– God emosjonell utvikling skaper robuste barn

– Emosjonell utvikling er noe som må modnes. Vi har veldig god forståelse av – og det er gjort mye forskning på – hvordan vi skal stimulere til motorisk utvikling og kognitiv utvikling. Men vi har hatt for lite fokus på utvikling av følelsesmessige funksjoner, sier hun.

Den danske psykologen er allerede kjent for mange i Norge gjennom sine bøker, artikler og kurs i neuroaffektiv utviklingspsykologi. Hart har jobbet som psykolog innenfor både voksen, - barne- og familieområdet i en årrekke – i både kommunal regi og i barnepsykiatrien. Hun har nå inngått et samarbeid med RVTS Sør for å videreføre neuroaffektiv utviklingspsykologi i Norge, holde videregående kurs i traumebevissthet, samt utvikle en web-versjon av neuroaffektiv analyse – en pedagogisk utviklingsplan for barn, unge og voksne.

Hvordan skaper vi robuste barn?
– Du snakker om å skape robuste barn. Hva innebærer det?
– Når et barn er i en bestemt alder og ikke er robust, kan vi blant annet se dette i atferdsvansker eller en inn-agerende oppførsel. Med inn-agerende oppførsel mener jeg for eksempel selvmordsforsøk, depresjon, selvskading, isolasjon. Alt dette er uttrykk for psykisk ubalanse.

Det som skjer når vi fokuserer på det kognitive og det motoriske, men ikke den emosjonelle utviklingen, er at vi overser det faktum at uhensiktsmessig atferd – eller uforståelig oppførsel – blant annet kan skyldes emosjonell umodenhet. Da gir vi ikke symptomet et «øre som kan høre», der vi lytter etter hva barnets symptom er et utrykk for.
 Susan Hart

– Hvis fagpersoner ser barn streve med uregulert atferd eller et psykisk symptom, sendes barnet ofte inn i psykiatrien. Der får de en diagnose, som i mange tilfeller kan være hensiktsmessig, men som ikke gir en forklaring på hvorfor barnet strever.

Hun presiserer at hun ikke er imot diagnoser og psykiatrien.
– Men vi må ikke stoppe å være nysgjerrige. Hvis man ut over diagnosen forstår barnets atferd og symptomer som manglende selvreguleringskompetanse, som barnet trenger støtte for å utvikle, vil man som fagperson kunne støtte barnet på annen måte, sier hun.

Personlighetsstruktur og kultur spiller inn på robusthet. Det er komplekse faktorer som spiller inn i et menneskes liv, som avgjør om det blir robust eller ikke. Det finnes ingen fasit, fastholder hun.

Mangel på robusthet leder til sårbarhet
–Vi vet noe om arv og hvordan det går igjen i generasjoner.

Man kan som foreldre ikke gi mer til barnet, enn det man har å gi. Og barn kan ikke utvikle seg ut fra noe hun ikke får.
 Susan Hart

– Derfor finnes det barn som strever, fordi foreldre ikke har gitt dem det de trenger av emosjonell utvikling. Det er heldigvis de færreste familier, men vi ser dem ofte i vår fagprofessjonelle hverdag. Vi har store problemer med å støtte de barna som har det vanskeligst. Mye penger brukes for å hjelpe disse familiene, men i de vanskeligste sakene blir vi avmektige. Vi får det ikke til, da det er vanskelig å finne intervensjonsmetoder som kan tilgodese disse familiene. Spørsmålet er også hvor lang tid barnet kan vente på at foreldrene utvikler seg, sier hun.

I den andre enden av skalaen finner vi de «vanlige» barna, i velfungerende familier, som også kan få psykiske problemer.
– Som samfunn krever vi mye av barnet med tanke på utdannelse, gode karakterer, og så videre.

Hvis vi nedprioriterer den emosjonelle utviklingen kan dette føre til psykisk ubalanse, selv hos de som kommer fra velfungerende hjem.
 Susan Hart

– Det finnes derfor ikke én løsning for å skape robusthet. Vi må finne ut hva som virker for den enkelte, sier hun.

Hva er din nærmeste utviklingssone?

Vår følelsesmessige utvikling kan sammenliknes med kunnskapsutvikling: Man kan ikke sende en seksåring i tiende klasse. En fireåring kan ikke lære elitegymnastikk.
 Susan Hart

– Det samme prinsippet gjelder vår følelsesmessige kompetanse, fordi utvikling skjer i den nærmeste utviklingssonen barnet er i, forteller hun. Forskjellen på kunnskapsutvikling, motorisk utvikling og følelsesmessig utvikling er at det krever forskjellig type stimulering.

