RVTS Sør

Behov for tjenestestøtte? Send forespørsel.

Å komme nærmere

– Vi er vant til å tenke at distanse er profesjonelt. Men traumebevisst omsorg handler om å komme nær. Prisen for nærhet er sårbarhet, risiko for avvisning og den påfølgende skamfølelsen, sier FagLeder ved RVTS Sør, Heine Steinkopf.
Å gå nærmere, å koble seg på - selv når ungdommen avviser, det er traumebevisst omsorg. Illustrasjonsbilde: Shutterstock

Profilbilde

Eva Dønnestad
RVTS Sør

Publisert: 17.08.2016 11:11

Steinkopf forsker for tiden på hvordan ansatte på en barnevernsinstitusjon opplever det når ansatte skal ha traumebevisst omsorg som tilnærming til ungdommene. Han røper at noen av de foreløpige deloppsummeringene viser at det er svært krevende for ansatte å skulle vise traumebevisst omsorg fordi den inviterer til å arbeidet med hjertet på utsiden, bry seg om ungdommene som en velfungerende mor/far bryr seg om sine barn. Ville følge barna, forstå deres behov og gi dem det de trenger.
– Flere av de ansatte blir slitne, blant annet fordi det er uvant å rive ned veggen av beskyttelse som distansen til ungdommene har gitt dem. De begynner å dele følelser, de blir sårbare for avvisningen og kjenner på skamfølelsen over egen utilstrekkelighet. Opplæringen av profesjonelle omsorgsgivere vil derfor for oss innebære at vi trener hjelpere til å håndtere avvisning og arbeide med hjertet på utsiden – fordi ungdommene trenger det.

Traumebevisst omsorg tar utgangspunkt i den naturlige omsorgen mellom foreldre og barn. En god mor følger barnet, trøster barnet, gleder seg med barnet. Gir barnet anleding til å dele følelser - både gode og vonde. Denne delingen av følelser er med på å regulere følelser.


Hilse skamfølelsen velkommen
– Gode menneskemøter fordrer at man begge viser følelser, at vi er opptatt av hvordan andre har det og hva vi kan gi dem. Når vi arbeider med hjertet på utsiden, blir vi ekstremt sårbare. Vi blir sårbare for det som et hvert menneske frykter som i et utviklingsperspektiv kan bety døden, nemlig å bli avvist av flokken. Vi må som voksne personer om arbeider profesjonelt med å gi omsorg, tåle å bli avvist.
Med avvisningen følger skammen. Er jeg ikke verdig å bli tatt i mot? Er jeg ikke god nok? Hvorfor blir jeg avvist? Løsningen er å hilse skammen velkommen, erkjenne at den er der, og klare å leve med den. Skamfølelse kan noen ganger bli mindre når vi forsoner oss med egen og andres utilstrekkelighet, sier Heine Steinkopf og forsetter:

– For alternativet, å ikke vise følelser, viser seg å ikke fungere i møte med sårbare barn og unge. De kan ofte trenge mer enn barn i velfungerende familier - voksne som viser følelser og god omsorg. Det er ingenting som tilsier at vi skal ha en større distanse til disse barna og ungdommene for at de skal leges og få gode liv. Tvert i mot, om vi kan kalle noe en profesjonell omsorg, kjennetegnes den av en stor hengivenhet og åpenhet, evne og vilje til å stille seg sårbar, gi følelser og ta i mot følelser – DELE følelser med barnet. Om du ikke har hjertet utenpå, ikke viser følelser, men stenger av: Hvilken utvikling får da ungdommen du skal hjelpe?
Som fagmiljø arbeider vi altså med å istandsette mennesker til å ha hjertet utenpå når de arbeider med mennesker.
Tryggheten og relasjonen springer ut av sårbarheten i å våge å komme nær og koble seg på gjennom blikk, velvilje, berøring, vennlighet og evne til å bli over tid.


Dele følelser
– VI må i større grad tenke at alle som arbeider med barn og unge i barnevern eller psykisk helsevern skal nærme seg barn og unge tilnærmet slik en god mor og far nærmer seg sine barn. For barn og unge som ikke har fått omsorgen de trenger, er det ingen grunn til å tilby distanse og avstand som ikke bidrar til god utvikling. Vi vet både gjennom tilknytningsforskning og nyere hjerneforskning at hjernen formes av bruken. Hjernen kan trenes opp og heles ved å få repeterende tilførsel av det den ikke til nå har fått. Det vil si: Barn som er utsatt for omsorgssvikt eller ikke har fått det de trenger, barn som ikke har opplevd trygghet, relasjoner eller at de å vise følelser er trygt, har utviklet dårlige mestringsstrategier, de beskytter seg. De kan gjennom store doser av vennlighet, forståelse og anerkjennelse, heles. Og da har vi eksempler på at de dårlige beskyttelsesstrategiene blir erstsattet av gode. Ungdommene deler følelser og tar i mot kjærligheten de har lengtet etter. De lar voksne omsorgspersoner komme nær, tar i mot og deler – uten å avvise, sier FagLeder ved RVTS Sør, Heine Steinkopf.

– Skal vi komme igjennom denne veggen av beskyttelse, må hjelpere vise sårbarhet og dele følelser. De må gi vennlighet igjen og igjen. De må bidra til å gjøre barnet eller ungdommen trygg gjennom tilstedeværelse og ved å koble seg på, ikke ved å distansere seg. Dette er en særlig utfordring når skadede barn blir tenåringer, kan deres uttrykk og dårlige beskyttelsesstrategier være kraftig avvisende. Hvorfor skulle de ikke være det? Det har jo vært slik de har overlevd til nå.
Da må voksne profesjonelle omsorgsgivere ikke speile avvisningen, men gi vennlighet, koble seg på, være tilstede, gi anerkjennelse og DELE FØLELSER MED UNGDOMMEN. Meningsløsheten forblir meningsløs om den ikke blir delt med voksne som kan kaste lys over den ved å bidra til forståelse gjennom nærvær og anerkjennelse, sier Steinkopf.


Lys på barnets behov
– Om vi setter lyset på barnets behov, trenger barn i krise, barn i barnevernet og psykisk helsevern, kanskje mer og bedre omsorg enn det enn mor og far gir et barn som ikke er i krise.

Vi må invitere miljøarbeidere til å være våge å koble seg på, gå nærmere – vise mer av sine følelser. Det innebærer en stor misforståelse i at profesjonalitet er blitt forbundet med distanse også i arbeidet med mennesker. Profesjonalitet er å gå nærmere. Men vi skal ikke ta lett på konstnadene ved å gå nærmere, understreker FagLeder og psykologspesialist Heine Steinkopf.

 

Les også:

Selvbeskyttelse og nærhet


Våre nyheter