Ærede forsamling. Jeg er blitt bedt om å holde en festtale. Men siden jeg finner det ganske useriøst på en konferanse med et så seriøst tema, velger jeg heller å dele noen betraktninger om et dypt seriøst fenomen, som ingen skal kimse av, nemlig retningslinjene.
Var det en ting jeg kjapt lærte som statstjenestekvinne, så var det at det fantes EI linje du aldri tråkket over - og det var retningslinja…
Var det ei linje du ikke måtte fornærme, som du gjorde lurt i å holde deg inne med, så var det retningslinja. Og særlig hvis hun befant seg i en handlingsplan.
Hva du enn gjør, ikke tukle med retningslinjene. Det kan fort ende i en knutemorvirksomhet der de lettere får taket på deg, enn du på dem.
Og fordi jeg kjapt ble trukket inn i nasjonale prosjekt knyttet tett opp til retningslinjeherredømme, skjønte jeg fort at bærebjelkene i det norske samfunn, ikke var lover, humankapital, motivatorer eller annet oppgulp, nei, det var retningslinjene. Det er blitt meg fortalt at du som nyansatt i en statlig virksomhet, kan risikere at du før du får hilst på dem du skal arbeide med, blir bedt om å sette deg ned noen timer og lese igjennom retningslinjene.
Når alt annet svikter, når det ikke er noe å holde seg fast i – så står retningslinjene tilbake. Med klarhet i hvert et punkt. Det finnes ikke det problem du ikke kan løse ved å lage retningslinjer. Uavhengig av hvilke kunnskapsvinder som kommer og går, retningslinja består.
Retningslinjene konkurrerer litt seg i mellom også.
” Å, er du bare en regional retningslinje du da? Er du bare en liten lokal retningslinje, du da? Å er du bare kommunal? Det er tydelig at de statlige retningslinjene ruver over alle andre i hierarkiet.
Jeg merket at jeg i starten skulte litt mot retningslinjene. Og begynte å tenke litt dumme tanker om dem.
– Å, dere passer ikke i alle situasjoner da. Og det er sannelig ikke alt det finnes retningslinjer for heller, og hva gjør vi da? – Skal vi ikke tenke sjel, lenger liksom? Kjedelig er dere også, forresten. Skal dere si hva vi skal gjøre når med hvem?
Jeg innså at jeg var i ferd med å lage meg et fiendebilde av retningslinjene.
– Dere strekker ikke til. Dere er firkanta, regelaktige og tørre.
Og så er det jo sånn da, at når du ikke vil bli venn med noen eller noe, så er det ikke så lett for dem å bli venn med deg heller. Retningslinjene ble fornærmet. Noen ble til og med litt såret. Og når man blir fornærmet, kan man slenge tilbake.
De mindre troskyldige retningslinjene så spottende på meg og sa: – Og du da, tror du at du kan ta alt på sparket, følge intuisjon og leve på erfaring? At anerkjennelse, forståelse og dialog alene kan redde menneskene og bygge landet?
Tror du det hjelper å si: ”Vis kjærlighet” når en 18 åring hiver seg over deg, kaster seg ut fra en bro, eller trekker opp en kniv? Tror du det hjelper å si. ”Ha en god dag.” ”Lev vel og pus mus” - når en 15 -åring som bor på en institusjonen skal ut å selge kroppen sin?
Ydmykt innså jeg at retningslinjene hadde et poeng. Som statstjenestekvinne fant jeg fort ut at jeg ville tjene på å få et mer avslappet forhold til retningslinjene. Så skjer jo det som noen ganger kan skje, når vi lytter til andres versjoner og beveggrunner, vi forstår litt mer. Men aldri hadde jeg vel trodd at jeg skulle bli en retningslinjerype. Men hør hva som skjedde:
En kveld jeg gjestet Google etter ”eksistens og meningsforskning”, skjedde det noe. Fru Google klarte å villede meg inn på en heller lite besøkt side. Ikke nok med at jeg havnet på Helsedirektoratets side. Men jeg havnet på en retningslinjeside, retningslinjer for åndelig omsorg. Og mens jeg sitter og leser retningslinjer – og føler meg totalt trygg på at dette ikke kan treffe en eneste følelsesstreng i meg. Det er da JEG KJENNER DET:
En liten tåre i øyekroken. AV Å LESE HELSEDIREKTORATETS RETNINGSLINJER.
Alarmen går. Jeg må være i ubalanse, har jeg spist noe jeg ikke tåler? Er det noe med lufta her? Er det en allergisk reaksjon? Retningslinjer er da ikke noe som får en til å gråte? Hvilken alder og tilstand har jeg havnet i, er jeg ekstra tynnhudet i dag? Det er mye man virkelig kan og bør gråte over- og jeg har nok å gråte over, men når du begynner å sippe over Helsedirektoratets retningslinjer, ja, det er da du skjønner du bør søke hjelp.
Men retningslinjepoesien slo mot meg med ord som vær tilstede for den andre. Også når du føler deg hjelpeløs og maktesløs…sett den andre høyere enn deg selv…sett dine egne problemer og løsninger til side…for å gi plass til den andre.
Dette er jo klokt og vakkert. Plutselig begynte retningslinjene å lese meg. Mellom retningslinjene; en varme, en forståelse. De ønsket visst også det beste for menneskene. Og de klarte seg ikke alene, de heller.
Nå kan det jo hende at noen har funnet ut at poesi bør puttes inn i retningslinjer for å få den rette tyngden i byråkratiet. Det kan også hende at det finnes retningslinjeboikottere som utenom arbeidstid sniker seg inn og putter flotte setninger inn i de tørreste retningslinjene. Men jeg valgte å vise velvilje og ta i mot det beste av det jeg leste. Og da skjedde det sannelig noe.
Jeg skal aldri mer snakke ned retningslinjene. Jeg har innsett at de har forstått og klarer noe jeg ikke klarer. Selv retningslinjene blir litt frustrert når alle skal lene seg mot dem og tror de kan løse alt. Også retningslinjene røpet at de var glad for at noen kom på løsningsforslag som de ikke hadde tenkt på. For å gjøre livet bedre for menneskene. Heldige er alle dere som får være med i dette hemmelige utvalgte produksjonsteamet av retningslinjeskapere som berører og som på sikt kan få en verden til å sprutgråte.
Vi trenger disse mer eller mindre tildekkede retningslinjeskribentene som snikinnfører miraklet mellom linjene i de byråkratiske tjenesteveiene som til tider kan være svært så humpete og uframkommelige.
Moralen er –
Alle retningslinjer er mer enn det du ser…
Og - et direktorat er noe du ikke ser før du tror det.
Vi kan altså bli berørt av uventede ting på uventede steder til uventede tider
Som for eksempel av å høre et dikt akkurat nå:
Si ifra om du trenger en venn
Hvis jeg var deg
Hadde jeg ropt på megSynne Lea
Og selv en vanlig novemberkveld på en konferanse, kan by på overraskelser. Kanskje en eller annen tråkker over retningslinja og hvisker deg i øret:
Har du lyst til å …være med meg på rommet å ..lese noen retningslinjer, kanskje?
