- Barna må få vite så mye som mulig om det oppdraget pappa eller mamma er med på, men ta alderen i betraktning. Samtidig bør barnehage, skole, barnevern og BUP med flere få bedre informasjon om den situasjonen barnet har på hjemmebanen, sier Trine Viste Gabrielsen, regional rådgiver Vest og Sør Norge, i Forsvarets veterantjeneste.
Årlig deltar cirka 1200-1500 nordmenn i internasjonale operasjoner i regi av Forsvaret. En god del av dem er familiefolk med barn som er hjemme.
– Forsvaret har vært oppmerksom på familiene tidligere, men vil nå gjøre mer direkte rettet mot barn i disse familiene. Det er viktig at hjelpere lærer å spørre barna som sliter, om pappa skal, er eller har vært ute i internasjonale operasjoner, sier Gabrielsen.
Trine Viste Gabrielsen (44) har 12 års erfaring fra arbeid i Barnevernet som kommer godt med når hun sammen med kollegaer skal tilrettelegge informasjonen som gis til barn og ungdom på deres premisser. De siste fem årene har hun og 3 kollegaer vært ansatte i sivile stillinger i Forsvaret for å øke kompetansen, forebygge og spre informasjon til barnehage, skole, PPT, BUP med flere, ved hjelp av alle RVTS’ene i Norge.
– Det er ikke alltid det krever store ressurser, snarere en økt bevissthet og evne til å se og spørre, sier Gabrielsen. Hun har også sett hvor stort behovet er i barnets omgivelser for økt kunnskap og informasjon om veteranen og dens virke. Det er de voksne i barnets omgivelser som må vise at det ikke er farlig å snakke om det som er vanskelig, ved å nevne det og invitere barnet til samtale, men ikke tving barnet.
– Hva kan gjøre barna bekymret?
– Det kan være små detaljer for oss voksne, som at satellitten er nede slik at man ikke fikk telefonkontakt med mamma eller pappa den dagen. Det kan være nyheten om at en vegbombe har gått av, eller andre farlige situasjoner. Dette kan skaper frykt og redsel, hos både voksne og barn.
Barna vegrer seg kanskje for å snakke om følelsene sine til den forelderen som er hjemme av frykt for å være en ytterligere belastning.
Normalreaksjoner
Gabrielsen sier det er viktig å formidle at barna ofte har en normal reaksjon på en unormal situasjon. Man må passe på at vi ikke sykeligjør det å være veteran, da det kan overføres til barna. Reaksjonene barna kan få, er ikke mye forskjellig fra barn som lever med andre påkjenninger kan ha.
– Hva kan disse normalreaksjonene være?
– Sinne, tristhet, engstelse og utfordrende atferd er alle vanlige reaksjoner på en uvanlig situasjon. Enkelte barn reagerer også med å fremstå som yngre enn biologisk alder. Barna trenger trygge og regulerende voksenpersoner.
Barna kan også være redde for at mamma eller pappa skal dø når de er ute på oppdrag. Det kan skape frykt og ukonsentrasjon. Alle typer reaksjoner er normale og ofte forbigående, de må sees i sammenheng med den situasjonen barnet befinner seg i. Om en da ikke har kjennskap til familiesituasjonen, kan en fort trekke feil slutninger om hvordan barnet har det – og hvorfor det reagerer som det gjør. Derfor er det viktig for oss at alle som er nær barnet – å huske å spørre. Det kan kaste nytt lys over barnets reaksjoner og være med å bidra til at barna blir forstått og møtt på en bedre måte, sier Gabrielsen.
Forstå barnas smerter og finne ressurser
– Det kan være krevende for familien og dermed også barna når mor eller far kommer tilbake fra oppdrag.
Noen ganger kan veteranene få post-traumatiske stressreaksjoner etter endt tjeneste, som kan være vanskeligere å forstå og forholde seg til om barna ikke får informasjon om hva som skjer og hvorfor det skjer.
Samtidig er det veldig viktig å få fram ressursene til barna og hvordan ulike følelser følger med det å være en del av en veteranfamilie. De fleste av barna er veldig stolte over at en av foreldrene er på oppdrag. Vi har ofte fått høre at mamma eller pappa er modig. Barn og unge forteller at de deltar og hjelper til hjemme mer enn hva de ville gjort, dersom situasjonen hjemme var «normal».
