RVTS Sør

Trenger dere tjenestestøtte? Send forespørsel.

Alvorets time

– Hjelpeapparatet rystes ved grunnvollene. Vi klarer ikke å gi barn og unge det de trenger, sier psykologspesialist Anders Dovran, RVTS Sør.  
Psykologspesialist Anders Dovran, RVTS SØR. Foto: Therese Skauge Klokset

Profilbilde

Eva Dønnestad
RVTS Sør

Publisert: 08.08.2017 10:30

26.juli ble en 17 år gammel jente drept av en 15 år gammel jente som var under barnevernets omsorg.

– Det blir ekstra synlig at både samfunn, systemer og personer må ta ansvar når et barn under barnevernets omsorg, dreper. Men det er også alvorlig med det langt større antall barn og unge som ikke dreper, men som har det vondt og fortsatt skriker etter hjelp. Som ikke får det de trenger og blir syke voksne. 

Alvoret i dette inviterer til dyp selvransakelse hos hjelpere og terapeuter, men minst like viktig- til en gjennomgang av systemene slik at de rommer menneskene og deres behov. Vi må ta et nytt grundig blikk på hvilket samfunn vi inviterer barn og unge til å vokse opp i. 

Enkelte lidelser og påkjenninger er ikke bare en enkeltpersons ansvar, men et samfunnsansvar.

Ropet etter mening og framtidstro
Phd. Anders Dovran reiser spørsmål ved om vi former hjelpere inn i systemer som ikke favner menneskelig smerte, livsvekst og framtidstro på gode nok måter.

Barn og unges behov må være utgangspunkt for hva systemene skal etterspørre og legge til rette for å utvikle i hjelperne.

Ellers kan vi fort lage systemer der ansatte mister meningen i arbeidet. De får ikke jobbet på måter de har tro på, sier Dovran.

Anders Dovran mener profesjonelle omsorgsarbeidere og terapeuter er på vei mot gode endringer når de forsøker å forstå fremfor å beskrive. Når de lytter godt til dem det gjelder og samspiller, anerkjenner smerte og leter etter ressurser og gulltråder. Når de arbeider med seg selv og gir av seg selv og sin medmenneskelighet. Når de utvider horisonten og tar et kontekstuelt samfunnsperspektiv på lidelsene. 

– Men vi er kanskje ikke gode nok i møte med det meningstapet og ropet etter framtidstro som kastes imot oss. Hva når hjelpen ikke hjelper? Når det vi gir ikke stiller sult eller dekker behov. Da må vi ta dette inn over oss. Barn, unge og voksne ønsker å bli verdsatt, ikke verdivurdert etter feilgrep, antall sår eller prestasjoner, sier psykologspesialisten.

Må søke lengre inn
Dovran understreker at det er forskjell på selvransakelse og det å bli handlingslammet. Han ønsker tvert i mot en modig oppvåkning der vi trekker lenger inn i grunnstoffet i det å være menneske.

Gode menneskemøter skjer på innsiden av fasadene.
Jeg tror det kreves hjelpere og behandlere som har kontakt med følelser og har våget å være nær både smerte og livskraft i seg selv. Som viser medfølelse og leter sammen med dem det gjelder etter alt som kan lyse opp veiene videre, understreker Dovran.

– Krig, sultkatastrofer, belastinger og traumer har historisk sett skapt mange motstridende følelser i oss som mennesker og profesjonelle hjelpere, og dessverre ser det ut til at dette fortsatt gjelder. Dette fører til at temaet ofte ikke tas opp - verken i den offentlige debatt,  i diskursene eller i behandlingssystemene, sier Dovran og fortsetter:

– I individuelt arbeid fordrer dybden i relasjonen at vi deler det smertefulle.

Gjennom å få mot til å møte mørket, skammen, tap av mening og sorgene, tror jeg vi best kan forløse og bidra til at håpet og livsmotet blir synlig i dem vi skal hjelpe.

For målet er helhet, livsutfoldelse og glede over livet, ikke bare å lege sår, understreker Anders Dovran. 

Han undrer: Hva skal barnevern, BUP og fosterhjemstjenesten gjøre for å gi barn og unge det de trenger? Hvordan må tjenestene bli til for menneskene? Ikke fordi enkeltpersoner skal bære ansvar for enkeltindivider. Men vi må utforske hva som gjør at vi med all vår velvilje, gode intensjoner, all vår kunnskap, kompetanse og erfaring, ikke på gode nok måter får dette ut i menneskemøter med barn og unge på måter som stiller behov, heler sår, gir framtidstro og god utvikling.

Innrømme feil
Anders Dovran deler flere refleksjoner:
– Vi må også innrømme feil. Når det vi kaller behandling og omsorg, ikke oppleves som omsorg, ikke gir barn og unge det de trenger, har vi antakelig feilet. 

Når unge roper om relasjoner, setter vi dem på enetiltak. Når de savner fellesskap som verdsetter dem, plasserer vi dem i individuell behandling en time i uken. Når de ber om mening og noe å tro på, tilbyr vi fort lykkepiller til den verste følelse av meningstap har gitt seg. Når de har så stor indre smerte at skjæringen demper, fjerner vi barberbladene. Dette er satt på spissen. Men vi må brette opp ermene og ransake måten vi møter ulike psykiske smerteuttrykk på.

Klarer ikke å stille sjelens tørst
Dovran mener det understreker alvoret i avmakten, at vi lever i et kunnskapssamfunn som har forsket på, og vet mye om, hva traumatiserte barn og unge trenger.

Vi vet også en del om hva unge selv sier de trenger. Men vi klarer ikke gi dem det. Vi finner heller ikke veien fra kunnskap ut i virkeligheten.  Vi står litt tafatte tilbake med analyser og beskrivelser, modeller og teorier, men synes ikke å klare å stille den unge sjelens tørst. Vi klarer ikke å gi dem en følelse av at vi forstår.

Vi terapeuter og hjelpere må ta innover oss at vi hører ropene, men at vi ikke klarer å helt å forstå hva de ber om. Vi ser ulike symptomer, men klarer ikke å arbeide dypt nok til å forstå hva de er uttrykk for. Vi ser sårene, men klarer ikke å få dem til å gro.

Hva måles hjelpere på? Hva er kvalitet i menneskemøtene?
– Vi som profesjonelle omsorgs-arbeidere og terapeuter må gå i oss selv, samtidig som vi ofte kan arbeide innenfor hjelpesystemer som ikke gir oss de rammebetingelsene som vi kan ha behov for. Det er derfor både et spørsmål om vårt individuelle ansvar som hjelper, men det ligger også utvilsomt et stort ansvar på lederne i de ulike deler av hjelpeapparatene, der eksempelvis epikrisetid og produksjonsmål er parametere vi måles og evalueres på. Dette som utrykk for for kvalitet i hjelpetjenesten, sier Anders Dovran.

– Jeg har de siste årene for ofte møtt slitne hjelpere, både innen spesialisthelsetjenesten, i rusfeltet og i barnverntjenesten. De har rett og slett for mye press i sin kliniske hverdag, for mange pasienter, for mange oppgaver og for få behandlere. På mange måter kan jeg da forstå at det å virkelig være tilgjengelig, for kompleksiteten, for smerte og dybden i den enkeltes historie oppleves for krevende. Samtidig som vi må sørge for at de møtene vi har til rådighet blir alvorets time.

Gjennom å ta behov på alvor, gjennom å anerkjenne smerte, kan livsmotet slippe til.

Psykologspesialist Anders Dovran, RVTS SØR

Se også intervju med Anders Dovran om denne saken i nrk.no.

 


Våre nyheter