– Det gjelder å snakke så barn lytter. Det gjelder å lytte så barn snakker. Hvis vi blir underaktive og bare lytter, tør ikke barn snakke med oss. Da blir de ansvarlige for samtalen. Om vi blir overaktive, blir de stille og ramler ut. Vi må finne balansen. Det er magi i turtaking, sier Magne Raundalen til 20 HandleKraftAgenter som i regi av RVTS Sør og Bufdir får boost som kursholdere av HandleKraft.
Raundalen snakker om hvordan vi skal være sammen med barn og unge som sliter, og hvordan vi skal kommunisere med dem. Han er forundret over at vi er kommet så kort i å snakke med barn og la barn medvirke.
– Hvordan vi snakker med barn, henger sammen med hvordan vi ser på barn. Barn er forskere, de vil vite. Barn er likeverdige som oss, de har rettigheter. Vi må ha respekt for barnets forstand. Barn er kompetente, sier Raundalen og gjengir Jesper Juuls lov: ”Barn er født til å samarbeide, bare de vet hvordan de skal samarbeide.” Derfor trenger barn forstandige voksne som vet å lære dem dette.
– Hvordan må voksne VÆRE i møte med barn, når de skal snakke med barn?
– Barn er veldig sensitive for sure mennesker, sensitive i møte med uvennlighet. Uvennligheten varer lenge fordi de er så sårbare. Gode voksne og gode samtalepartnere må være VENNLIGE, understreker Magne Raundalen.
Hvorfor så vanskelig?
– Hvorfor snakker en ikke med barn? Hvorfor har ikke barnevernet som har kjent Barnekonvensjonen i 28 år, kommet lenger i systematisk arbeid med å kommunisere med barn? Vi er ikke gode nok her i landet når det gjelder å informere barn, høre barn og sørge for medvirkning fra barn og unge. Barnevernet sliter med å snakke med barna. Hvorfor, vet vi ikke helt, men det etterspørres hele tiden: Hvordan skal vi snakke med barn og unge?
Familievernet sliter også med å finne gode modeller for å snakke med barna. Egentlig kan jeg ikke skjønne hvorfor vi gjør dette så vanskelig, sier Magne Raundalen som gladelig deler av erfaringer for å gi alle som arbeider med barn og unge mot til å kommunisere med dem på gode måter, og være sammen med dem på gode måter.
Barnekonvensjonen og andre lover
Han viser til at Barnekonvensjonen blir 28 år i 2017 og at vi fremdeles må sette kraften inn på å realisere den. Han er særlig opptatt av artikkel 12 – om barns rett til å uttale seg og ha mening om saker som angår dem – og at deres meninger skal vektlegges. Artikkel 5 vil han også løfte. Den pålegger oss å forberede barna slik at de selv kan utøve de rettighetene de har fått i Barnekonvensjonen – i henhold til deres modenhet og alder.
– Vi har lovet barna hjelp, og vi har lover, understreker Raundalen, og nevner i tillegg Barnevernloven §6A, Helsepersonelloven §10A, Spesialisthelsetjenesteloven §3-7A, Barneloven §31 og medvirkning, et nytt prinsipp, 2013..
Turtaking
Raundalen er opptatt av turtakingen i kommunikasjonen med barn og unge.
– Det at det ofte gjentas at vi har to ører og en munn, betyr ikke at vi som voksne ikke skal snakke.
At vi bare skal sitte å si: Hmmm. Nei, vi skal være åpne, anerkjennende, interesserte, nysgjerrige og aktivt lyttende, men vi skal også snakke, dele og respondere. Hvis ikke vi gjør det, gir vi barnet altfor stort ansvar. Det blir dessuten ingen naturlig samtale. For turtakingen som begynner allerede når barnet er nyfødt, er den beste form for kommunikasjon. Lytte, respondere, vente, sier Magne Raundalen.
