RVTS Sør

Behov for tjenestestøtte? Send forespørsel.

Samlende traumeforståelse

– Finnes det en fellesnevner for arbeidet RVTSene har drevet i 10 år? Ja, komplekse traumer forener forståelsen, sier Dag Nordanger i sitt åpningsforedrag på RVTSenes 10 årsjubileumskonferanse.
– Stressregulering og trygghetsskaping skjer i relasjonen, fellesskapet, sier Dag Nordanger

Profilbilde

Eva Dønnestad
RVTS Sør

Publisert: 10.10.2016 10:53

– Komplekse traumer gir en samlende forståelse. Komplekse traumer har tilført mangelperspektivet. Kroniske belastninger fører ikke bare til skader, men det innebærer tap av viktige erfaringer for god utvikling, sier Dag Nordanger.


Utviklingsperspektivet som tar mangelperspektivet på alvor, er det nye som har utviklet seg fordi traumefeltet har møtt utviklingspsykologien. Et menneske er ikke bare skadet av traumene og trenger reparasjon. Et menneske utsatt for gjentatte traumatiske opplevelser, har også gått glipp av mange erfaringer som er nødvendig for god utvikling.


Dag Nordanger har vært tilknyttet RVTSene alle ti årene, de første årene som leder av RVTS Vest. Han er blitt en fremtredende fagstemme på traumefeltet i Norge.


2007 markerte på mange måter en ny æra med etablering av RVTSene. I ti år har de stått sammen om fagutvikling på traumefeltet.

– Det startet med et ”tvangsekteskap” mellom fagmiljø som allerede fungerte: Arbeid med flyktninger i psykososiale team, arbeid med vold og seksuelle overgrep og selvmordsforebygging. Senere er den tematiske bredden blitt utvidet, men en fellesnevner for mye av arbeidet er at det retter seg mot barn, unge og voksne som er utsatt for kroniske, langvarige og gjentatte påkjenninger over tid.


Det kan være å leve med vold i familie, leve med seksuelle overgrep, vokse opp i kontekst av krig og politisk vold eller å ha flyktet fra dette. Litteratur og forskning viser oss at når du har opplevd kronisk traumatiske belastninger over tid, er det forbundet med høy selvmordsrisiko. Om man har flere kategorier belastninger i oppveksten, er risikoen for å ha selvmordsatferd, rusavhengighet med mer, større, sier Nordanger.


Komplekse traumer var temaet på den første Septemberkonferansen i 2007. Det samme temaet forener fremdeles i årets tema: Komplekse traumer– felles forståelse. På hver sin måte og med styrke på hver sine felt, har de ulike RVTSene bidratt til å bringe traumekunnskap ut i praksisfeltet de siste ti årene.

 

Mangelperspektivet

– Hva er nytt i forhold til den tidligere traumeforståelsen?

– For meg som har utgangspunkt i barnefeltet, vil jeg si at kunnskapen om komplekse traumer har tilført et utviklingsperpektiv. Det er blitt en sammensmelting mellom traumepsykologi og utviklingspsykologi.


Toleransevinduet-modellen er samlende

En av de modellene utviklingspsykologien har tilført for å belyse dette, er Daniel Siegels ”Toleransevinduet”. http://www.cactusnettverk.no/traumefeltets-nyttigste-modell/

Dag forklarer hvordan toleransevinduet er egnet til å beskrive stressaktiveringen som skjer hos barn utsatt for neglekt, vold, overgrep eller andre påkjenninger over tid. Disse barna er redde og nærmest alltid i alarmberedskap. Det vil si at de enten er hyperaktivert eller hypoaktivert.

– Det er omsorgspersonens oppgave å holde barnet innenfor toleransevinduet: Man hjelper barnet ned fra en hyperaktivering eller stimulerer det for å hente det opp fra en hypoaktivering. Når vi er stressregulert og til stede, er vi i toleransevinduet. Toleransevinduet varierer fra person til person, men hos mennesker utsatt for store påkjenninger er det ofte smalt fordi de ofte er aktivert.

– Alarmreaksjoner er stressreaksjoner, overlevelsesreaksjoner som utvikles under fare, når barnet må beskytte seg eller ikke får hva det trenger. Reaksjonene blir så vanlige at de danner mønstre i hjernen som gjør at traumatiserte barn også kan reagere med stressreaksjoner i situasjoner som ikke er farlige. De har fight, flight, freeze-reaksjoner, eller submission –som er en typisk hyporeaksjon, nummenhet, man blir som lammet. Det er jo ofte de minste barnas reaksjon, for de kan ikke løpe av gårde, de må flykte ved å stenge igjen.


Nordanger legger til at de fleste mennesker i gitte situasjoner, kan bli stressaktiverte. Da har man strategier for å komme inn i toleransevinduet igjen.

– Men barn, unge og voksne som er aktivert store deler av tiden og ikke har fått reguleringstøtte, har heller ingen gode strategier for å komme inn i toleransevinduet igjen, sier psykologspesialisten.

 

Reguleringsstøttetenkningen er samlende

– Hvilke erfaringer trenger barnet for å utvikle seg godt?

