mitt har aldri fått beskjed om å ta seg sammen. Barnet mitt har aldri fått høre at det er noe feil med han. Han har hatt og har det strevsomt. Men det kommer til å bli bedre. Det tror vi på.

Som alle foreldre har vi ønsket å få best mulig hjelp til barnet vårt. Vi har svært blandede erfaringer fra møter med helsevesen og skolesystem, men det er ikke det jeg vil fortelle om i dag. Det jeg vil dele med dere er et lite eksempel på hvordan det har vært å være mamma og psykiater i møtet med hjelpeapparatet.

Det jeg vil fortelle skjedde for snart tre år siden. Det var kanskje ikke svært dramatisk. Vondt ment var det kanskje heller ikke. Men jeg glemmer det aldri.

Jeg hadde som flere ganger tidligere selv bedt om et møte med skolen. Lærer, inspektør og helsesøster var tilstede. Sammen med lærer og inspektør var jeg mest opptatt av å snakke om hvordan skolehverdagen kunne legges til rette slik at mitt barn skulle ha det best mulig på skolen.

Helsesøster var mest opptatt av henvisning til bup (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk).

Ikke et vondt ord om bup. Mange barn  og unge får god hjelp der. Men som en som er litt kjent med fagfeltet,  visste jeg blant annet om lange ventelister. Jeg må også innrømme at mine mange år i psykisk helsevern har gjort at jeg vet at en samtale i uka ikke nødvendigvis løser alt. Praktisk tilrettelegging i skolen stod for meg som en prioritet der og da. Det ga jeg også uttrykk for. Jeg påberoper meg ikke på noen måte monopol på sannheten, men jeg vet jeg tenkte at det kanskje gikk an å vente litt ettersom mitt barn allerede hadde kontakt med en kommunepsykolog i tillegg til helsesøster.

Det var da ordene kom. De ordene jeg aldri glemmer.

”Det er litt av et ansvar du tar på deg. Ja,ja, skomakerens barn og alt det der”

”Skomakerens barn”. Helsesøster satt altså der og påsto at fordi jeg var psykiater var jeg ikke i stand til å se mitt barns behandlingsbehov. Om det var sant eller ikke, er så sin sak. Nå var det jo slik at mitt barn er mitt ansvar 24 timer i døgnet hver eneste dag uansett. Det er mulig hun hadde gode argumenter for ikke å vente med henvisning til bup. Men da burde hun ha kommet med de argumentene? Ikke komme med ”skomakerens barn”.

Jeg har aldri i mitt liv følt meg så liten.

Med en setning opplevde jeg å bli devaluert og mistenkeliggjort både som mor og som faperson. Jeg ble så satt ut at jeg ikke klarte å verken tenke eller si noe fornuftig. Jeg husker ikke så mye mer av det møtet.

Kanskje overreagerte jeg. Kanskje vil dere som leser dette ikke synes at det var så farlig. Eller kanskje synes dere det samme som meg – at sånt kan man rett og slett ikke si i møte med en fortvilet mor.

Jeg har tenkt mye på det i årene etterpå – hvordan møter vi som hjelpere andre hjelpere når de enten har det vanskelig selv eller når de er pårørende?

Klarer vi å romme andres fortvilelse uten å diskvalifisere deres faglige kompetanse og erfaring?

Selvfølgelig skal man ikke behandle egne familiemedlemmer eller seg selv. Men det betyr ikke at man ikke kan delta i diskusjoner eller bli møtt med respekt også med tanke på den kunnskap man besitter.

Pårørende kjenner sine nærmeste bedre enn noen i helsevesenet noen gang vil gjøre. Pårørende er i ferd med å sees og tas på alvor i støre grad generelt sett, selv om mye gjenstår. Men jeg vil våge å påstå at vi i alt for liten grad har tematisert hvordan man best møter pårørende som også er fagpersoner.

Undring, åpenhet og respekt må til også i de møtene - ikke gamle ordtak.



Anne Kristine Bergem

Anne Kristine Bergem er psykiater med videreutdanning i gruppeterapi og en mastergrad i kommunikasjon og ledelse. Hun har arbeidet både klinisk, med fagledelse og med administrativ ledelse i offentlig og privat sektor. Hun er tidligere leder i Norsk psykiatrisk forening, fagrådgiver i BarnsBeste - nasjonalt kompetansenettverk for barn og pårørende, samt at hun er forfatter, spaltist og foredragsholder. I dag er hun universitetslektor ved OsloMet. Hun er spesielt opptatt av psykisk helse, kommunikasjon og barn og unges oppvekstvilkår.


Våre nyheter