Howard Bath i Norge: – Vi må kartlegge og ta utgangspunkt i menneskers behov, ikke i en teori. Selv om traumeforståelsen dominerer for tiden, må vi ikke utelate andre fagblikk som kan bidra til at barn, unge og voksne utsatt for store påkjenninger, blir trygge aktører i livene sine.
StressAktiveringsBevissthet?
Howard Bath forklarer hvordan ordet traumebevisst nærmest har erstattet ordet terapeutisk i Australia for tiden. Han er opptatt av å bevare vidsynet og ikke havne i faggrøfter som gjør at vi mister viktig kunnskap og kompetanse som kunne hjulpet oss å hjelpe barn, unge og voksne utsatt for store påkjenninger. Både utviklingspsykologien, narrativ psykologi, tilknytningspsykologi med mer, kan være med i sekken vi henter fra i møte med mennesker som er utsatt for påkjenninger og traumer.
Derfor utfordrer Howard Bath:
Traumeforståelsen er riktig og viktig, jeg er dedikert, men den er ikke nok. Den gir ikke svar på alle spørsmål. I møte med barn utsatt for store påkjenninger, vet vi at fellesnevneren for dem er at de er redde, stressaktiverte – lever i konstant beredskap, men ikke alle er traumatiserte. Enslige mindreårige asylsøkere er heller ikke en homogen gruppe. Noen reiser fra krig, har vært utsatt for traumatiske hendelser som vold og overgrep, andre blir sendt ut av familien og har ikke hatt mange store påkjenninger før reisen eller før ankomst til nytt land. Flesteparten av dem jeg jobber med i barnevern og kriminalomsorg for unge, er traumatisert. Men det er ikke de gjentatte traumatiske hendelsene som kan ha hovedfokus. Det er mønstrene av frykt og aktivering de har skapt hos barna og de unge, vi skal gå inn å gi reguleringsstøtte i forhold til - slik at de kan lære å regulere seg selv, sier Bath engasjert.
Kanskje vi burde snakke like mye om stressaktiveringsbevissthet som traumebevissthet?
Howard Bath
– Vi må heller ikke glemme at en stor andel av dem som har levd i klima av neglet, vold og overgrep, har andre utviklingshemminger som kan kan være kognitive, påførte eller genetiske. Derfor må vi la flere fagblikk ligge til grunn for hvordan vi møter barnet, den unge eller voksne. Selv om traumeforståelsen og rammeverket den gir med nevrobiologi og hjerneforskning inkludert, er det beste blikket vi så langt kan ha på barn og unge utsatt for komplekse traumer, så er det ikke nok. Vi må bevare bredden i kunnskapsblikk for å gi barn og unge utsatt for store påkjenninger det de trenger, understreker Howard Bath.
Fra opplevd trygghet til livsutfoldelse
Bath viser til at både Maslow og Ericsson for flere tiår siden, slår fast: OPPLEVD TRYGGHET er det viktigste og første vi må skape når mennesker er aktivert, redde og har vært utsatt for komplekse traumer og påkjenninger over tid. Men Bath inviterer ett skritt videre, han har en høyere ambisjon: Barn og unge skal ut i livet, lære gjennom å ta sjanser, feile og bli sterkere. Trygghet ikke er nok. Å skape opplevd trygghet for barnet, er en mellomstasjon – et sted barnet kan sakte, men sikkert, øve seg på å ta utfordringer. Vi kan invitere til overkommelige sjanser som ikke skaper for stor stressaktivering. Dette må vi også snakke om. Vi kan ikke gå fra et barn som opplever seg trygt og tenke – nå er alt bra. Det er nettopp når barnet opplever trygghet at det er klar for å kaste seg ut i livet, ta fram et spekter av følelser. Ta små steg ut i passe utfordrende nye sjanser.
Trygghet er det viktigste for barn og unge som er komplekst traumatisert, men det er ikke det endelige målet. Når de er trygge, kan de trene på utfordringen i å bygge relasjoner, koble seg på fellesskapet - være sosiale, delta, bidra og dele. Den unge blir styrket gjennom å kjenne på kroppen at han eller hun klarer flere og flere ting uten å bli stressaktivert – sint, nummen eller avvisende. Uten å ty til fight, fight freeze eller submisson-reaksjoner. De må ta risker, utfolde seg, hoppe ut i livet og feile, for å vokse. Men først kommer tryggheten. Så relasjonen, livsutfoldelsen og riskene.
