RVTS Sør

Gi slipp. Slapp av. Slipp til.

Om hengivelsens kunst. En refleksjon.
Illustrasjonsfoto: Shutterstock.

Profilbilde

Eva Dønnestad
Kommunikasjons- og formidlingsleder

Publisert: 26.04.2017 12:35
Spaltist

Det er underlig å tenke på hvor mye tid vi bruker på å beherske, få til, kontrollere og fikse, når kanskje den viktigste inngangsporten til livsutfoldelse og til hverandre- er hengivelse.

Trenger vi hengivelsestrening like så mye som mestringskompetanse? Er livet noe vi kan få til, eller er det også noe vi må slippe til?

Nøkkelen er antakelig å finne balansen mellom disse to.

Å gi slipp på det som fastholder oss i mønstre som hindrer nærhet til oss selv og andre, er en utfordring. Å slappe av med egen utilstrekkelighet og feilbarlighet, er ikke lett. Å stille seg sårbar og være den som sier "Jeg bryr meg om deg" først, koster. For vi bruker mange rare mekanismer for å beskytte oss mot det vi frykter mest: Avvisningen. Det å ikke være ønsket som en er, nær et annet menneske. Ikke være en del av relasjonene, flokken eller fellesskapet.

RVTS Sør vektlegger å stoppe opp ved menneskets kjennskap til både åpne og lukkede rom i seg selv. Som profesjonelle hjelpere skal vi være dem som først sier: "Jeg er her for deg. Jeg vil prøve å forstå deg." Vi skal være der, tross avvisninger. Men hvordan klarer vi dette i livet vårt ellers?

Hjelpere skal være tro mot seg selv og evne å dekke egne behov for å kunne følge mennesker så langt de trenger for å bli forstått. 

Kanskje ordene mestre, regulere og beherske alene ikke er nok for beskrive veier til hele mennesker i hele liv? Kanskje vi også trenger hengivelsestrening? Å ta spranget - som Kierkegaard ville sagt det. 

Når Daniel Siegel sier at "Connection is everything." Hva mener han med det? Og hva mener RVTS Sør når vi vektlegger at ingen av oss kan heles alene? Vi trenger å leges i relasjoner. Være nær mennesker.

Noen ganger kan vi få inntrykk av at det finnes en kjede med lenker mellom alle mennesker. At det bare handler om å hekte seg på. Noen ganger forsøker vi å koble oss på andre fordi det passer seg sånn, det gir trygghet eller de ytre rammene er på plass. Uten at man er i nærheten av å dele det vi trenger å dele, for å kunne si: Relasjonen heler. 

Veiene til å koble oss på hverandre er som regel mer sårbare og krevende enn å sitte i samme rom, terapirom, i samme selskap eller gå på samme aktivitet. Eller for den saks skyld, være i samme familie. Det er en langsom og til tider sårbar prosess å RELASJONERE. Komme nær et annet menneske slik at det gir følelse av tilhørighet og sammenheng.

Det kan være både utfordrende og godt å være nær mennesker som har mistet mye, som er bunn ærlig om egne nederlag, sårbarheter og behov. Mennesker som snakker sant om livet sitt, utfordrer til ærlighet. 

Om en tenker at kjærligheten og verdigheten er innerst inne i det vi kaller menneskelighet, er det kanskje langt mer vi kan miste, langt flere lag med polstringer vi kan fjerne. Noen ganger er det livshendelser eller tap som ribber oss og stiller oss nakne. Andre ganger kan menneskemøter røre ved noe i oss som kanskje er en mulighet til vekst og visdom. Jeg synes også det kan være fint å reflektere over gamle skrifters ord om at "den som mister sitt liv, skal finne det." Eller som den svenske poeten Karin Boye sier i et av sine dikt: Du skal tacka dina gudar - om dom tvinger bort ditt skal - värklighet ock kärna- blir ditt ända val."

Dette er en balansekunst mellom den nødvendige beskyttelse mot det som ødelegger oss og fellesskapet - og hengivelse til det som bygger - slik som å bry seg om noen. Som er et vågestykke i seg selv. 

Mange kan til tider, kjenne på ensomhet til tross for at det er mange mennesker i livet sitt. Man kan være i lite helende og livgivende relasjoner. 

Kanskje det er først når vi gir slipp og våger å slippe andre litt lenger inn og livet til, at en ny fortelling kan begynne. Den litt nærere, sannere og mer kraftfulle. At vi kan kjenne dybden i et nærvær. At delingen av sanne følelser og sant levd liv er noe av det vi slipper til. Med det kommer ofte den betingelsesløse kjærligheten som viser seg i handlinger og væremåte. Som er alle behovs kilde. 

Våren kan være en fin tid for refleksjon. En tid for å tenke igjennom hvem du er, hvilke rom du har stengt som du med fordel kan åpne. Finne ut hvem som er betydningsfulle i livet ditt. Som kan nå inn dit hvor sår leges. Jeg håper og tror at det finnes et menneske for alle. At vi kan være et medmenneske for flere enn vi har tenkt. 

Du inviteres til å bruke dagen i dag og dagene som ligger foran til å 
GI SLIPP. SLAPPE AV. SLIPPE TIL.

 

En refleksjon av Eva Dønnestad



Eva Dønnestad

EVA DYPPER PENNENEva Dønnestad er kommunikasjonsleder i RVTS Sør. En erfaren skribent og historieforteller som har vært morgenkåsør i NRK P2 og magasinspaltist i Fædrelandsvennen i en årrekke. Hun har ledet mange nasjonale prosjekter med sårbare barn, unge og voksne i fokus. Hun har produsert magasiner og utgitt flere bøker. Hos RVTS Sør driver hun verdi- og utviklingsarbeid og lager innhold til prosjekter og våre websider.


Våre nyheter