Hopp til hovedinnhold

En høyere ambisjon

Vi har en høyere ambisjon enn at barn og unge som sliter skal komme seg igjennom dagene. Vi vil at de skal ha det godt i livene sine, midt i det som er vanskelig. Vi vil at voksne hjelpere skal gi varme og vise at de har tro på hvert barn de møter, tross alt.

Illustrasjonsfoto: shutterstock
Illustrasjonsfoto: shutterstock
Eva Dønnestad

Eva Dønnestad
Spaltist
15.12.2015, kl. 15:28



Hva skal til for at dagene også kjennes gode for barn og unge som sliter? Et menneske har det ikke nødvendigvis godt nok fordi om det ikke har noen diagnoser. Vi vet noe om hva barn og unge trenger fra hjelperne. I flere prosjekter svarer barn og unge at de husker den menneskelige varmen, de som gav litt av seg selv og bygde en relasjon, de som viste kjærlighet, de som hadde humor, som de kunne le sammen med, de som trodde litt ekstra på dem når de ikke klarte å tro på seg selv. ”Den gode hjelper er varm og omsorgsfull, klok og ikke redd for å høre hvordan det går.” Svaret kom i skrivende stund, fra ei jente som har møtt mange ulike hjelpere gjennom tenårene.

 

Diagnosepermisjon
”Jeg får lyst til å be om diagnosepermisjon,” smilte han, ”sånn at jeg bare kunne vært ”Fredrik” noen dager. Sånn at ikke alle spurte åssen det gikk med angsten eller depresjonen, men også spurte om alt det fine som skjer i livet mitt.”

Jeg møtte Fredrik. Jeg visste ingenting om diagnosene. Det var Fredrik det var fint å møte. På godt og på vondt.

Hva sier Fredriks hjertesukk noe om?
Jo, at et menneske er mer enn sin diagnose. At fokus på diagnosen kan virke stigmatiserende og begrense den vi er og har potensial til å utvikle oss til å bli.

 

Ingen diagnose, men ikke gode dager
”De fant ikke noen diagnose og visste dermed ikke hva de skulle tilby for å hjelpe meg.”
Jeg møtte Frida for å intervjue henne om hvordan det hadde vært å bli mobbet fram til 8.klasse på ungdomsskolen.
– De voksne lærerne og hjelperne var fornøyd da de klarte å stoppe mobbingen, da trodde de målet var nådd, men jeg hadde fremdeles ingen venner. Fordi om jeg ikke blir mobbet lenger, så har jeg det ikke bra. Jeg vil ha venner!
Hva sier Fridas hjertesukk noe om?
Å ikke bli mobbet er ikke det samme som å ha venner. Å være diagnosefri er ikke det samme som å ha det godt i livet sitt, på samme måte som det å få diagnose ikke betyr at du bare er det diagnosen fastslår.

 

Hjelpere som kan dele glede

Hva utfordrer det hjelpere og oss andre til? Hva må hjelpere kvalifiseres til?
Å tenke litt større om menneskene. De ønsker seg gode dager, ikke bare å bli kvitt de dårlige. Vi må kjenne oss selv – på godt og vondt. Vi trenger hjelpere som våger å gi av seg selv. Som våger å dele opplevelser og også leie barn og unge den til tider kronglete veien til gleden. Men når hjelperne ikke vet nok om hvordan de selv skal finne glede, hvordan kan de da geleide andre til gleden?
Hjelpere som ikke klarer å bygge relasjoner og vennskap selv, er kanskje ikke de beste til å forstå at barn trenger mer enn fravær av smerte. De trenger trygghet, varme og noe godt i livet sitt for å tåle det vonde de kanskje aldri blir kvitt. ”Hjelper, kjenn deg selv,” heter en arbeidsøkt i et av kompetansehevingsprogrammene våre. Kanskje mye begynner der?

 

Vil gjøre en forskjell
På RVTS Sør arbeider godt kvalifiserte og faglig oppdaterte psykologer, psykiatere, sosiologer, pedagoger, sosionomer og kommunikatører som ønsker å gjøre en forskjell for barn og unge. Som arbeider for å istandsette hjelpere som arbeider med barn og unge som sliter eller er selvmordstruet i skole barnevern på mottak i psykisk helsevern til å gå fra livssmerte til livsvekst. I vår verdimelding sier vi vil belyse, bevege og berøre for å styrke mennesker til å vise mot, ydmykhet og gi anerkjennelse.

 

Vårt faghjerte
En del av vårt FAGHJERTE, vår profil eller signatur, om du vil, er å kvalifisere hjelpere til å la kjærlighet og menneskelig varme bli en del av den profesjonaliteten vi møter barn og unge med.

Det er godt å møte mennesker som tror litt mer er mulig enn det du selv ser er mulig for tiden. Det er godt å møte mennesker som tror du klarer litt mer. Vi trenger ikke hjelpere som plasserer og undervurderer den kompetanse hvert menneske har på sitt eget liv. Som reduserer potensialet til de de møter. Diagnosesamfunnet kan være med å legge lokk på livsutfoldelse og begrense mennesker fordi vi ikke klarer å se den iboende kraft som kan skjule seg bak diagnosene.

 

Deltakende prosess-samarbeid
En del av vår signatur, er at vi jobber deltakende. Vi legger til rette for å dele kunnskap og erfaringer med dem vi skal ha kompetanseheving med. Vi har tro på verdien i at mennesker selv får være med å definere sin virkelighet, sin kunnskap og sine erfaringer.

Vi blir medvandrere mot utvikling, ikke eksperter som kommer med ferdige programmer som vi trer ned over andre. Vi innser at mennesker er eksperter på sin arbeidshverdag og sitt liv. Både de vi møter og vi som tilrettelegger for utvikling, kan få økt innsikt og vokse, dersom vi modig og ydmykt deler med hverandre.

 

Dele gleder
Vi har en høyere ambisjon enn at barn og unge så vidt skal klare å lide seg gjennom dagene og overleve. Vi vil at de skal få kjenne gleden som gjør at vi lettere holder ut smerten. Da må det å dele gleder kanskje også bli en del av møtene med barn, unge, foreldre og foresatte. Da må det å ressursjakte, bli like viktig som å oppsummere alt de unge ikke har fått til siden sist.

Vi vil legge til rette for at hjelpere skal bli modige nok til å gi den varmen som gjør unge trygge nok til å utfolde seg i livet. Da må vi kanskje gå fra å spørre: Hva feiler det deg? Til å spørre: ”Hvordan har du det i livet ditt? Hva vil du bidra med?” Det har til nå heller ikke skadet noen å høre: JEG HAR TRO PÅ DEG!

Siste nytt

Vi er en del av Stiftelsen Pilar Pilar