Balanse mellom opplevd trygghet og det å ta sjanser
Hvordan finne balansen mellom det å kjenne opplevd trygghet og det å ta sjanser?
– Barna og de unge skal utforske og oppdage livet. De skal søke nye erfaringer. De skal tørre å slippe til ulike følelser. Utfordringen for hjelperne og omsorgspersonene er å finne balansen mellom trygghetsskaping og nye mulige utfordringer og muligheter. Å se når barn og unge er klar for hva og hvilken kapasitet de har til å takle det. Ikke noe er verre enn å enten rippe opp i gamle episoder som gjør at barnet blir unødig aktivert eller å invitere unge til å ta risker som gjør at tryggheten blir borte.
Vi må være tett på dem vi skal hjelpe for å vite når de opplever følelsesmessig, fysisk og sosial trygghet nok til at de kan ta noen skritt ut i det ukjente. Dette er også individuelt. For noen mennesker kan det være en livslang prosess å FØLE seg trygge. For andre kommer tryggheten gjennom å trene på nye utfordringer, ett steg av gangen.
Vi må tenke: Hva er oppnåelig? Vi må ikke presentere et overveldende stort steg, men gi passe doser av utfordringer i en trygg ramme, understreker Howard Bath.
Bath tar steget mot resiliens og lekenhet
Når OPPLEVD trygghet ligger i bunn, når barnet regulerer stress, er barnet til stede. Denne tilstedeværelsen, lekenheten er et godt sted for å kunne ta nye utfordringer.
Bath trekker også fram Bonnie Bernards forskning på resiliens som et perspektiv som lett kan ble en del av en traumebevisst rammeforståelse. Bernard snakker om resiliens som en prosess, ikke et program. Hun snakker om hjelperens/omsorgspersonens rolle. Om viktigheten av samspill og relasjon mellom hjelper og barn. Resiliens oppstår i relasjon, gjennom tilhørighet, ved å være en del av et vi. Det kommer gjennom utvikling og trening. Det er ikke primært noe man kognitivt kan lære. Barn og unge mestrer gjennom å leve, sammen med andre. Hjelperens rolle, omsorgspersonens rolle er viktig. Det er særlig tre elementer Bonnie Bernard nevner som er viktig i forholdet mellom hjelper og barn/ung for å bidra til resiliens, som kan bidra til at unge takle nye utfordringer:
1. Hjelperen gir omsorg, varme og anerkjennelse
2. Hjelperen tror på dem – at de kan få det til
3. Hjelperen gir konkrete utfordringer og muligheter.
Bath går videre i sine faglige undringer. Han refererer til hjerneforsker Jack Panksepps forskning som også vektlegger betydningen av følelser, av lekenhet og latter, som viktig for å finne veier mot heling.
Bath lener seg tilbake etter en lang dag med undervisning og intervjuer:
– Jeg ber dere huske: Det er ikke slik at vi ukritisk skal ta i mot eller sette sammen alt nytt som kommer av forskning fra alle felt. Det er ikke det samme hvilke kunnskapsgrunnlag eller tilnærminger vi arbeider etter.
Jeg arbeider innen en traumebevisst forståelsesramme og kommer sikkert til å gjøre det en stund til. Vi skal ha et bredt kunnskapsgrunnlag, men det må være forankret i verdier og menneskesyn som tar utgangspunkt i behovene og fortellingene til barn, unge og voksnes som har vært utsatt for store påkjenninger, sier Dr. Howard Bath ydmykt og legger til at han synes det er stort å dele sin kunnskap og sine erfaringer med en gruppe fagpersoner i Norge som han opplever som svært dedikerte til å gjøre en forskjell i menneskers liv.
Opptak fra Howard Baths foredrag under septemberkonferansen
Howard Baths artikkel om de tre pilarene i traumebevisst omsorg:
Three pillars
Felitti, ACE-studien:
https://www.youtube.com/watch?v=GQwJCWPG478
http://www.cdc.gov/violenceprevention/acestudy/about_ace.html