– Når mennesker møter hverandre med en positiv nysgjerrighet på hvem er du?, heller enn å ty til kategoriseringer om oss og dem, kan vi oppnå en god integrering, sier Guro Westgaard, seniorrådgiver, RVTS Sør.
Eva Dønnestad
RVTS Sør
08.04.2016, kl. 12:30
Guro har også lang erfaring fra arbeid med yktninger og enslig mindreårige asylsøkere, blant annet som avdelingsleder for en bolig. Hun vil bidra til å møte alle som likeverdige mennesker der jakten på likheter er mer fremtredende enn jakten på forskjeller.
– Ofte begynner vi å kategorisere hverandre: Der ser jeg en yktning, en pensjonist, en student, en rusmisbruker.
Tenk om vi kunne bli mer bevisste på å møte hverandre som de vi er i det aktuelle øyeblikket.
– Det kan for eksempel være å møte en far som er med sin sønn på første skoledag, en datter på lekeplassen, en kunde i en klesbutikk, en pasient hos legen, en mor på helsestasjonen, en fotballspiller på trening, en arbeidssøker på NAV, en forbipasserende på gata. På den måten kan vi være med å bygge et inkluderende fellesskap, der likhetene mellom mennesker blir viktigere enn forskjellene og der forskjeller er noe naturlig. Alle vet noe om hva en mor er eller hva en nabo er. Verden består av mennesker.
Tilhørighet
– Å møte hverandre med uhensiktsmessige kategoriseringer skaper distanse. Å møte hverandre som likeverdige mennesker skaper nærhet. Som igjen skaper tilhørighet, et av våre grunnleggende behov, understreker Westgaard.
Dette vil være med på å gi gode vekstvilkår for aktiv deltagelse i samfunnet og opplevelsen av og ha en meningsfull hverdag, som er viktige momenter i integrering. Og det må bygge på en gjensidighet. Jeg møtte en gang en ung mann som sa: ”De fortalte meg at alle dørene er åpne for meg her i Norge, men det var vanskelig helt alene, for ingen hjalp meg og finne nøklene.”
Velkommen
Guro tror god integrering kan starte med et ”Velkommen” fra oss som allerede er her.
– For meg bygger det på likeverd som verdi. I handling kan det vises gjennom et vennlig blikk til en forbipasserende i gata, et smil på butikken, framsnakking av en ny nabo, en bursdagsinvitasjon til den nye eleven i klassen eller en kaffepause med den nye kollegaen på jobben.
Hva ville våre barn trengt i fremmed land?
Seniorrådgiveren ved RVTS Sør gir oss en utfordring: Hva ville våre egne barn trengt om de måtte ykte alene til et nytt lang uten familien sin. De barna som kommer alene til oss, trenger det samme: Først å fremst og bli tatt i mot av trygge og tålmodige mennesker som kan gi varm omsorg og framtidstro. De trenger stabile og forutsigbare hjem, gode venner og likemenn, en nabo som sier hei, en plass på fotballaget og et tilpasset skoletilbud, for så en dag stå på egne bein i et samfunn som de vil oppleve tilhørighet til.