RVTS Sør

Fremtidsfrykt og håpets betydning

Vi trenger flere mennesker som forkynner håp i dag. Ikke urealistiske og tilslørende fremtidsvisjoner, men realistiske håpsbilder som kan få både unge og eldre mennesker til å brette opp ermene og jobbe hardt for å komme dit vi vil!
Illustrasjonsfoto: Shutterstock/RVTS Sør

Profilbilde

Paul Leer-Salvesen
Teolog, professor ved UiA

Publisert: 25.04.2017 10:08
Spaltist

Mange  mennesker er redde for fremtiden. Klodens fremtid, egen fremtid. Ikke alle er redde, men tilstrekkelig mange til at vi har fått et navn på fenomenet: Chronofobi. Egentlig betyr det tidsfrykt, men det brukes mest for å betegne en tilstand av fremtidsfrykt og håpløshet. Noen peker på den katastrofale arbeidsledigheten blant unge i Sør-Europa som en viktig grunn. Andre peker på den politiske usikkerheten etter valg og folkeavstemninger i USA og Europa, økte spenninger mellom øst og vest, klimatrusselen.

«Melancholia» heter Lars von Triers katastrofefilm fra 2011. Den starter med en bryllupsfest på et gods i et vakkert landskap. Vi møter festkledde og glade mennesker som likevel kommer sammen med fortiden sin i bagasjen. Men det er fremtiden som raskt skal dominere det hele. En megastor meteor er på kollisjonskurs med jorda. Planeten Tellus kommer til å bli knust om noen timer. Ingen kan gjøre noe som helst for å avverge katastrofen. Det finnes bare en mulig fremtid, og den heter tilintetgjørelse. Filmen viser hvordan ulike mennesker reagerer på denne fremtidsvisjonen: Selvmord, festing, galskap, intense samtaler, holde tett rundt de nærmeste.

«Melancholia» er en dyptpløyende psykologisk thriller som tegner treffsikre portretter av forskjellige menneskers måter å håndtere krise på. Men dette er først og fremst en grusom film, fordi den er absolutt håpløs – uten håp. Den eneste mulige strategi i møte med fremtiden, er det den stoiske filosofen Epikur forslo for å bekjempe dødsangst: Døden angår oss ikke, for når den kommer, er vi ikke lenger til. Og så lenge vi er til, er ikke døden der!

Jürgen Moltmann heter en tysk tenker som kalles «håpets teolog». Han fyller 90 år denne våren, og er stadig aktiv med bøker og foredrag, ikke minst om håpets betydning. Han skrev en bok om «håpets teologi» for femti år siden, og for et par år siden kom boken om «håpets etikk». En grunntake hos Moltmann er at håpet gir energi til å forandre og bearbeide nåtiden, både på makronivå i kampen for å redde kloden fra økokatastrofen, og på mikronivå i våre individuelle liv og samliv. Bytter vi ut de gode, kreative utopiene med dystopier, skrekkbilder, skjer det noe også med vår nåtid: Vi mister energien vi trenger for å bearbeide nåtiden og kjempe for en bedre fremtid. Jürgen Moltmann forkynner et budskap som er langt borte fra Lars von Triers «Melancholia»: Forestill deg en fremtid med større rettferdighet og bedre økologisk balanse, håp for denne fremtiden, og da øker sjansene for at den vil komme til deg!

Vi trenger flere mennesker som forkynner håp i dag. Ikke urealistiske og tilslørende fremtidsvisjoner, men realistiske håpsbilder som kan få både unge og eldre mennesker til å brette opp ermene og jobbe hardt for å komme dit vi vil! Vi trenger flere politikere, flere kunstnere, flere forskere som tydeligere kan tegne opp alternativene for oss og oppmuntre oss til å ta de riktige valgene mellom ulike former for fremtid.

Jeg har skrevet det før i denne spalten, og gjentar poenget nå: Alle mennesker trenger at andre håper for dem. Det finnes ikke noe som er så destruktivt som det å være omgitt av håpløshet. Det smitter. Det skal noe til å klare å bevare håpet dersom andre har sluttet å håpe for dem. Dette vet alle som har vært i utsatte situasjoner selv i livet, eller de som er tett på dem som venner, familiemedlemmer, profesjonelle:

Alle trenger noen som håper for dem!

Som ung fengselsprest lærte jeg dette blant annet av kokken som styrte kjøkkenet i Ila fengsel. Hans motto var: «Det er håp for alle!» Og fordi han mente det var håp for alle, var det mange fremtidige kokker som fikk sjansen og begynte sin læretid på kjøkkenet på Ila. Jeg vet ikke om denne kokken hadde lest om den amerikanske sosiologen Erving Goffmans stigma-teori, men han praktiserte den i hvert fall. Goffman fant i sin forskning hvor viktige omgivelsenes forventninger var til for eksempel unge lovbrytere: Hvis alle forventer at du skal sprekke og bruke stoffer igjen, øker sjansene dramatisk for at du faktisk gjør det. Stigmaet «narkoman» skaper hva det nevner. Men det kan også håpet gjøre: Hvis noen viktige personer rundt deg tror at fremtiden din kommer til å bli god, øker mulighetene!

La oss ta kampen opp mot dystopiene og mot de håpløse diagnosene. La oss bevare håpene!    

 



Paul Leer-Salvesen

Paul var fengselsprest i sin ungdom, ble så skjønnlitterær forfatter, voldsforsker, tok doktorgrad i kriminologi, var kulturjournalist og til slutt professor i etikk ved UiA. Han skriver romaner, barnebøker og fagbøker og har særlig vært opptatt av temaer som skyld, tilgivelse og forsoning. Han er glad i å lage mat, reise sammen med sin kjære, dekke bord til venner og familie, og de lange åpne samtalene som varer utover kvelden.


Våre nyheter