Forskerne Hanne C. Braarud og Dag Ø. Nordanger fikk 4. september Bjørn Christiansens minnepris for et særlig betydningsfullt faglig bidrag og beste artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening i 2011. De så nødvendigheten av å bringe sammen kunnskap fra ulike felt for å gi en forståelse på et nytt nivå. Barn som over tid er utsatt for vold, overgrep eller andre krenkelser er komplekst traumatiserte og trenger hjelp til følelsesregulering, trygghet og gode relasjoner.
– Hvem skriver dere for?
– Først og fremst for klinikerne som møter disse barna i sitt arbeid. Men vi håper også at alle som jobber med barn på ulike felt kan dra nytte av dette.
Takket RTVS Sør
Hanne C. Braarud og Dag Ø. Nordanger mottok prisen fra generalsekretær Ole Tunold, i Norsk Psykologforening. «Prisen deles ut hvert år som en anerkjennelse for et betydningsfullt faglig bidrag i Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Juryen besto av Tidsskriftets redaktører og redaksjonsråd: Bjørnar Olsen (sjefsred.), Pål Johan Karlsen (red.), Kirsten Rasmussen, Frode Thuen, Catharina Wang og Marianne Hansen.
Prisvinnerne takket de ulike fagmiljøene som hadde vært med å forme dem og enkeltpersoner som har inspirert dem. – Takk også til samarbeid gjennom år med Ivar Kjellevik og Mogens Albæk ved RVTS Sør. Albæk er en av landets fremste på relasjonelle traumer, slik jeg ser det, sa en begeistret Dag Nordanger i sin takketale.
– RVTS Sør er glade og stolte. Både over Hanne og Dag som virkelig fortjener denne anerkjennelsen, men også over at psykologforeningen på denne måten anerkjenner viktigheten av relasjonelle traumer som et av vår tids mest sentrale fagområder, sier leder Ivar Kjellevik. Mogens Albæk legger til: – RVTS Sør har i en årrekke samarbeidet med prisvinnerne, både om nasjonale og internasjonale fagartikler, forskingsplanlegging og kunnskapsutvikling. Og ser frem til et spennende samarbeid også i årene som kommer
Hjelp til å regulere følelser
– Hvorfor får dere denne prisen for denne artikkelen om dette temaet?
– Mange har fått med seg at det skjer noe på traumefeltet. Om ny nevrobiologisk forskningen skal tas på alvor, krever det nytt syn på barn som over tid utsettes for ulike typer traumer, komplekse traumer eller relasjonstraumer. Når barn som utsettes for gjentatte krenkelser av dem som skal beskytte dem kommer kroppen i en kronisk alarmberedskap – også når barnet ikke trenger å være redd. Da trengs hjelpere som kan forstå barnets smerte og være med å hjelpe barnet til å regulere følelser og skape trygghet gjennom gode relasjoner, understreker Dag Nordanger.
God mottakelse
–Vi er utrolig glad for at dette innholdet blir tatt så godt i mot, sier Braarud. – Det virker som om vi treffer et behov hos dem som arbeider med barn og unge - enten det er i psykisk helsevern, helsestasjon, barnevern, politi eller skole. Vi gir også et begrepsapparat folk kjenner behov for. Folk uttrykker at de er glade for at noen har tatt seg tid til å systematisere hva som skjer på kunnskapsfeltet. På mange måter tror jeg denne forståelsen, dette blikket på barnet, er etterlengtet hos både klinikere og i akademia, understreker hun.
Nordanger har spisskompetanse på traumefeltet og Braarud på spedbarnspsykologi og barns tidlige utvikling. – Det er integreringen av traumefeltet og utviklingspsykologien som er ny. Sammen med den nevrobiologiske forskningen som har utviklet begge feltene de siste årene, tror vi at helheten vi skaper nå utgjør noe mer enn summen av delene, sier prisvinnerne.
Hjelpearbeid i endring
- Hvilke forandringer vil det måtte føre til om innholdet i artikkelen deres skal tas på alvor?
Nordanger: – Vi må slutte å diagnostisere barn, behandle barn, før vi vet om de er utsatt for vold og overgrep. Det er ennå ikke en rutine i vårt land at dette blir sjekket. Vi må frigjøre oss mer fra PTSD-diagnosen, og ikke tenke at en type belastning fører til en bestemt type diagnose. Bestemte diagnoser kan ikke kobles til bestemt årsak, og vi må også venne oss av med å tenke at traumer skaper bestemt type atferd.
Braarud: – Vi må våge å bryte noen barrierer og komme innenfor hjemmets fire vegger, i nærkontakt med omsorgspersonene barnet har. Systematiske rutiner for hjemmebesøk handler ikke om kontrollere, men å bygge relasjoner som gjør det enklere å kunne være til hjelp når omsorgspersoner trenger hjelp til å yte god og kjærlig omsorg. Forskning viser at du kan forebygge vold og overgrep i familien ved hjemmebesøk allerede under graviditeten. Relasjonen mellom hjemmebesøker og den gravide blir også en god modell for omsorgsatferd når barnet blir født. Disse programmene viser seg også å forebygge psykiske problemer og ungdomskriminalitet når barnet blir ungdom.
Nordanger: – For disse barna er trygghet alfa og omega. Vi må erkjenne at den viktigste hjelpen de kan få ikke skjer i terapirommet, men gjennom relasjonene til trygge voksne som de har rundt seg. Den kanskje aller viktigste oppgaven psykologer kan ha i forhold til disse barna er å støtte familie, fosterforeldre, lærere eller andre rundt dem. Ser man på mye av den forskningen som gjøres på traumer, skulle man kanskje tro at behandlingsteknikker er det viktigste å beherske – det er mye fokus på det og mye av forskningsmidlene går til slik forskning. Men for de fleste barn med en kompleks traumehistorie er det mer grunnleggende ting som må etableres før tradisjonell behandling har noe for seg, og også for dem som får behandling, er relasjonen til behandleren viktigere enn hvilken teknikk han eller hun bruker.
Hanne legger til: – Hjelpen må rettes inn mot barnets kontekst, for å bygge relasjoner mer enn å trene på teknikker. Vi må jobbe tettere på barnet og omsorgspersonene. Helsestasjonen og fosterhjemtjenesten blir viktig i de tidlige intervensjonene. Lærere som opplever aggressiv elev, bør søke å regulere ned atferden hos eleven og ikke reagere ut fra sin egen refleksreaksjon.
Barnet i sentrum
Hanne Braarud og Dag Nordanger tror det er viktig å styrke alle som jobber tett på barnet slik at de får med seg denne nye forståelsen: Barn som fra tidlig barndom over tid er utsatt for traumatiserende opplevelser er utviklingstraumatiserte og trenger voksne som kan skape trygghet, bygge relasjon og lære dem å regulere følelser.
– Om vi setter barnet i sentrum, vil det måtte føre til at ulike fagmiljøer må samarbeide. Det kan bli spennende å være med på denne omleggingen, sier de to forskerne som tror mennesker må møtes om fagfelt skal forenes. For som prisvinnerne sier: – Også fagfolk trenger trygghet for å få mot til å være med å se smerten bar barnets atferd.
Les den prisvinnende artikkelen "Kompleks traumatisering hos barn: En utviklingspsykologisk forståelse" her
Les juryens begrunnelse her