– Jeg mener vi har for lite fokus på hvordan vi møter barn i deres nærmeste følelsesmessige utviklingssone. Vi møter dem ofte «for høyt», utviklingsmessig sett: Vi ønsker stadig gå i dialog med dem, og prate fornuft. Det er ikke nødvendigvis feil det vi gjør, det bare matcher ikke alltid utviklingssonen til barnet, da barnet ikke alltid er klar for å ta imot ord som hjelp. Det trenger kanskje å møtes på en annen måte, for eksempel gjennom lek eller andre typer opplevelser, hvor det i langt høyere grad fokuseres på nonverbale kompetanser, sier hun.

Hvis vi snakker til fornuften når barnet ikke er klar for det, kan det føre til at vi ikke klarer å hjelpe barnet i det hele tatt. Barnets reaksjon kan vise seg i en atferd, der vi kan ende opp med å tenke at det er noe galt med barnet i stedet for å se barnet i det relasjonelle miljøet.
 Susan Hart

– Vi tror det er barnet det er noe galt med, når vi egentlig burde seg på miljøet rundt og hvordan det tilrettelegger for en sunn emosjonell utvikling, sier hun.

Hart har derfor utviklet vurderingsmetoder for å finne barnets nærmeste følelsesmessige utviklingssone, for å hjelpe fagfolk avgjøre hvordan de best kan samhandle med, og hjelpe, dette barnet. Verktøyet har blitt til en app. RVTS Sør skal være med å videreutvikle og oversette dette til norsk, som et web-basert verktøy.
– Analyseverktøyet er beregnet til trente fagpersoner, ikke foreldre. Å kunne bruke den krever litt opplæring. Vi går gjennom tre nivåer, der man svarer på fem utsagn på hvert nivå. Resultatet er ikke for å lande på en diagnose, men for å utarbeide en intervensjonsplan utfra den enkeltes behov.

Kroppen snakker tydeligst
Et eksempel er å sjekke ut barnets energinivå. Er energinivået lavt, høyt, eller svingende? Er de gode på å regulere seg ut fra konteksten de befinner seg i?
­– Hvis barnet for eksempel er veldig aktivt eller passivt, da vet vi at det ofte ikke hjelper å snakke til det og be det sitte stille eller bli mer aktiv. Da blir man nødt til å være rolig eller aktiv selv, for å støtte barnet til å finne ro eller bli mer vital. Det er slik vi hjelper barn bygge robusthet. De som er veldig aktive må få hjelp til å finne ro, de som er veldig rolige må få hjelp til å tåle å være mer aktive og få mer vitalitet i kroppen. Alt dette må gjøres på en kjærlig måte, gjerne gjennom lek, forteller Hart.

Robusthet handler om å kunne regulere og balansere seg selv ut fra den konteksten vi befinner oss i.
 Susan Hart

– Hvis vi er i rolige omgivelser, så må vi klare å roe oss. Og hvis vi er i aktive omgivelser, må vi kunne tilpasse oss dette. Ellers klarer vi ikke takle det livet har å gi oss. Robusthet handler om å utvikle selvreguleringskompetanse på mange emosjonelle utviklingsnivåer – energimessig, følelsesmessig og ved behovsstyringskapasitet, legger hun til.

– Du som voksen er en karavane-fører for barnet, du leder an gjennom din nonverbale kompetanse, og ikke kun gjennom språket, forteller hun.

Det starter hos deg
– Hva er ditt viktigste budskap til alle som møter barn?
– Hvis du har et barn med en sårbarhet som viser seg i for eksempel utagerende atferd, så kan du i stedet for å forstå kun barnets problemer – og prøve å løse selve problemet – se deg selv i relasjon til dette barnet. Du kan se på om det er noe du kan gjøre for å støtte barnet til å regulere seg. Det må alltid starte inni deg selv.

– Når vi gir symptomene vi ser hos et barn som strever et «øre som kan høre», kan vi spørre oss selv: «Hva er det dette mennesket ikke har fått så hun kan å utvikle robusthet og resiliens?» Når vi finner ut det, kan vi starte arbeidet, sier hun.

Vi er født inn i verden med et stort potensial, men dette potensialet må stimuleres for at vi kan utvikle det.
 Susan Hart

– Det er likegyldig om det dreier seg om utvikling av språk eller matematiske evner, om å trene for å bli elitegymnast, eller å utvikle seg følelsesmessig. Vi må, som voksne, ta stilling til hvilke ferdigheter vi gjerne vil utvikle hos barnet, og trene på det.

– Hvis barnets foreldre snakker mye om følelser med barnet, og hvordan hun kjenner følelsene på kroppen, så vokser denne evnen for barnet. Spesielt bra er det hvis man er god på å speile barna, så man markerer følelsene sammen med dem så de føler seg sett og forstått, forteller Hart.

– Å legge merke til, romme og forstå sine egne følelser, er grunnlaget for et sunt liv, avslutter hun.