– Barn trenger først og fremst å bli regulert. De trenger å bli regulert tilbake i toleransevinduet. Det å hjelpe barn å komme inn i toleransevinduet ved å gi dem reguleringsstøtte, viktigste vi kan gjøre. For dem som er hypoaktivert kan det være rytme, berøring, gå en tur, som får dem inn i vinduet igjen. For dem som er hyperaktivert, kan det være beroligende stemme, berøring, anerkjennelse av følelser, som kan regulere inn i toleransevinduet igjen.


Vi tenker i dag at kapasiteten til stressregulering utvikles gjennom det vi kaller bottom up-prosesser. Gjennom grunnleggende sanseintegrerende erfaringer, bygger du kognitiv kapasitet. Det er ikke omvendt: Du kan ikke forstå deg til å regulere deg.

Vi snakker ikke om å først få en kognitive forståelse og lære gjennom den. Nei læringen skjer gjennom sanselige og kroppslige erfaringer av å være i toleransevinduet.

Når barnet får styrket den regulerende kapasiteten sin, innebærer det i praksis at toleransevinduet vil utvide seg litt etter litt. Barnet får et større emosjonelt spillerom. barnet selv kan regulere seg selv inn i toleransevinduet.

En av grunnene til at reguleringsstøtte viktig, er jo nettopp at vi har fått innsikt i hva slags betydning denne type erfaring har for hjernens utvikling, sier Dag Nordanger.

 

Bottom up

Hjernen utvikler og organiserer seg fra bunnen og opp. Kjernene for de fleste nevronene (hjernecellene) ligger i overlevelseshjernen og emosjonshjernen. Når disse stimuleres gjennom samspillserfaringer, som er den sterkeste drivkraften bak utviklingen, forgrener nevronene seg oppover og utover og knytter hjernelagene sammen. Overlevelseshjernen og de basale delene av emosjonshjernen er funksjonelle fra fødselen av, mens logikkhjernen og de avanserte delene av emosjonshjernen utvikles over et lengre tidsspenn. Prefrontal korteks er ikke ferdig utviklet før tidlig i tyveårene.


Felles for mange av barna som er i barnevernet eller får hjelp i psykisk helsevern, er at de har det vondt. De fleste av dem har vært utsatt for store påkjenninger. Stressregulering og det å skape trygghet, er noe som skjer i fellesskapet, i relasjonene. Vi samler oss rundt barna. Også de som ikke er profesjonelle hjelpere, har en viktig rolle og kan koble seg på barnet og vise omsorg ,være en reguleringsstøtte.

 

Nytt læringsprinsipp – lære gjennom å sanse og føle

Nordanger snakker om et annet læringprinsipp enn å lære gjennom å forstå kognitivt. Han snakker om å lære gjennom å sanse, føle og kjenne på kroppen. Traumatiserte barn må bygge forbindelser i overlevelseshjernen og til emosjonshjernen.

Han tar et eksempel:

– Om en liten gutt blir sint og utagerer på lekeplassen sammen med andre barn - og de voksne ber han gå å sette seg på benken til han blir rolig, er ikke den lille stressaktiverte gutten i stand til å tenke at han har gjort noe dumt og må endre atferd. Gutten hadde trengt reguleringsstøtte. Han hadde trengt at en voksne var der sammen med han og hjalp ham inn i toleransevinduet igjen – for så å gå tilbake til leken, sier Nordanger og legger til at han derfor ved flere anledninger for tiden diskuterer om time out er tilrådelig for traumatiserte og stressaktiverte barn. Om ikke time in fungerer bedre, slik at barnet gjennom regulering kan koble på tenkehjernen.


Nordanger vektlegger at denne forståelsen krever voksne omsorgsgivere som har fokus på seg selv. Som vet hva som trigger en og hvordan en skal regulere seg.

– Du kan ikke regulere et barn eller være en reguleringsstøtte om du ikke er regulert selv. Howard Bath setter denne tenkningen i et system som han kaller traumebevisst omsorg. Pilarene i TBO er trygghet, relasjon og affektregulering.

 

Språket er samlende

– Jeg er også opptatt av at vi skal ha et språk og noen modeller som virker samlende.

Det virker også samlende og mer forståelig for dem vi skal hjelpe. Det kan være forvirrende om ulike hjelpere og ulike omsorgspersoner møter dem på helt ulike måter med ulike læringsprinsipper. Målet er at voksne uavhengig av posisjon og hjelperolle, skal hjelpe barn og unge som har vært utsatt for store påkjenninger og som lever i konstant alarmberedskap. Voksne skal være en reguleringsstøtte, skape trygghet og hjelpe barna inn i toleransevinduet. Først da er barnet tilstede og kan kjenne tilhørighet, lære og utvikle seg, sier Dag Nordanger.

 


 

Les også:

Regulering som nøkkelbegrep og toleransevinduet som modell i en ny traumepsykologi

Se lysbildeserie om utviklingstraumer

Les intervju med Dag Nordanger om Vanlig omsorg som spisskompetanse


Våre nyheter