Som miljøterapeuter har vi ett privilegium større enn alle andre: Vi kan bli virkelig betydningsfulle i andre menneskers liv. Det fineste av alt er at vi kan bli dét – betydningsfulle – bare ved å være oss selv.
Da jeg begynte å jobbe som miljøterapeut med sårbare og risikoutsatte barn undret jeg meg mye over hvordan jeg kunne bli en god hjelper når min egen livshistorie er fri for annen dramatikk enn det man kan forvente av et vanlig liv. Riktignok inneholdt den første tiden av mitt liv en viss spenning med global oljekrise i kombinasjon med en lokal navlestreng som surret seg rundt halsen min på sykehuset på Lillehammer en januarlørdag i 1974, men utover dette har det vært så som så med uventede livshendelser.
Så hvordan kunne jeg gjøre en forskjell for andre når jeg selv ikke hadde vært i nærheten av å kjenne barnas indre turbulens og smerte på kroppen? Det tok ikke lange tiden før jeg skjønte at nettopp min egen livserfaring var det beste utgangspunktet for å gjøre en god jobb som miljøterapeut.
Alle som har jobbet med barn har vel opplevd disse helt spesielle øyeblikkene som oppstår når relasjonen har satt seg og barnet begynner å bli trygg på deg.
Jeg tenker på disse stundene hvor det er som om du plutselig får øye på en annen side av barnet og tenker ”Der er du jo! Nå ser jeg deg. Hei du!” Disse små glimtene av noe annet hvor man plutselig oppdager noe sammen med barnet og deler en bitteliten opplevelse som likevel kan bli så stor.
Da jeg første gang opplevde et slikt øyeblikk snublet tankene mine over diktet ”Ett er nødvendig” av Hans Børli. Det var jeg og barnet, en triviell og på mange måter hverdagslig situasjon rundt kveldsmaten. Mens jeg fortalte om hvordan jeg hadde det da jeg var barn – om fisketurer med faren min hvor vi satt og ventet på storgossen eller bading i små fjellvann om sommeren – la jeg merke til den helt spesielle gløden i barnets øyne. Det var som om barnet koblet seg på meg på en annen måte.
Resten av tiden barnet bodde på barnehjemmet ble dette et mønster i kontakten mellom oss. Jeg fortalte historier fra jeg selv var liten mens vi delte et par skiver med gulost til kvelds, mens vi kjørte bil eller mens vi hoppet på trampolinen. Og hele tiden lyttet barnet og spurte tilbake. Det var i disse øyeblikkene jeg jobbet best. Det var i disse øyeblikkene jeg klarte å bygge relasjon. Det var i disse øyeblikkene jeg fikk øye på ressursene som bodde i barnet.
Diktet til Børli? Jo, Børli avslutter diktets førti ord med to ord som for meg drar alt dette sammen på en så enkel måte at jeg håper det kan gi alle landets miljøterapeuter selvtillit til å bruke hele seg– den de var og den de har blitt – i sitt arbeid hver eneste dag.
Ett er nødvendig
her i denne
vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.
Hele livet – fra mor og far pakket meg forsiktig ned i bagen og ruslet ned bakken fra sykehuset, over de snøkledde bilfrie gatene og hjem til leiligheten i Storgata 14 – har jeg vært så heldig at jeg først og fremst har møtt andre menneskers bebodde øyne. Som miljøterapeuter kan vi representere det samme.
Vi kan være de bebodde øynene. Vi kan være de som bidrar til at barnet blir kjent med seg selv og verden på nytt.
Med dette som overordnet tanke kommer vi langt i jobben bare ved å være og bruke oss selv. Når vi bruker alle nyanser ved den vi er og samtidig er vårt ansvar i relasjonen bevisst, kan vi bli betydningsfulle fordi vi møter barnet med noe langt større enn teori og fastlåst metode. Når vi viser alle våre sider og møter barnet med alt som bor i oss – når vi er både den modne, den nysgjerrige, den avventende, den utholdende, den tilstedeværende, den undrende, den ærlige og den sårbare – vil styrken som ligger i å være hele mennesker bryte igjennom de mange rapportene som forteller hva barnet har med seg og hvordan vi bør være når vi er sammen med barnet.
Først når vi våger å være hele oss og bruker vårt blikk for de små tingene og våre bebodde øyne, kan vi gå til det nære og levende sammen med barnet.
Til det som skjer mellom oss akkurat da. Til møtets helt egen dynamikk, til blikkets og de små bevegelsenes magiske språk. Til å følge barnets pust og å forstå det som blir sagt uten ord.
Først da kan vi gå til å bli det som betyr noe for barnet: Ryggen å snakke til når vi kjører bil. Den som ikke sier noe selv om det kan være mye å si. Latteren fra dypet i magen. Pleddet rundt beina og det forsiktige stryket under fotsålene. Den myke hodeputa som må snus før det blir for varmt.
