Voldsutsatte barn

– Vold er omsorgssvikt, sier Weire Jørgensen.
– Vold er som all annen krenkelse, en krenkelse mot barnets rett til å føle seg trygg - og det er utgangspunktet for mitt kapittel i boken. Det å vokse opp i en familie med vold vil prege deg både hvordan du forstår deg selv og hvordan du forstår samfunnet. Traumer påvirker både psykologisk og sosiologisk, sier hun.

Barn i alarmberedskap
– Hva gjør det med et barn å være utsatt for vold?
– Redde barn organiserer livet sitt ut fra en aktivert fryktrespons. Å leve i et hjem der klimaet er preget av utrygghet over tid er skadelig for barn.
Det blir en ekstra dimensjon i livet som må forholde seg til. Noe som andre barn slipper forholde seg til. Det tar mye av barnets energi. Barnet alltid er på vakt, også i situasjoner som ikke er farlige. Noen barn trekke seg tilbake, mens andre kan bli mer utagerende. Noen ganger forstår vi ikke atferden deres. Da er det viktig å vite at de ofte har gode grunner til å reagere som de gjør.

– Hvordan skal voksne møte barn som har opplevd vold?
– Med forståelse, respekt og god omsorg. Forsøke alltid å forstå og tolke barnet i beste mening. Vi må jobbe med barnets trygghetssystem. Bygge tillit og vise respekt i relasjonene. Tillitsbygging kan ta tid. Barnet må stole på at du står der over tid. Barnet må bli grunnleggende trygg på at du vil det vel, understreker Tone Weire Jørgensen.

Begynne i ”sansehjernen”
Jørgensen påpeker også viktigheten av at hjelpere, fosterforeldre, terapeuter eller andre voksne, begynner på riktig sted i møte med barn i alarmberedskap.
– Disse opplevelsene sitter i hele kroppen. Vi kan ikke alltid snakke barnet ut av frykten.
Vi må begynne med stabilisering. Begynner vi å arbeide på hjernestammenivå for å få ned stressnivået i kroppen. Gjentatte gode erfaringer, repeterende rytmer hjelper oss å få tilgang til neste nivå i hjernen, følelsene og videre til prefrontal cortex.

 – Hva kan det innebære i praksis?
– Det kan være å for eksempel synge akkurat den samme sangen hver eneste kveld i mange måneder. Ha det samme ritualet. Utfordre seg selv og barnet på aktiviteter som stimulerer sansehjernen og som samtidig er relasjonelt. Klappeleker, kaste ball, gå turer, spille trommer osv. Det vi ser når vi greier å begynne på riktig sted, er at barna får en gevinst lang utover å jobbe relasjonelt . Barnet styrkes emosjonelt og de voksne rundt må sammen med barnet etablere en trygg base der barnet kan utfolde seg trygt. år kontakt med hukommelsessystemet i forhold til tidligere opplevelser. Gjentatte opplevelser av trygghet og påfyll av gode opplevelser som styrker alle de tre nivåene i hjernen, er godt traumebevisst arbeid. Sier Weire Jørgensen.

En voksen ”hjelpehjerne”
Seniorrådgiveren understreker også hvor viktig tillitrelasjonen til voksne er.
– Når tillit er etablert vil barnet kunne bruke den voksne som hjelp til å regulere vanskelig affekt. En ”hjelpehjerne”. Når du er rolig og viser tillit, og barnet er sikker på at du vil det vel- kan barnet når det er utrygt, lettere regulere seg om du er i nærheten.

Samspill individ og samfunn
Tone Weire Jørgensen understreker at vi trenger vilje kombinert med kunnskap for å gjøre denne jobben i forhold til barn og unge utsatt for vold. Vi har kunnskap om hva traumer gjør med barns liv. Traumer organiserer mer enn hjernen, det organiserer et helt liv. Det sosiologiske perspektivet er også viktig. Vi er spesifikke individer, men mennesker overlever ikke alene. Mennesker er flokkdyr.

Vanlige behov og spesielle behov.
Barn som har det vanskelig hjemme, har behov for å bli forstått og møtt ut fra det. Men de har også helt vanlige behov for samvær og vennskap og dagligliv. Mange barn som lever med vold, rus eller andre belastninger i familien er svært opptatt av å ha det normalt ute. Men når de spesielle behovene for trygghet for eksempel melder seg på skolen kan det tillitsforholdet som er bygd opp være avgjørende for om barnet kommer ut av situasjonen med verdighet.
Om tilliten er bygd til læren, kan læreren være en ”hjelpehjerne” som bidrar til å løse situasjonen. Når tillit er bygd, greier han å kaste et blikk på læreren – gjøre seg bruk av lærerens hjerne. Han vet at læreren vil han vel – han tror på det. Det er mindre sjanse for at barnet flykter, kjemper eller stikker av når læreren hjelper barnet å få kontakt med ”kapteinen”, pre frontal cortex. Barn med omsorgssvikt erfaringer ønsker som alle andre barn å mestre og være som ”alle andre”.

BearbeidingsFasen
– Når barnet er stabilisert, kan du begynne bearbeidingsprosessen. Ha blikket på det som har skjedd, være tilstede i nået og leve et verdig liv. DA kan det å snakke med barnet komme til nytte. Men på de andre nivåene er det ikke det å snakke som er det viktige – men samspillet, relasjonsbyggingen, det lytte, være forutsigbar og stødig. I boken beskriver jeg de 7 viktigste områdene som blir berørt av omsorgssvikt.

Seniorrådgiveren vet at mange nå har mye kunnskap om hjernens oppbygning, om hvordan traumer kan skade hjernen, om hva som må gjøres og hva vi må gi barnet for å starte en helingsprosess.
– Men fortsatt viser det seg å være en lang vei fra kunnskap til praksis. Jeg oppfordrer alle som arbeider med traumatiserte barn og unge til å huske på at vi først må regulere barnet ned, skape trygghet og tillit, før vi kan snakke om det som er vanskelig. Noen ganger kan barnets egen evne til å regulere seg selv, være den største delen av helingsprosessen mot et verdig og godt liv. Og vi som driver veiledning og opplæring, bør kanskje konsentrere oss om dem som jobber tettest på de barna som har det verst.

Tillit kan ta tid. Voksne må alltid holde avtaler, jeg er mye reddere for å komme for sent til et møte med et barn enn med en voksen. Forutsigbarhet bygger tillit, sier Tone Weire Jørgensen og ser fram til boken som kommer våren 2016.