RVTS Sør

Trenger dere tjenestestøtte? Send forespørsel.

”Hvordan tenker du at jeg føler meg nå?”

Har du noen gang fått dette spørsmålet fra en du skulle hjelpe: ”Hvordan tenker du at jeg føler meg nå?” Da skal du ta det som et tegn på tillit.
Illustrasjonsfoto: Shutterstock

Profilbilde

Anders Dovran
Psykologspesialist / PhD

Publisert: 28.04.2017 10:30
Spaltist

Etter to dager med sykdom, mens vi sitter litt småslitne og ser på barne-tv, ser fireåringen min opp på meg og spør:
- Hvordan tenker du at jeg føler meg nå, pappa?
- Jeg tenker du er sliten etter en lang dag, svarer jeg.
- Nei. Jeg er lei meg, sier hun.
- Hvorfor er du det? spør jeg.
- Fordi jeg ikke får mer ostesmørbrød, sier fireåringen.

Den lille episoden fikk meg til å tenke på to ting: Hvor lett det er å ta feil av hva andre trenger om vi ikke spør. Og, hvor ofte har jeg som psykolog fått dette spørsmålet fra mine klienter eller de menneskene jeg har jobbet med: Hvordan tenker du at jeg føler meg nå?

Er vi som psykologer, miljøterapeuter og hjelpere nok opptatt av å finne ut hvordan de vi skal hjelpe føler seg i møte med oss?

Å stille eksistensiell sult
For jenta mi på 4 år handlet det om et ønske om mer mat. For mange av dem vi hjelpere møter, kan det være snakk om eksistensiell sult. Sjekker vi ut om noe vi gir, fyller behov og stiller sult hos dem vi skal hjelpe?

Hvor ofte har jeg hørt denne tillitsfulle setningen av forventing eksplisitt fra de jeg har arbeidet med enten som miljøterapeut på barnehjem, ungdomshjem eller psykolog i arbeid med rusmisbrukende ungdommer? Klarer vi å tenke at barna og ungdommene vi arbeider med for sjelden blir møtt som mennesker som har behov? Enten det er for næring, gode blikk som tar dem som de er, varme eller en skive brød? Når vi ikke tar behovene deres på alvor og er nysgjerrige på hvordan de føler seg, kan resultatet fort bli at de slutter å forvente noe av oss voksne som skulle vært der for dem. De slutter å spørre, kreve og vise sine behov. Det blir for sårbart. Om vi ikke har antenner for nettopp dette spørsmålet: Hvordan tenker du at jeg føler meg nå?

Overkommunisere at vi vil dem vel
Mange av dem vi jobber med, har en historie som innebærer at behov IKKE er blitt møtt. De er derfor ekstra vare på å gi noen signaler om hva de trenger. Klarer jeg som hjelper godt nok å uttrykke at jeg vil dette mennesket som er her sammen med meg, vel? Jeg tror vi må overkommunisere at vi vil menneskene som vi skal hjelpe, det beste. Det er vårt ansvar som hjelpere å sørge for å skape det klimaet som gjør at barn og unge tør å uttrykke behov, til og med noen ganger på uforståelige måter.

Motet i å forvente noe av noen
Ordene: ”Hvordan tenker du at jeg føler meg nå?”-  gir en klar forventing fra barn og unge om at de faktisk vil bli sett. De vil vite hvordan vi oppfatter dem og hvor mye av hvem de er vi klarer å få med oss. Det ligger en kraft og et mot i det å forvente noe fra noen, i ønsket om å bli ville bli sett og tørre å be om hjelp. Men det er sårbart. Og unge tør ikke forvente om vi ikke er opptatt av hvordan de føler seg i møte med oss. Om vi ikke gang på gang sjekker ut hva de trenger og forsøker etter beste evne å gi dem det, eller legge til rette for at de finner det selv eller sammen med andre.

