RVTS Sør

OrdKraften

Det er en fordel om den som skal forstå andre, har lært seg ord som hilser både det mest smertefulle og storheten i hvert menneske, velkommen. Ord kan mørklegge andres behov. Men det finnes ord som lyser. Og mange er de som leter etter dem.
Illustrasjonsfoto: shutterstock

Profilbilde

Eva Dønnestad
Kommunikasjons- og formidlingsleder

Publisert: 01.09.2015 15:16
Spaltist

Fagpersoner som arbeider med mennesker kan med fordel ha en språkdraktgarerobe i store størrelser. Det finnes språkdrakter som er så trange at mennesker vil kveles i dem: ”Flink pike, mobber, stille jente, håpløs, tøff gutt, slitsom, frekk, selvskader, utagerende, ikke god nok, umulig, vanskelig.”

Det finnes språkdrakter av ord store nok til at mennesker kan utvikle seg og vokse i dem: ”Hvordan er det å være deg? Hva trenger du? Jeg tåler å høre alt. Så bra at du har klart deg til nå. Du er god nok. Jeg har tro på deg. Hva drømmer du om? Jeg ønsker å forstå deg. Hva gjør så vondt at du oppfører deg sånn?” Ord som ikke plasserer, men henter fram nyanser. Som ikke stenger, men åpner vinduer. Ut i livet.
Det finnes ord som kan flytte et menneske noen centimeter nærmere håpet.

Tabutanker velkommen
En gjeng ungdommer hadde meldt seg på en gruppe for å dele erfaringer om foreldrenes samlivsbrudd. Ei av jentene som deltok, satte seg utenfor sirkelen med beina på en stol og så ned. Kroppen hennes snakket et tydelig språk: ”Jeg synes det er ubehagelig å være her.” Det finnes ord som kan stanse det kroppene vil fortelle, men tilretteleggeren på gruppa var klok. I stedet for å si: ”Sett deg ordentlig,” sa  han: ”Jeg skjønner det kan være både flaut og vondt å delta. Jeg tenker at du og alle dere som er i rommet, har taklet å leve med noe som er litt vondt. Dere vet noe om å være i den situasjonen som ikke alle andre vet. Kanskje dere til og med er blitt litt sterkere av det.” Jenta strålte opp. Her fikk det som fikk henne til å kjenne seg liten, andre navn. Hun løftet hodet.

Lærte rettigheter utenat
Han var 12 år. Han var innlagt på en psykiatrisk avdeling for barn og unge. Han så på meg og sa: ”Når du hver dag får høre at du er vanskelig, får du ikke lyst til å si noe fint tilbake.” Denne gutten fikk tak i Barnekonvensjonen. – De orda som beskriver rettighetene mine, gir mening for meg som trenger dem, sa han og lærte seg en kortversjon av Barnekonvensjonen utenat. Han siterte høyt fra artikkel 3 om barns beste og artikkel 12 om barns rett til å si sin mening i saker som angår dem, dersom han opplevde at de voksne ikke tok barn på alvor på avdelingen. Ord har makt.
– Det er uverdig når de snakker nedsettende til meg, sa han. Voksne som skal jobbe med barn og unge burde snakke ordentlig til dem og være glad i dem.

Smerte og skjønnhet
Hun var rundt 20 år da jeg traff henne første gang i et prosjekt. Armene var fulle av arr. Selvmordsforsøkene var mange. Hun lette etter ord som kunne løfte henne – ord som kunne lyse opp de mørkeste rommene og lege. Hun møtte mange voksne som forsøkte å fange henne i kategorier som suicidal, vanskelig, slitsom, håpløs. Hun ble også fanget i en såkalt lettere diagnose.
Hun var mer enn diagnosen. Hun brøt seg ut. Hele kroppen skreik så høyt den kunne ved å sette seg på en molo og vurdere å hoppe i sjøen. Vi har kontakt ennå, hun og jeg. Vi er blitt enige om at velvilje er en god ting å godt å kle ordene i. Da gjør det ikke noe om ordene av og til blir feil. Hun lærte meg også noe om hvor viktig det var å finne ord som lette etter gullet i mennesker på samme måte som vi bruker ord for å finne ut hva som er galt.”Jeg forteller ikke om det mest smertefulle i livet mitt til dem som ikke samtidig ser alt det vakre jeg er.”

Godord i lommeboka
Ord har makt. Til å lete fram det vakreste i andre.
Jeg gav et dikt til en gutt jeg intervjuet i på en barnevernsinstitusjon en gang. Noen år etter møtte jeg han. Han hadde ennå diktet i lommeboka. – Jeg leser de ordene innimellom, de betyr noe, smilte han.

Stille-jente-kategorien
Så var det jenta som var med å lage opplegg om inkludering for en organisasjon. Latteren trillet, hun ledet samlinger, fikk med andre og var modig . Men i 9.klasse hadde hun fått høre av læreren mens begge foreldrene hørte på: ”Du er så stille at jeg er bekymret for deg.” Av læreren sin. Hun ble plassert i kategorien ”stille jente.” uten at hun ble spurt om hun kjente seg igjen i dette. ”Det var det verste som kunne skjedd,” fortalte hun. Ordene fanget. ”Ingen gidder menge seg meg stille-jentene Jeg gikk rett over på looser-lista i klassen.”  Språkdrakten ble for trang.  ”Jeg er mer enn den stille jenta.”

Ordet fanger.
Det finnes språkdrakter som er så trange at barn og unge ikke får puste i dem. Plasseringer de ikke kommer ut av uten å rope høyt på mange ulike måter.
Eller han som var kategorisert som sjefsmobberen i klassen. En dag hylte han ut: ”Jeg kommer fra en annen by- der ble jeg mobbet hver dag i fem år, så jeg er ikke bare mobberen. Om dere absolutt skal plassere meg, så er jeg mobbeofferet også.”

Vi lever gjennom ordene vi gir
Men det finnes andre ord. Ord som gjør menneskene litt tryggere. Ord som retter ryggene og løfter blikkene. Ord som henter fram verdighet. Som får oss til å tro at det kan skje noe godt. At det ligger noe fint på lur rundt neste hjørne. Vi må sørge for å pakke ordene inn i kroppsspråk og tonefall som viser at vi mener det vi sier.

Jeg møtte et menneske som hang og dinglet i ett lite ord den dagen grunnen forsvant under føttene hennes. Vi lever visst gjennom ordene vi gir hverandre også. Ordbroer over små avgrunner, kan bære mangt og mange.

Språket har kraft. God gullordjakt!



Eva Dønnestad

EVA DYPPER PENNENEva Dønnestad er kommunikasjonsleder i RVTS Sør. En erfaren skribent og historieforteller som har vært morgenkåsør i NRK P2 og magasinspaltist i Fædrelandsvennen i en årrekke. Hun har ledet mange nasjonale prosjekter med sårbare barn, unge og voksne i fokus. Hun har produsert magasiner og utgitt flere bøker. Hos RVTS Sør driver hun verdi- og utviklingsarbeid og lager innhold til prosjekter og våre websider.


Våre nyheter