Om sommerens fineste dag

I går hadde jeg sommerens fineste dag.

Været var sånn passe, skyene truet sola gjennom hele dagen og regnet lå konstant på lur. Vi skulle besøke noen venner med en hytte i skogen en drøy times kjøretur hjemmefra. Stemningen i bilen var sånn passe. Det har vært noen uker med ferie nå, familien har vært sammen stort sett hver dag og de siste dagene har jeg, som jeg alltid gjør på slutten av en ferie, tenkt at det faktisk ikke skal bli så dumt at hverdagen snart er i gang igjen. Sånn er det når familieslitasjen får tak og man mest av alt ønsker noen timer for seg selv. I tillegg hadde kona og jeg kranglet kvelden i forveien, noe som heller ikke bidro til hallelujastemning i syv-seteren på vei oppover.

Ting lå altså ikke helt til rette for at sommerens fineste dag 2017 lå foran oss. Egentlig så jeg bare fram til å komme inn til hytta, bli servert et glass rødvin og bli sittende der til vi skulle hjem igjen, mens vi småpratet litt og oppdaterte hverandre på hva som hadde skjedd siden sist. Jeg tenkte kona kunne kjøre hjem, jeg mente hun skyldte meg såpass etter kvelden i forveien.

Da vi kom fram stod den andre familien klar med sekken på ryggen, trippende etter å legge ut på tur. De hadde tenkt seg opp på bygdas høyeste punkt på åtte hundre meter, det var bratt stigning så vi måtte være forberedt på å svette litt, og nå ventet de altså bare på oss.

Mygg og knott og kvist og alt annet gjorde ikke mitt humør bedre de første par kilometerne av turen. Etter hvert kom vi inn på en bredere, godt opptråkket sti og tok fatt på klatreetappen mot toppen. Samtidig som landskapet åpnet seg jo lenger opp i fjellsiden vi kom, kjente jeg at også humøret gradvis lysnet. Pusten gikk fort og jeg merket stigningen godt i lårene, men ikke bare der. At det var såpass bratt at jeg ikke kunne tenke på annet enn å ikke slippe klatretauet vi måtte holde fast i gjennom juvet de siste to hundre meterne opp til toppen, gjorde at det ikke bare var mitt dårlige humør som slapp taket, men også medlidenheten rettet mot meg selv og irritasjonen mot min bedre halvdel.

Vi nærmet oss toppen med stormskritt og jeg glemte gradvis å være sur og ikke minst glemte jeg hornet i siden til kona. Vi gikk videre inn mot et tjern hvor vi badet i lett sommerregn, stekte pannekaker over primusen og spiste Ballerinakjeks til dessert som aldri har smakt bedre.

Og hvor er linken til miljøterapi og hjelpearbeid med barn og unge, lurer kanskje du på? Jo, den ligger i hva som skjer i oss når vi deler en opplevelse. Den ligger i opplevelsens potensiale for å bygge relasjon og komme hverandre nær, i hva som skjer i oss selv som menneskemøtere og i hva som kan oppstå når alt uviktig som opptar tankene våre får mindre plass fordi opplevelsen vokser seg større enn det andre.

For meg ligger det største ved jobben som miljøterapeut i nettopp dette: å dele opplevelser og hva som da skjer med oss som mennesker og i båndet mellom oss.