Han har også flere eksempler på at vi ber barn meddele seg og medvirke i saker der voksne skulle tatt ansvaret. Det kan være i kompliserte saker der far eller mor er i fengsel, det kan være i saker med vold og overgrep. Da er det ikke alltid riktig å legge ansvaret på barnet ved å spørre: ”Vil du besøke pappa i fengsel?” Barnet skal ikke ta det ansvaret om vi voksne vet at det blir en altfor stor belastning for barnet. Da skal vi ta ansvar og snakke med barnet om hvorfor, sier Raundalen. Han er svært opptatt av deltakelse og medvirkning, men anmoder om å vise kløkt i møte med hvordan barn medvirker og hva det skal medvirke i. – Vi voksne har ansvar for å beskytte barn og unge, det må vi aldri glemme, understreker Raundalen.
Alvoret og lekenheten
Hele Norges barnepsykolog Magne Raundalen, fyller rommet med fortellinger, ekte nærvær, erfaring, kunnskap og visdom. Ikke sjelden kommer smilet om munnen og dypt seriøse utlegginger blir avbrutt av varme humørfylte fortellinger fra virkeligheten:
– Det å arbeide med barn byr ofte på overraskelser, smiler Raundalen. En gutt kom hjem fra barnehagen og fortalte bestemoren sin at det hadde begynt en ny jente i gruppa hans. ”Hun har to mammaer, fortalte han. Han så opp på bestemoren og sa: ”Bestemor..
”Oj,” tenkte bestemoren, ”nå kommer det vanskelige spørsmålet om å være lesbisk,” hvorpå gutten sier: ”Jeg lurer på hvorfor bare den ene av dem hadde briller på seg.”
Det er ikke sikkert barn har samme fokus som oss, det kan vi ikke anta, understreker Raundalen. – Derfor må vi spørre. Finne ut hva de tenker, hvordan de ser på verden. Men vi kan forberede barn på vanskelige situasjoner ved å forklare ting for dem, for eksempel hvis mamma og pappa skal skilles. Vi kan også prøve å forklare terror, ulykker og andre vanskelige tema.
Vi må snakke med barna om døden. Om sorgen. Barn går ut og inn av lek. Vandrer mellom alvor og lek. Men de trenger å bli trygget av voksne på vanskelige tema. Når jeg snakker med barn som er pårørende etter dødsfall i familien, har jeg alltid med meg boken: ”Hva skjer når vi dør?” Av Atle Dyregrov.
Mindre redde
Magne Raundalen fortsetter: – Jeg er opptatt av å snakke med barn og unge slik at de blir mindre redde i vanskelige og smertefulle situasjoner. I denne dialogen må vi ha en stor respekt for hva barnet mener, tenker og føler. Det gjelder også når vi snakker med barn i barnevernet eller psykisk helsevern. Jeg kan få en følelse av at voksne ikke alltid tar barnas beskrivelse av behov, ønsker, følelser og situasjoner helt på alvor. Det er som vi sitter og vet best for dem, uansett hva de sier. Vi må etterstrebe å vise en langt større respekt for hva barn mener, sier og tenker. Det kan få så alvorlige konsekvenser for de barna det gjelder, om de ikke har noen voksne som tar dem på alvor, sier barnepsykologen alvorlig.
Språkets kraft
Magne Raundalen har alltid vært opptatt av språkets kraft, hvordan ord skaper virkelighet. Han er RTVS Sørs faste spaltist, han har meddelt seg i aviser, bøker, medier gjennom flere tiår.
Ennå leter han etter språk som favner virkeligheten bredt nok. Som rommer fortellingene barna bærer med seg. Som kan få barn til å forstå og voksne til å handle slik at barn får det bedre.
Grupper med barn
Magne har gjennomført en rekke samtaler med barn i krise og har også hatt grupper for barn. Etter mange års erfaring deler han sin huskeliste for terapeutiske samtaler med barn:
Han forteller fra en gang han leder barnegruppe for barnevernsbarn som bodde i fosterhjem.
– Jeg har alltid hatt tro på å si det som det er på måter som barn forstår. Noen ganger må vi si det på enkle måter. Derfor kalte vi denne gruppen med fosterhjemsbarn for: ”Barn som ikke har det bra nok i familien”. Sånn var det. Barna kom alltid presis til gruppene. Det interessante var at jo flere gruppesamlinger vi gjennomførte – jo mer fant barna seg til rette i fosterhjemmene. Barna fikk dele tanker og følelser, opplevelser og drømmer i gruppene. Det sier noe om at det å få uttrykke seg og bli møtt, kan bidra til god utvikling hos barna, sier Raundalen.