Når halvparten dropper ut, hva er det vi ikke får til?
Mennesker som kommer til behandling har en forventing om at de skal møtes på sin underernæring ved å bli sett som de er, anerkjent og verdsatt. De forventer at møtet skal hjelpe dem videre på veien. Når vi samtidig vet at frafall i poliklinisk behandling, er nærmere halvparten av de oppsatte møtene eller konsultasjonene, må vi spørre oss: Klarer vi å gi mennesker den næringen de har behov for? OM vi klarte det, hadde de vel kommet til oss igjen og igjen. Hva er det vi gjør feil, når mennesker som i utgangspunktet som vil ha hjelp, dropper forsøket etter kort tid? Alt for ofte har jeg i ulike deler av hjelpeapparatet, og spesielt i behandlingsinstitusjoner som skal hjelpe ungdom med rusmisbruk, at ansvaret for dropouten bli lagt på manglende motivasjon hos ungdommen. Vi tenker at det er DE som ikke er  motiverte, det er ikke vi som ikke klarer å gi dem det vi trenger. Her må vi våge å tenke annerledes. Jeg mener det i stor er vårt ansvar når mennesker faller ut av behandling.

Hvordan møte forventningene?
Hvordan kan vi i større grad arbeide med at vi som hjelpere kan skape slike møter og komme i tillitsforhold til dem vi skal hjelpe slik at de opplever seg anerkjent og verdsatt? Hvilke spørsmål kan vi som hjelpere stille, for å lage rom for at den som skal hjelpes får mulighet til å la sine forventninger komme til uttrykk? Hvordan vet vi at vi nettopp møter de forventningene våre pasienter eller klienter har til oss. Vi må våge å spørre!

Tilbakemeldingskultur
I arbeidet med mennesker i krise, rus eller med psykiske vansker handler det om å bygge en hjelperelasjon bygget på tillit der vi fra første møte skaper et klima der den som søker hjelp våger å komme med sine behov og sine forventninger. Vi er ansvarlige for å skape et terapeutisk rom der vi er kontinuerlig opptatt av tilbakemelding på om vi snakker om det som den andre opplever er viktig. Spør gjerne direkte: Er det noe du savner fra meg? Hvordan opplever du at jeg møter deg? Er det noe jeg kan gjøre bedre for at du skal kjenne deg forstått? Jeg vil deg vel.

Det har i mange år vært forsøkt å etablere en tilbakemeldingskultur innen psykisk helsevern og i Tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Det er gledelig å nå erfare at flere og flere instanser er i ferd med å bruke ulike typer tilbakemeldingsverktøy. 

Hva tenker du er det viktigste å snakke om?
I tillegg til å skape et rom der det er plass til blikk og ord som bekrefter den andres følelser og tanker, er min erfaring at invitasjonen også handler om at vi snakker om det viktigste. Ofte handler det om det livet menneskene lever akkurat nå. Det handler alltid om det de har opplevd. Det handler om manglende blikk, kalde blikk, om vold, overgrep og sorg. Det handler om å skape oversikt, og alltid om å forsøke å begripe eller finne sammenhenger i sin egen livsfortelling for å klare å bære den. Vi skal hjelpe mennesker til å finne sin fortelling og til å hente fram egne ressurser for å skape en bærekraftig livsfortelling.

Spørsmålet til dattera mi klinger i meg ennå: ”Hvordan tenker du at jeg føler meg nå?” Det var modig av henne å spørre om det. Men jeg tenker på hvor langt større mot det kreves av en ungdom som ikke har fått det som det trenger, for å stille meg en nesten fremmed, det samme spørsmålet. Hvor mye mer tillit, varme og velvilje jeg må vise for å lage et rom der den jeg skal hjelpe tør å ha forventninger til meg, til andre, til seg selv, til livet? Forventninger om at det også kan skje noe godt.

Ikke beskrive, men spørre
Hvordan får jeg den andre til å føle seg? Tør mennesker å vise sårbarhet ved å tørre å ha forventinger til meg? Klarer jeg å finne ut hva de trenger og hvordan de har det? Klarer jeg å gi dem hva de trenger? Kanskje er det ostesmørbrød. Kanskje er det kjærlighet i andre former. En ting er sikkert, jeg må ikke beskrive hvordan jeg tror at de har det, jeg må finne ut hvordan de har det og hvordan de føler seg sammen med meg. Jeg skal ikke slutte å arbeide med å forbedre meg før jeg får dette spørsmålet fra en jeg skal hjelpe: Hvordan tenker du at jeg føler meg nå?



Anders Dovran

Har jobbet som behandler innenfor rusbehandling for unge og unge voksne i 10 år. Han har erfaring fra arbeid som psykolog i barnevernsinstitusjon, rusinstitusjon og spesialisert poliklinikk for traumer. Hans hovedfagområde er behandling av unge og unge voksne utsatt for belastende livshendelser, rusbehandling og forskning/fagutvikling.


Våre nyheter