Informasjon til hjelpere
– Informasjon og forebygging er sentralt i det arbeidet som gjøres. Hjelpere må få vite mest mulig om den situasjonen vetaranfamiliene befinner seg i, sier hun.
Gabrielsen har kontor på Haakonsvern i Bergen. Hun forteller at kommunen har valgt å inngå et samarbeid med PPT for å øke kompetansen opp mot barnehager og skoler som kan møte barn og ungdom som har en forelder i internasjonale operasjoner.
RVTS Sør forstår viktigheten av barnets opplevelser
RVTS Sør igangsetter nå opplæring i «Familiefokus på veteranarbeid» av Barnevern, BUP, PPT, skole og barnehage for å gi informasjon som setter de voksne i bedre stand til å forstå barn av veteraner.
Opplæringen kan også bidra til å styrke kommunenes arbeid med å lage veteranplaner. Se https://forsvaret.no/tjeneste_/ForsvaretDocuments/kommunale-veteranplaner-web.pdf
Samfunnet har ansvar for veteranene i det de trør inn på norsk jord. Derfor er det viktig at det sivile hjelpeapparat får økt kunnskap for å kunne gi rett hjelp og støtte, samt å anerkjenne opplevelsene til veteranene og deres familier.
– RVTS Sør har forstått betydningen av det å spørre barnet om egne opplevelser av det som skjer. Jeg er glad for at dette er en del av undervisningen til RVTS-sør – nysgjerrigheten på barnets opplevelser, understreker Gabrielsen.
–Vi må få foreldre som skal delta i internasjonale operasjoner til å fortelle om dette til ansatte i barnehager og skoler.
Jeg har selv erfart en situasjon i en barnehage der en liten gutt var kjempelei seg over tid. Han gråt hver dag, trakk seg vekk fra de andre barna osv. Etter en tid, var det noen som stilte de rette spørsmålene, og da viste det seg at gutten savnet pappaen sin – som var ute på oppdrag. Da ble det lettere å gi rett hjelp. Å man møter barnet på en god måte, opplever de seg forstått og møtt, sier Gabrielsen. Samtidig er det viktig å ikke tro at det er noe barna tenker på hele tiden, de flest barna er fortsatt trygg når en de er glad i er ute og om de blir sint eller lei seg trenger det ikke alltid å handle om at en de er glad i er i internasjonale operasjoner.
Barne- og ungdomspakka
Forsvaret har selv laget barne- og ungdomspakker som gis til barna når foreldrene får et oppdrag. Innholdet i disse pakkene er litt forskjellige da målgruppen er delt i to, barn og ungdom. Den inneholder blant annet en arbeidsbok for hele familien, et verdenskart, brevpapir, en lekebamse til de yngste, og armbånd samt en buff til de eldste. Avdelingene kan selv velge om de ønsker å legge ved generell informasjon om oppdrag og om stedet oppdraget går til.
Familiene samles før utreise. Det er også samlinger for familiene som er hjemme, midtveis i oppdraget og ny samling når soldaten kommer hjem. På samlingene gis det informasjon om oppdraget, landet, kultur osv. Det er også mulighet for å stille spørsmål til ledelsen og dele tanker med andre i samme situasjon. Det er avdelingen som står for oppdraget som holder disse informasjonssamlingene.
– Det er viktig at ledelsen i forsvaret ikke glemmer hvem som står bak soldaten, nemlig familien. Når de har det bra, er det lettere å gjøre en god jobb som soldat. Vi jobber derfor både med forståelse for barnas opplevelser og med foreldrene. Om foreldrene er trygge i sin situasjon, overfører de mindre frykt til barna, sier Gabrielsen.
Hjemmehelt-medalje og «Min tur ut»
- Forsvaret har også innført «Hjemmeheltmedaljen». Dette er en medalje som barn får etter at foreldrene har fått sin medalje, heder og annerkjennelse for sin tjeneste i internasjonale operasjoner (INTOPS). Tanken med medaljen er å hedre barna for det oppdraget de har gjort hjemme mens mor eller far har vært i INTOPS. Denne medaljen ble første gang delt ut i 2013 og skal også framover deles ut til barna etter hvert oppdrag, sier hun.