Hvorfor snakker dere ikke med barn?
Magne Raundalen vender seg til HandleKraftagentene og spør: Hva tror dere er årsaken til at ansatte i barnevernet ikke snakker med barn? Agentene har erfaringer fra at noen sier: Det er ikke viktig. Det kan være skadelig. Det blir så komplisert. Raundalen svarer opp med å si: Det er komplisert, men viktig. Det er ikke skadelig om man gjør det på gode måter, tvert i mot, da hjelper vi barna ved å snakke med dem. Det er barna som kjenner best hvor skoen trykker for dem. Det er helt nødvendig å få med deres opplevelse av situasjonen og deres ønsker og meninger, om vi som voksne skal gjøre et godt stykke arbeid, konkluderer, Raundalen.
– Ikke gi treåringer ansvar de ikke skal ha
Men på ett punkt er Raundalen skeptisk når det gjelder hva og hvordan vi snakker med barn. Det gjelder den bølgen av kurs for ansatte i barnehagen om hvordan de kan snakke med barna om seksuelle overgrep: – Hva skal vi si til de små barna?
Jeg er skeptisk til at barnehageansatte snakke med barna om seksuelle overgrep.
Det har sammenheng med barns begrepsverden og voksenverdenens evne til å følge opp hvordan det går med den informasjonen de gir om seksuelle overgrep. Mitt poeng er at voksenverdens ansvar ikke kan overlates til barna. Vi kan kanskje snakke til fem-seksåringer om dette, men ikke de minste barna. Ikke tre-fireåringer. Årsaken som oppgis for å snakke med de minste, er å få dem som opplever overgrep til å si i fra. Da har vi gitt dem et altfor stort ansvar. Vi kan ikke sende ut fireåringene for å se for oss. Det er voksnes jobb, mener Magne Raundalen.
Barn som etterlatt ved selvmord
Hele Norges barnetalsperson snakker også med barn som er etterlatte ved selvmord.
Han blir ofte tilkalt til skoler og barnehager dersom det har vært selvmord eller andre kriser. Da bruker han ofte begrepet tankesykdom – om depresjon. Han forteller om hvordan tankesykdommen har sagt ting til den pappaen eller mammaen som har tatt livet av seg. Han prøver på barnevennlige måter å si det som det er. Forklare.
– I samtale med barn må alt blodet ha rent ut i første versjon, pleier jeg å si, – slik at historien ikke blir verre etter hvert. Eller barnet begynner å lage seg egne fantasier som er verre enn virkeligheten. OM det er selvdrap i nære relasjoner, må barna få vite det med de beste ordene vi kan gi dem. Ikke pynte på ordene men si hva som er skjedd. Vi må bevare vår nennsomhet for barn i måten vi gjør det på. Men vi må aldri overlate barna til seg selv i kriser og vanskelige situasjoner. Vi må gå nær dem, lytte til dem – og snakke, og ikke minst, være vennlige, sier Magne Raundalen.
Tre veivisere
Magne Raundalen har tre veivisere i arbeidet med å samtale og kommunisere med barn som han ønsker å dele med sine lesere:
AARON ANTONOVSKY – SAMMENHENG I LIVET
Aaron Antonovsky: The Mystery of Health, 1990
Svensk utg. 1992: Hälsans Mysterium
Dansk utg. 2004: Helbredets mysterium
Norsk utg. 2012: Helsens mysterium, Gyldendal
JAMES PENNEBAKER, OPENING UP
Konklusjon: De som legger lokk på traumer og mentale påkjenninger, har en langt dårligere helsesituasjon enn de som får satt ord på det verste.
James Pennebaker (1997): Opening-up – The Healing Power of Expression Emotions
LEONARD BERKOWITZ, NEO-ASSOSIASJONISTENE
«Aggression – Causes, Consequences and Control», Guildford 1990, Vonde og traumatiske minner er lagret i hukommelsen.