Barn og unge mellom 12-15 år, av foreldre som har, skal, eller er på vei ut i internasjonale operasjoner får tilbud om å delta på en sommercamp på Forsvarets Veteransenter på Bæreia i Kongsvinger. «Min tur ut» er en sommercamp hvor barn og ungdom får oppleve det å «dra ut» fra familien til trygge omgivelser og meningsfylte aktiviteter. De får mulighet til å utveksle erfaringer og danne nettverk med andre barn og ungdommer i samme situasjon.
Hentet fra Hilde Lindboes studie: Når mor eller far drar i krig”. 11 barn i alderen 6-17 år har bidratt.
Om forsvarsbarna i kontekst:
”Det at jeg spiller håndball, hjelper veldig. Hvis ikke det, hadde det nok vært hundre ganger verre når han var borte.”
”De første dagene er ikke så gøy, folk spør jo hva som skjer og masse sånt så jeg blir litt sånn, ja, hvorfor er de egentlig der?”
”Ja, de spør hvis han ikke er hjemme. Men jeg skriver jo liksom ikke på Facebook at pappa har dratt til Afghanistan igjen, men de får jo vite om det, så de spør jo.”
Om skolen som støtte og sosial arena:
”Ja, når han reiser ut så tenker jeg ikke så mye på skolen. Da tenker jeg mest på han, men jeg føler ikke at skolearbeidet og sånt…jeg føler ikke at det forandrer seg så veldig når han reiser ut.”
Det går bra, men det er jo ikke en god følelse. Det blir vanskeligere å konsentrere seg (på skolen). Jeg klarte egentlig ikke å konsentrere meg i det hele tatt.
”Vi har ei helsesøster her på tirsdager…hu har taushetsplikt. Jeg kjenner ingen som er gått dit, da…”
Om forholdet til media:
”..man hører jo stadig på radio at eh..enda en norsk soldat dør og..ja, man vet jo at det ikke er faren sin, men man vet jo aldri.”
Jeg husker ikke helt hvordan mamma sa det, men jeg husker at hun sa sånn: pappa er der og der. Der er det krig, men hvis du hører dette på nyhetene, så må du ikke bli redd. Og så hørte jeg det da, på nyhetene litt etterpå, når jeg var hos en venn. Så da visste jeg det da, at jeg ikke skulle bli redd.”
Om å få informasjon:
”Hvis han skulle reise ut nå tror jeg at jeg ville forsøkt å finne ut litt mer på forhånd hva han skal i stedet for å begynne å gruble på det underveis. Hvis jeg vet alt det der før han drar, så slipper jeg å tenke på det mans han er der.”
”Jeg kunne tenke meg å få informasjon om hele oppdraget egentlig, og så heller få vite fra pappa hva han gjør.”
Om å holde kontakt underveis:
” Hvis jeg savner han, hjelper det veldig å snakke med han.”
”Det beste er å se bilde av hvor han er, eller hvordan han har det.”
Om forsvaret og familien:
”Jeg var og er utrolig stolt over pappa. Han har vært med å hjelpe. Selv om jeg hadde det vondt de månedene han var borte, så er det viktig å tenke på at de stakkars menneskene har det verre. Han var der nede for å hjelpe dem.”
Se flere sitater i masteroppgaven.
Se også: https://forsvaret.no/tjeneste/familier/barn-ungdom
Film: Denne informasjonen retter seg til førskolelærere, lærere og andre voksne som treffer barn og ungdom som har foreldre som skal reise ut i internasjonale operasjoner for Norge. https://forsvaret.no/tjeneste_/Sider/barns-reaksjoner.aspx
Se også: ”Når mor eller far drar i krig”. En kvalitativ studie om barn og unges erfaringer og opplevelser relatert til at foreldre deltar i militære operasjoner i utlandet. https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/281686
Hele masteroppgaven kan du lese her: https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/281686/Masteroppgave_Hilde%2bLindboe.pdf?sequence=1&isAllowed=y
Les intervju med jente 16 og Hilde Lindboe her:
https://www.nrk.no/dokumentar/xl/forsvarsbarn-forteller-om-sine-opplevelser_---det-er-verst-nar-han-drar-1.12325153
Om kommunale veteranplaner:
https://forsvaret.no/tjeneste/veteraner/lenker/veteranplan
